Ludvík Svoboda (født 25. november 1895 i landsbyen Hroznatín i Mähren, død 20. september 1979 i Praha) var en tsjekkoslovakisk nasjonalhelt som sloss i begge verdenskriger og senere ble president i Tsjekkoslovakia.

Ludvík Svoboda
Ludvík Svoboda (1968)
Født25. nov. 1895[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Hroznatín[4][5][6]
Død20. sep. 1979[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (83 år)
Praha[7][4][5][8]
BeskjeftigelseGeneral
EktefelleIrena Svobodová (19231979)
BarnMiroslav Svoboda
Zoe Klusáková-Svobodová
PartiDet tsjekkoslovakiske kommunistpartiet
NasjonalitetTsjekkoslovakia
GravlagtBykirkegården i Kroměříž
Utmerkelser
48 oppføringer
Leninordenen
Medaljen for seier over Tyskland i Den store fedrelandskrigen[9]
Kommandørridder av Order of the Bath[9]
Kommandør av Legion of Merit[9]
Helt av Sovjetunionen[9]
Oktoberrevolusjonsordenen
Den hvite løves orden[9]
Klement Gottwald-ordenen
Order of the Victorious February
Nasjonalhelt av Jugoslavia
Helt av Tsjekkoslovakia (1965)[9]
1. klasse av Suvorovordenen[9]
2. klasse av Suvorovordenen[9]
Medaljen for frigjøringen av Praha[9]
Lenins fredspris
Legionær av Legion of Merit[9]
Æresborger av Třebíč (1945)[9]
Nasjonalheltens orden[9]
Medal "For Bravery Before the Enemy" (1945)[9]
Medal "For Oder, Nysa and the Baltic"[9]
Medal for Warsaw 1939-1945[9]
Medaljen for seier og frihet 1945 (1945)[9]
1. klasse av Grunwald-korsets orden (1948)[9]
Krigskorset[9]
Helt av Tsjekkoslovakia (1970)[9]
Helt av Tsjekkoslovakia (1975)[9]
Æresborger av Plzeň (1968)[10]
Æresborger av Brno (1946)[11]
Pamětní odznak Čs. dobrovolce z let 1918-1919[9]
Sokolovská minnesmedalje[9]
Pamětní medaile 5. střeleckého pluku T. G. Masaryka (1947)[9]
Pamětní kříž 2. jízdního pluku Ruských legií (Sibiřského)[9]
Pamětní kříž 1. jízdního pluku Jana Jiskry z Brandýsa[9]
Pamětní medaile strojírenské samostatné roty dopravní vlakové dílny čs. vojska na Rusi[9]
Pamětní medaile dělostřelectva čs. vojska na Rusi[9]
Pamětní medaile 21. střeleckého pluku terronského[12]
Odznak Československého partyzána (1947)
Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1969)[13]
Storkors av Ordenen Polonia Restituta
Storoffiser av Æreslegionen
Honorary citizen of Cheb
Æresborger av Praha (1946)
Jubileumsmedaljen for 2500-året for grunnleggelsen av det iranske sjahdømmet
Meddalje til minne om slaget ved Duklapasset
Æresborgerskap (1946) (av: Nové Město na Moravě)[14]
Order of February 25, 1st class (1949)[15]
Storkors av Ordenen Virtuti Militari
Æresborger av Třebíč (1945)[16]
Tsjekkoslovakias president
30. mars 1968 - 28. mai 1975
ForgjengerAntonín Novotný
EtterfølgerGustáv Husák
Signatur
Ludvík Svobodas signatur

Bakgrunn rediger

 
Svobodas barndomshjem i Hroznatín

Under første verdenskrig var Svoboda offiser i Den østerrikske-ungarske hæren, men deserterte fra denne på østfronten og kjempet i De tsjekkoslovakiske legionene for Ententemaktene i Russland. Han deltok i slagene ved Zboróv i juli 1917 og Bakhmach i mars 1918. Da krigen sluttet, marsjerte han med de øvrige tsjekkoslovakiske legionærene fra Sibir og gjennom den russiske borgerkrigen tilbake til Tsjekkoslovakia, kalt «den sibirske anabasis».[17]

Etter krigen arbeidet han på farens eiendom hjemme i Mähren, til han gikk inn i den nyetablerte tsjekkoslovakiske hæren i 1922.

Som yrkesoffiser underviste han blant annet i årene 1931–1934 i ungarsk ved krigsskolen. I 1934 ble han oberst og sjef for 3. infanteriregiment i Kroměříž.

Andre verdenskrig rediger

Etter Münchenavtalen og den tyske innlemmelsen av Sudetenland i Det stortyske rike i 1938, var han med på å danne en tsjekkisk motstandsgruppe med navn Obrana národa («Nasjonens forsvar»). Det er blitt antatt at han på samme tid etablerte kontakt med den sovjetiske etterretningen. Etter den tyske okkupasjonen av hele Tsjekkoslovakia, flyktet han i juni 1939 til Polen og dannet en første tsjekkisk militær enhet i Kraków, men ble tatt i sovjetisk forvaring da Sovjetunionen etter Hitler-Stalin-pakten okkuperte det østlige Polen. Han skal ha reddet livet da han ba sive sovjetiske fangevoktere om å ring et spesielt nummer i Moskva for å få fastslått hvem han var.

Etter utbruddet av Operasjon Barbarossa ble Svoboda sjef for de tsjekkoslovakiske militære enhetene på østfronten. De var først i opplæring i Buzuluk ved Uralfjellene.

Disse var i sine første kamper mot de tyske styrkene i mars 1943 i slaget om Sokolovo i Ukraina. Svoboda hadde da graden av brigadegeneral og kommando over en styrke på 60 000 mann. De deltok også i Slaget om Kyiv. Svoboda ledet også styrkene ved slaget om Duklapasset i Karpatene høsten 1944 da hans styrker, etter harde kamper, klarte å nå den tsjekkoslovakiske grensen for første gang.

Svobodas personlige egenskaper, lederskap og personlige mot ble satt svært høyt av hans overordnede, feltmarskalk Ivan Konev. Med støtte fra eksilregjeringen til Klement Gottwald og det sovjetiske statsapparatet ble han general i august 1945.

Etterkrigstiden rediger

 
Byste av general Ludvík Svoboda

Under Praha-offensiven ble det meste av Tsjekkoslovakia okkupert av Den røde armé og av de tsjekkiske styrkene under Svobodas kommando. Svoboda ble tatt i mot som en helt fra Østfronten, og ble utnevnt til forsvarsminister i Klement Gottwalds regjering.

Sovjetunionen var etter frigjøringen populært i Tsjekkoslovakia og ved valgene i 1946 fikk Det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet 38 % av stemmene.

I forbindelse med den kommunistiske maktovertakelsen i 1948, nektet Svoboda å sende ut soldater for å stanse den kommunistiske, væpnede militsen som tok makten i gatene. Den til da «upolitiske» regjeringsmedlemmet Svoboda meldte seg inn i kommunistpartiet og hadde de facto vært en «trojansk hest» under maktovertakelsen.

I 1950 måtte Svoboda gå av som forsvarminister og forlate hæren, etter press fra Josef Stalin. Han ble imidlertid i første omgang visestatsminister, men måtte allerede i 1951 forlate også denne stillingen. I utrenskningene som fulgte ble han fengslet, og «anbefalt» å begå selvmord for å bevare æren, men ble tilslutt løslatt, men fratatt alle posisjoner. Etter Stalins død og Nikita Khrusjtsjov maktovertakelse i Sovjetunionen, ble han tatt tilbake i det offentlig liv etter personlig anmodning av Khrusjtsjov som hadde møtt Svoboda under krigen. Svoboda ble da sjef for krigsskolen.

I 1946 ble han tildelt den jugoslaviske folkehelt-ordenen, 25. november 1965 ble han tildelt både Helt av Sovjetunionen og Helt av Tsjekkoslovakia, den siste fikk han også i 1970 og 1975. I 1970 fikk han Lenins fredspris.

Prahavåren og tiden etter rediger

Utdypende artikkel: Prahavåren

Etter at Antonín Novotný ble avsatt og med dette innledet Prahavåren, ble Svoboda 30. mars 1968 valgt til ny president etter anbefaling fra førstesekretæren i kommunistpartiet Alexander Dubček. Han var en akseptabel kandidat både for tsjekkerne og slovakene, og nøt stor folkelig popularitet, både som krigshelt og som offer for Stalins utrenskninger. Som president godtok Svoboda de reformer som Dubček drev igjennom under Prahavåren.

Men hans krigserfaringer fra to verdenskriger gjorde at han satte ut ordre om ikke å gå til motangrep da styrkene fra Warszawapakten invaderte landet i august. Til tross for påbud fra Leonid Bresjnev nektet han å utpeke en såkalt bonde-arbeider-regjering og fikk Sovjetunionen til å løslate Dubček og regjeringsmedlemmene som hadde blitt bortført til Sovjetunionen. I dette truet han, krigshelten og Helt av Sovjetunionen, med å skyte seg i hodet i Brezjnevs nærvær om de ikke ble løslatt. Men han kunne uansett ikke forhindre okkupasjonen eller at de såkalte Moskvaprotokollene ble undertegnet, som innebær en de facto kapitulering og at det såkalte midlertidige troppenærværet ble permanent, og stoppe de politiske reformprosessene.

Svoboda overlevde utrenskningene av de reformvillige kommunistene, og måtte akseptere innstramningene av menneskerettighetene i landet. han blidro til å kneble den kritiske pressen og fjerningen av Dubček i april 1969. Selv forsvarte han at ved å bli på sin post, kunne han bidra til å begrense skadevirkningene.

Etter å ha stått imot gjentatte forsøk på å fjerne ham fra Gustáv Husáks regime, ble han tvunget til å trekke seg i 1975 gjennom en lovendring. Uansett var han på dette tidspunktet svekket av helsemessige problemer.

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Ludvik Svoboda, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ludvik-Svoboda, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d regionální databáze Krajské knihovny Vysočiny, tritius.kkvysociny.cz, besøkt 22. april 2024[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 33400, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Databáze Vojenského historického archivu, besøkt 30. november 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jk01122045, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ www.ludviksvoboda.cz[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.plzen.eu[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.brno.cz[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ forum.valka.cz[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 498[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.nmnm.eu, besøkt 13. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.valka.cz, besøkt 22. november 2020[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ «Čestná občanství a Ceny města Třebíče: Třebíč», besøkt 16. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ PRECLÍK Vratislav. Masaryk a legie (Масарик и Легии), Ваз. Книга, váz. kniha, 219 str., vydalo nakladatelství Paris Karviná, Žižkova 2379 (734 01 Karviná, CZ) ve spolupráci s Masarykovým demokratickým hnutím (изданная издательством «Пари Карвина», «Зишкова 2379» 734 01 Карвин, в сотрудничестве с демократическим движением Масаpика, Прага) , 2019, ISBN 978-80-87173-47-3, str. 150-153
Forgjenger:
 Jan Syrový
før andre verdenskrig 
Forsvarsminister i Tsjekkoslovakia
Etterfølger:
 Alexej Čepička 
Forgjenger:
 Jozef Lenárt
fung 
Tsjekkoslovakias president
Etterfølger:
 Gustáv Husák