Luigi Einaudi
Luigi Einaudi (født 24. mars 1874 i Carrù i provinsen Cuneo, død 30. oktober 1961 i Roma) var en italiensk politiker og økonom. Han var den andre presidenten i den italienske republikken mellom 1948 og 1955.
| Luigi Einaudi | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Luigi Einaudi 24. mars 1874 Carrù | ||
| Død | 30. oktober 1961 (87 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Torino Università Commerciale Luigi Bocconi Liceo Classico E Musicale "C. Cavour" | ||
| Ektefelle | Ida Pellegrini | ||
| Søsken | Costanzo Einaudi | ||
| Barn | Giulio Einaudi Mario Einaudi | ||
| Parti | Partito Liberale Italiano | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1961) Kongedømmet Italia (1874–1946) | ||
| Gravlagt | Dogliani | ||
| Medlem av | 6 oppføringer
Accademia Nazionale dei Lincei
American Academy of Arts and Sciences Mont Pelerin Society Consulta nazionale del Regno d'Italia Accademia delle Scienze di Torino (1910–)[1] Econometric Society (1948–) (Fellow of the Econometric Society)[2] | ||
| Utmerkelser | Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1955) Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1954) Pour le Mérite for vitenskap og kunst Fellow of the Econometric Society (1948)[2] Den gylne spores orden | ||
| 2. president i Italia | |||
| 12. mai 1948 - 11. mai 1955 | |||
| Forgjenger | Enrico De Nicola | ||
| Etterfølger | Giovanni Gronchi | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Luigi Einaudi var sønn av Lorenzo Einausi og Placida Fracchia i Carrù i Piemonte. I Torino gikk han på Liceo classico Cavour. Han fullførte sine universitetsstudier i Torino, der han ble kjent med sosialistiske ideer.[trenger referanse] Han arbeidet for avisen Critica sociale, ledet av sosialistlederen Filippo Turati. I 1895 tok han eksamen i rettsvitenskap, og ble senere utnevnt som professor ved Universitetet i Torino, Det polytekniske universitetet i Torino og Bocconi-universitetet i Milano.
Politiker, økonom rediger
Fra begynnelsen av det 20. århundre inntok Einaudi en stadig mer konservativ holdning.[trenger referanse] I 1919 ble han utnevnt til senator i kongeriket Italia. Han arbeidet også som journalist for flere italienske aviser som La Stampa og Il Corriere della Sera, samt at han var økonomisk korrespondent for The Economist.[trenger referanse] Han sluttet å arbeide for italienske aviser i 1926, under den fascistiske regimet.
Han flyktet til Sveits i 1943 og kom tilbake til Italia året etter.
Einaudi var direktør for Italias sentralbank fra 5. januar 1945 til 11. mai 1948. Han var en av grunnleggerne av Consulta Nazionale, som åpnet veien til det nye parlamentet i den italienske republikken etter den andre verdenskrig.[trenger referanse] Senere ble han minister for økonomi, finans og balanse.[trenger referanse]
President: Den 11. mai 1948 ble han valgt til den andre presidenten i den italienske republikken. Han utnevnte åtte livstidssenatorer i løpet av sin presidentperiode.
Einaudi var motstander av de statsbankfinansierte budsjettunderskuddene.[trenger referanse] Han klarte å sanere statsøkonomien og stabilisere valutaen, den italienske lire, uten valutareform.[trenger referanse] På lignende vis som Jacques Rueff, Ludwig Erhard og Reinhard Kamitz fikk han, som professor i økonomi, anledning til å anvende sitte konsept i praktisk politikk og klarte slik å drive gjenoppbyggingen etter krigen fremover med kraft.[3]
Einaudi ble senere selv også utnevnt til livstidssenator.
Einaudi døde i Roma i 1961. Sønnen Giulio ble forlegger og barnebarnet Ludovico minimalistisk komponist. En annen sønn, Mario, var professor ved Cornell University i USA. I tillegg grunnla Luigi de Fondazione Luigi Einaudi i Torino til ære for sin far.
Referanser rediger
- ^ www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID luigi-einaudi, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.econometricsociety.org, besøkt 6. april 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hans Willgerodt, Einaudi, Luigi, i: Lexikon der Sozialen Marktwirtschaft (Freiburg: UTB, 2002), s. 29.
Litteratur rediger
- Fabio Masini: Luigi Einaudi and the Making of the Neoliberal Project. In: History of Economic Thought and Policy, Vol. 1, No. 1, pp. 39–59, 2012. (Draft Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.; PDF; 87 kB)