Åpne hovedmenyen
Louis Marie De Camps
DeCamps.jpg
Louis Marie De Camps
Født14. januar 1767
Pau
Død20. mars 1844 (77 år)
Boo församling[1]
Beskjeftigelse Militær[1]
Nasjonalitet Sverige
Utmerkelser Sverdordenen[2]
Militær gradGeneralmajor
Deltok iNapoleonskrigen 1812-14

Louis Marie De Camps, opprinnelig Louis Marie Camps (født 14. januar 1767 i Pau, Frankrike, død 20. mars 1844 i KilVärmdö, Sverige, svensk generalmajor. Han var barndomsvenn med Jean Bernadotte og fra 1805 hans sekretær og fulgte han til Sverige etter Bernadotte ble valgt til svensk kronprins. Han ble adlet som De Camps i 1824. Fra 1820-tallet ble De Camps innflytelse og kontakt med Karl Johan av flere grunner redusert, men opphørte aldri helt.

BakgrunnRediger

Louis Marie Camps ble født i den lille franske byen Pau i Béarn i det sørlige Frankrike år 1767. Han var i Pau barndomskamerat med den fire år eldre Jean Bernadotte og det ble hevdet at de til og med hadde samme amme. De gikk i samme benediktinerskole i Pau. Da Bernadotte hadde blitt konge av Sverige og Norge omtalte han De Camps som sin «diebror» og mange misforsto dette som at de virkelig var brødre, noe som historikeren Fredrik Ulrik Wrangel ved 1800-tallets slutt viste var feil. Bernadotte gjorde en rask militær karrière fra menig til marskalk i arméen under de franske revolusjonskrigene.

De Camps gikk i skole i Pau frem til 1781, da han begav seg til Spania, der han først arbeidet som handelsbetjent og deretter som handelsmann i ti års tid. I begynnelse av 1790-tallet vendte han tilbake til Frankrike og tjenestegjorde i den franske arméen. Fra 1805 tillhørte han marskalk Jean Bernadottes nærmeste krets og fungerte som sekretær og nær medarbeider med Bernadotte. I 1808 fikk han oberstløytnants grad.

Med Bernadotte til SverigeRediger

Da Bernadotte i 1810 ble valgt til kronprins av Sverige fikk De Camps i oppdrag å selge Bernadottes gods i Frankrike. År 1811 kom han til Sverige, der han fikk bosted på Stockholms slott. Han fikk en stilling i den svenske arméen som oberstløytnant, ble kronprinsens adjutant, fulgte med til møtet med tsar Aleksander I av Russland i Åbo i august 1812. De Camps ble oberst i 1814 og generalmajor i 1815. Han ble adlet i Sverige i 1824 og hans etternavn Camps ble da endret til De Camps. I 1828 konverterte han til den lutherske kirken. Hans svenske militære grader avspeilte mer hans stilling som kongens fortrolige og adjutant, han gjorde aldri noen egentlig militær tjeneste i Sverige.

På 1810-tallet eide De Camps Rosendals slottDjurgården. Han solgte slottet til kong Karl Johan og det er fremdeles eid av slekten Bernadotte. I år 1822 kjøpte De Camps gården Velamsund på Värmdö øst for Stockholm på auksjon, han kjøpte også Kils gård på Värmdö i år 1824. I 1822 giftet han seg. Hans økonomiske situasjon var ikke den beste. Karl Johan kom dog til assistanse og kjøpte både Velamsund og Kil.[2] Karl Johan leide så ut gårdene til De Camps, først for 10 år og deretter for 15 år. De Camps søkte i 1841 kongen om å få ettergitt leieavgiften, noe som ble innvilget. De Camps fikk som gave av kongen fritt opphold på gårdene frem til 1853. Han bosatte seg på Kil, der han døde 77 år gammel den 20. mars 1844, kun 12 dager etter sin barndomsvenn kong Karl Johan.[2]

I mange år fulgte De Camps opp Bernadottes private økonomiske interesser i Frankrike mens denne var i felt. De Camps stilling i Sverige beskrives som en mellomting mellom den fortrolige barndomsvennen (som ofte fikk utføre hemmelige diplomatiske oppdrag) og den dyktige privatsekretæren. Gjennom De Camps gikk kongens aller mest private beskjeder. Han bygget opp Karl Johans etterretningstjeneste. Han hadde også hånd om den veldedighet som kongen uøvet. Han var Karl Johans eldste og mest trofaste venn, og det ansees at han aldri misbrukte stillingen.

Karl Johan lærte seg aldri svensk, noe som gjorde at han var nødt til å ha medarbeidere som behersket fransk. Alle dokumenter måtte oversettes. For å gjennomføre dette på ett effektivt sett ble kongens «enskilda byrå» etablert på slottet, under ledelse av De Camps. Enskilda byrån var også kongens egen propagandasentral, der man tok hånd om forbindelsen med den svenske pressen, blant andra skribenten Carl August Grevesmöhlen, som fungerte som en slags halvoffisiell journalist som forsvarte og la frem kongens politikk. Fra 1820-tallet ble De Camps innflytelse og kontakt med Karl Johan av flere grunner redusert, dels fordi kongen knyttet seg stadig tettere til grev Magnus Brahe, men sannsynligvis også fordi Karl Johan var misfornøyd med De Camps livsførsel og uheldige økonomiske affærer.[2]

Adelsfamilien De Camps døde ut på mannssiden med hans yngste sønn, som døde i desember 1905.

ReferanserRediger

  1. ^ a b 17326, 29. aug. 2017, Louis Marie de Camps
  2. ^ a b c d Torvald T:son Höjer 1960, s. 533-537

LitteraturRediger

  • Höjer, Torvald: Carl XIV Johan, 3 bind, Den franska tiden, Kronprinstiden og Konungatiden, Nordstedts Förlag, Stockholm, 1939–60
  • Herman Lindqvist: Jean Bernadotte. Mannen vi valde (2009)
  • Om De Camps, Nordisk familjebok, Uggleupplagan (1906)

Eksterne lenkerRediger