Lothar I av Det tysk-romerske rike

(Omdirigert fra «Lothar I (Frankerriket)»)

Lothar I (nederlandsk og middelalderlatin: Lotharius; tysk: Lothar; fransk: Lothaire; født 795, død 23. september 855 i fyrsteabeddiet i Prüm) var eldste sønn av kong og keiser Ludvig den fromme av Frankerriket, og ble konge av Italia (818855) og tysk-romersk keiser (843855). Han styrte sammen med sin far som keiser fram til 849, og var guvernør av Bayern (815–817), og konge av Mellomfrankerriket (840–855).

Lothar I av Det tysk-romerske rike
Lothar I
Født795[1]Rediger på Wikidata
Altdorf[2]
Død29. sep. 855[3]Rediger på Wikidata
Prüm[4][5][6]
BeskjeftigelseMonark, skribent Rediger på Wikidata
Embete
  • Hertug av Bayern
  • Carolingian Roman emperor (817–855) Rediger på Wikidata
EktefelleErmengarde av Tours[3][7]
Partner(e)Doda[8]
FarLudvig den fromme[3]
MorErmengarde of Hesbaye[3]
Søsken
8 oppføringer
Ludvig den tyske[9]
Pepin I of Aquitaine[9]
Karl den skallede[9]
Arnulf of Sens[9]
Gisela[9]
Rotrude[9]
Bertha[9]
Hildegard, princess of Francia[9]
Barn
9 oppføringer
Ludvig II[10]
Lotharius II[11]
Karl av Provence[12]
Rotrude[13]
Hiltrude[8]
Bertha[14]
Irmgard[15]
Gisela[16]
Carloman[17]
NasjonalitetDet karolingiske riket
GravlagtPrüm abbedi

Lothar var den eldste sønnen til den karolingiske keiser Ludvig den fromme og hans hustru Ermengarde,[18] datter av Ingerman, hertug av Hesbaye.[19] Ved flere anledninger var Lothar og hans fullbrødre Pipin og Ludvig den tyske i opprør mot sin far for å protestere mot forsøk på å gjøre deres yngre halvbror Karl den skallede til medarving av de frankiske besittelsene. Ved deres fars død slo Karl og Ludvig sine styrker sammen for å gå imot Lothar i en innbyrdeskrig som varte i tre år (840–843). Striden mellom brødrene var direkte medvirkende til at det Frankerriket som deres bestefar Karl den store hadde samlet og utvidet, ble brutt opp og la grunnlaget for de moderne statene Frankrike og Tyskland.

Liv og virke rediger

Tidlig liv og styre rediger

 
Denarius preget av Lothar I, fra 840–855

Lothar ble født i 795 som eldste sønn av Ludvig den fromme og hans hustru Emengarde av Hebsbaye. Hans far var sønn av Karl den store. Hans far hadde fått tilnavnet «den fromme» ettersom han var en nidkjær tilhenger av moral og orden. I utgangspunktet hadde han forventet, etter frankernes lover, å ende opp med en del av det frankiske riket, men grunnet heldige omstendigheter hadde han fått hele det enorme riket som faren Karl den store hadde samlet. I tillegg ble han den andre tysk-romerske keiser, men et år etter han overtok tronen begynte han å kalle seg «keiser Augustus». I hans hode hadde de ulike rikene som var under hans kontroll allerede blitt slått sammen til ett.[20]

Lite er kjent av Lothars tidligste år, som antagelig ble tilbrakt ved hoffet til hans bestefar Karl den store. I 814 døde bestefaren og hans far overtok det enorme riket. Året etter ble Lother, nå voksen, sendt for å styre Bayern på vegne av sin far.[18] I 817 var Ludvig den fromme i en ulykke da galleriet fra katedralen til palasset i Aachen raste sammen. Mange ble drept og Ludvig selv hadde så vidt overlevd. Følelsen av døden fikk han til å planlegge sin etterfølgelse og tre måneder senere sendt han ut en keiserlig forordning, Ordinatio Imperii,[21] som la fram planene for en ryddig etterfølgelse.[22] I 815 hadde han allerede gitt sine sønner andel i regjeringen, men uten kongelige titler: Lothar til Bayern og Pipin til Aquitaine. Nå fortsatte han med å dele riket blant sine tre sønner:

  • Lothar ble utropt til og kronet som samkeiser i Aachen. Han ble gitt løfter om arve det meste av de frankiske besittelsene (med unntak av det som nevnes under), og ville bli overherre av sine brødre og søskenbarn.
  • Pipin ble utropt som konge av Aquitaine, hans besittelser omfattet Gascogne, grenseormådene rundt Toulouse, og områdene/fylkene Carcassonne, Autun, Avallon og Nevers.
  • Ludvig, den yngste sønnen, ble utropt som konge av Bayern og de omliggende grenseområdene.
 
Fiktivt portrett av Lothar som ung konge av Italia, maleri av Raymond Monvoisin, 1838.

I denne planen ble det fastslått at om en av de underordnet kongene døde ville han bli etterfulgt av sine sønner. Om han døde barnløs ville Lothar arve hans kongerike. Om Lothar døde uten sønner ville en av hans brødre bli valgt av «folket» til erstatte ham. Framfor alt ville riket ikke bli delt: keiseren ville herske enerådende over de underordnet kongene. Lothar var 22 år da denne bestemmelsen kom, broren Pipin var 20 og den yngste, Ludvig, var 13 år. I tillegg fikk deres fetter, Bernard av Italia, en andel av arven. Ordinatio Imperii etterlot Bernard med en usikker og underordnet posisjon som konge av Italia, men underlagt som vasall av Lothar. Han begynte å konspirere for å erklære sin uavhengighet, men det lekket til Ludvig den fromme. Umiddelbart ledet han sin hær mot Italia, truet av dette møtte Bernard sin onkel i Chalon og overga. Kongen lot ham frakte til Aachen hvor han ble stilt for en domstol som dømte ham til døden for forræderi. Ludvig endret dommen til at han ble blindet ved at øynene hans ble stukket ut. Det ble pliktskyldig utført, men Bernard døde to dager senere i store smerter. Lothar overtok Bernards kongerike i Italia.[23]

I 821 giftet Lothar seg med Ermengarde (død 851), datter av grev Hugo av Tours.[24] De fikk åtte barn sammen, hvor den eldste var Ludvig II (ca. 825–875), tysk-romersk keiser.

Som sin far kronet Ludvig den fromme sine sønner. Lother ble kronet som medkeiser av sin far i Aachen og som konge av Italia. På samme tid ble Pipin kronet som konge av Aquitaine og Ludvig av Bayern.[21] De styrte mindre som konger og mer som guvernører. Ludvig den fromme hadde den helthetlige styret av det store riket.[20] Problemet var at Ludvig den fromme så på sine sønner som sine undersåtter, men hans sønner vurderte sin adskilte riker som deres egne. I 829 kolliderte disse motstridende vurderingene og sendte hele riket ut i innbyrdeskrig.[20] I 822 overtok Lothar regjeringen av Italia, og den 5. april 823 i påsken ble kronet som keiser igjen av pave Paschalis I, denne gangen i Roma. I november 824 kunngjorde Lothar en vedtekt, Constitutio Romana, angående forholdet mellom paven og keiseren som reserverte den øverste makt til den sekulære fyrsten, og utstedte deretter en rekke bestemmelser for god regjering av Italia. Det har vært en del diskusjon blant moderne historikere om Constitutio egentlig var et «dødt brev» uten praktisk virkning, eller markerte et stadium på veien for keiserlig dominans av pavedømmet.[25]

Da Lothar kom tilbake til sin fars hoff oppdaget han at farens nye hustru, Judith av Bayern, hadde overtalt hans far til også å inkludere hennes unge sønn Karl, som ble født i 823. Dette opplegget ble gjort offisielt i 829.[18] Kong Ludvig den fromme hadde et ømt hjerte for sin yngste sønn Karl. Også i 829 besluttet han at den seks år gamle gutten skulle få sitt eget kongerike og valgte Alemannia, det gamle området til den germanske stammen alamannerne. Dette sørtyske området var sentrert ved Bodensjøen, og omfattet blant annet Hochrhein («Høyrhinen»), Schwarzwald, og Alsace. Problemet var at dette området var en del av Lothars rike, og da kong Ludvig ga det til sin yngste sønn, reduserte han Lothars rike Som keiser kunne han gjøre med sitt rike som han selv bestemte, men Lothar var rasende over fiendtlig overtagelse av deler av hans kongerike.[26]

Riket brytes opp rediger

 
Denier preget av Lothar I.
Karolingerdynastiet
Pipinidene
Arnulfingerne
Karolingerne
Etter traktaten i Verdun (843)

Lothar hadde forhandlinger med sine to helbrødre Pipin og Ludvig (kalt for «den tyske» grunnet lokaliseringen av hans rike) hvor han antydet at de ville bli de neste som ville få sine riker redusert til fordel for deres yngste halvbror. Misnøyen brøt ut i regelrett krig mellom faren og de tre sønnene, keiseren og de tre kongene, i 830. De tilbrakte det neste tre årene i jevnlig strid over delingen av riket. I 833 fikk brødrene overtaket da de fanget sin far og deres lille halvbror og fikk satt dem under forfaring. Lothar krevde tronen som keiser. Historikeren Nithard fortalte at «Han holdt sin far og Karl i fri forvaring, og beordret munkene til å holde Karl med selskap; de skulle få ham til å vende seg til munkelivet, og oppfordre ham til å ta det selv.»[26]

Unge Karl lot seg ikke friste av klosterlivet, og faren Ludvig sendte i hemmelighet et forslag til to av sønnene, Pipin og Ludvig den tyske, hvor han lovte å gi dem større rike hvis de kjempet sammen med ham mot den eldre broren Lothar. «Løftet om mer land gjorde dem mer enn ivrige etter å føye seg,» bemerket Nithard.[26] Ludvig den fromme dukket uventet opp ved en offentlig forsamling, og Lothar sto brått alene mot faren og sine to brødre. Han ble tvunget til reise tilbake til Italia og sverge en ed på at han ville være fornøyd med kun sitt eget kongerike for resten av livet.[26][27] Ludvig den fromme ble gjeninnsatt i 831 og han fratok Lothar hans keiserlige tittel. Han ble også fratatt Italia som ble gitt til unge Karl.

Det andre opprøret ble tilskyndet av Angilbert, erkebiskop av Milano, som overtalte Lothar til å bryte med sin far. I 834 ble Ludvig den fromme avsatt på nytt. Lothar, via lojaliteten til langobardene i nordlige Italia og senere forsoninger, beholdt Italia og posisjonen som keiser gjennom alle de gjenværende delingen av riket.

I 838 døde Pipin uventet i Aquitaine, og Ludvig den fromme bestemte at halvbroren Karl, som hadde styrt Alemannia i mindre enn et år, skulle overta hans kongerike. Folket i Aquitaine gjorde opprør og utropte sin egen konge: Pipins sønn Pipin II. Resultatet at Ludvig den fromme hadde mistet en del av sitt rike.[26] Frankerne kalte nå den yngste sønnen for Karl den landløse, men det ble formidlet som Karl den skallede, noe som var ironisk ment da han hadde hår, og hvor den ironiske mangelen på hår henviste til hans mangel på besittelser i kontrast til sine brødre.[28][29]

Ludvig besluttet isteden å gi Karl en del av sitt eget kjerneområde, Neustria, og døde selv i 840. Karl den skallede ble da frankernes konge. Ludvig sendte de keiserlige verdighetssymboler til Lothar i Italia, nå 45 år gammel, som på tross av tidligere delinger av riket, kreve hele Frankerriket underlagt seg selv. Karl satt på sin fars trone i Neustria, Ludvig den tyske satt i Bayern og Aquitaine var styrt av hans nevø Pipin II. Ingen av brødrene var villige til oppgi sine besittelser til fordel for den eldste broren Lothar. Krig brøt ut igjen og raste i ytterligere tre år.[30] De to av brødrene Karl og Ludvig den tyske allierte seg i felles sak mot Lothar, som fikk sin nevø Pipin II på sin side. Krigen kulminerte med et avgjørende slag som ble utkjempet ved Fontenoy i nærheten av Auxerre den 25. juni 841. Begge sider med rundt 150 000 menn og i henhold til historikeren Andreas Agnellus fra Ravenna ble rundt 40 000 menn drept i slaget, skjønt tallene er antagelig overdrevne.[31] Pipin II beseiret Karl den skallede, men Lothar ble beseiret av Karl den tyske. Pipin vendte tilbake til Aquitaine og fortsatte krigen med Karl den skallede. Lother flyktet til Aachen. Til tross for det knusende nederlaget for Lothar fortsatte krigen i ytterligere to år fram til august 843 da fredsavtalen i Verdun ble signert. Fredsforhandlinger begynte tidligere. I juni møtte brødrene på en øy i elven Saône hvor de ble enige om et arrangement som utviklet seg etter vanskeligheter og forsinkelser til avtalen i Verdun. Den var den første av flere avtaler som sikret at det karolingiske riket ble delt i tre kongeriker mellom de tre overlevende sønnene til Ludvig den fromme:

 
Det kortvarige Mellomfrankerriket som ble opprettet for Lothar ved Verdun i 843.

Lothars rike, Mellomfrankerriket, hadde innebygde vanskeligheter. Dens lengde, fra Middelhavet og til Nordsjøen med Alpene som delte det, og dens utsatte landgrenser med svak indre kommunikasjon, var en kunstig enhet som snart fragmenterte. Lothar avga snart Italia til sin eldste sønn Lothar II og forsøkte administrere sitt nye kongerike. Han ble opptatt av jevnlige krangling og forsoninger med sine brødre og fåfengte anstrengelser på å beskytte sin landområder fra angrep fra nordboere (slik norrøne vikinger var omtalt i frankiske skrifter) og sarasenere (muslimske pirater i Middelhavet).[18] I 845 ledet grev Fulcrad i Arles et opprør i Provence. Lothar kom ned og tvang dem til å overgi seg.[34] Fulcrad ble forsont med keiseren innen året etter da han fulgte Lothar på en militær ekspedisjon mot sarasenerne i Italia.[35]

Død og arv rediger

 
Lother deler sitt rike mellom sine tre sønner, gravering fra 1698.

I 855 ble Lothar alvorlig syk, og fortvilet over ikke å bli frisk sa han fra seg sin trone, delte sin landområder mellom sine tre sønner. Den 23. september gikk han inn i klosteret i Prüm, og døde der seks dager senere. Han ble også gravlagt i Prüm. I 1860 ble funnet en kiste som ble åpnet og som inneholdt hans levninger.[36]

I en avtale kalt traktaten i Prüm, som ble inngått i 19. september 855, fikk den eldste sønnen Ludvig II Italia og tittelen keiser; den andre, Lothar II, fikk Lotharingia og den yngste, Karl, fikk Provence.[36]

Ekteskap og barn rediger

Lothar giftet seg med Ermengarde av Tours i 821, som døde i 851. De fikk følgende barn:

  • Ludvig II (825–875); kronet som konge av Italia i 844 av pave Sergius II, og kronet keiser i 850. Han giftet seg med Engelberga, de fikk en datter.
  • Hiltrude (826–865); gift med Berengar av Spoleto.
  • Ermengard (ca. 825–849); det samme navnet tidvis gitt til en navnløs datter som i 846 ble kidnappet og gift med Gilbert, grev av Maasgau.[37]
  • Bertha (ca. 830–852); gift med en ukjent mann, men ble senere abbedisse av Avenay.
  • Gisela (ca. 830–856); abbedisse av San Salvatore ved Brescia.[38]
  • Lothar II (835–869); etterfulgte sin far, ble gift med Teutberga, datter av Boso den eldre, grev av Torino, Valois og Arles.
  • Rotrude (ca. 840); gift med Lambert III av Nantes.
  • Karl (845–863); innsatt som konge av Provence, Lyon og Øvre Burgund.

Et illegitimt barn er kjent, Karloman (død 853).

Referanser rediger

  1. ^ Struggle for Empire: Kingship and Conflict Under Louis the German, 817-876 (1st edition), side(r) 26[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ genealogy.euweb.cz[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d La Préhistoire des Capétiens, side(r) 259-261[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.lawrencefamhis.com[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.newrivernotes.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ homepages.rpi.edu[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ The Peerage person ID p10320.htm#i103199, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b La Préhistoire des Capétiens, side(r) 262[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d e f g h La Préhistoire des Capétiens, side(r) 255-257[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 267-269[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 270-273[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 266[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 265[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 263[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 264[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 264-265[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 267[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ a b c d Chisholm, Hugh, red. (1911): «Lothair I.», Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.
  19. ^ Family of Enguerrand, Comte de Paris, Franks, Carolingian Nobility, Medieval Lands Project
  20. ^ a b c Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 428
  21. ^ a b Duckett, Eleanor (1962): Carolingian Portraits. University of Michigan Press. s. 26, 34.
  22. ^ Goldberg, Eric Joseph (2006): Struggle for Empire: Kingship and Conflict Under Louis the German, 817-876, Cornell University Press, s. 31
  23. ^ Bury, John B.; Dalen, Paul, red. (2011): "Revolt of Bernard of Italy", The Cambridge Medieval History Series volumes 1-5, Plantagenet Publishing
  24. ^ Riche, Pierre (1993): The Carolingians:A Family who forged Europe, overs. Michael Idomir Allen, University of Pennsylvania Press, s. 149.
  25. ^ Costambeys, Marios (2007): Power and Patronage in Early Medieval Italy, Cambridge, s. 342–343.
  26. ^ a b c d e Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 429
  27. ^ Nithard: Histories, 2, i: Scholz, Bernard Weber; Rogers, Barbara (1970): Carolingian Chronicles, s. 130
  28. ^ Lebe, Reinhard (2003): War Karl der Kahle wirklich kahl? Historische Beinamen und was dahintersteckt. Dt. Taschenbuch-Verlag.
  29. ^ «Charles The Bald», Medieval European History
  30. ^ Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 430
  31. ^ Joseph, Eric (2006): Struggle for Empire, Cornell University, ISBN 0-8014-3890-X, s. 103
  32. ^ a b c Riddle, John M. (2016): A History of the Middle Ages, 300–1500, Rowman & Littlefield, s. 207
  33. ^ Heer, Friedrich (2002): The Holy Roman Empire, Phoenix, s. 20
  34. ^ Reuter, Timothy (1992): The Annals of Fulda. Manchester Medieval series, Ninth-Century Histories. II. Manchester: Manchester University Press, s. 24, note 5
  35. ^ Poupardin, René (1901): Le royaume de Provence sous les Carolingiens (855–933?). Paris: É. Bouillon, s. 3-4
  36. ^ a b Henderson, Ernest F. (1894): A History of Germany in the Middle Ages, London: George Bell & Sons, s. 104
  37. ^ Goldberg, Eric Joseph (2006): Struggle for empire: kingship and conflict under Louis the German, 817-876, Cornell University Press; Reuter, Timothy (2014): Germany in the Early Middle Ages c. 800-1056, Routledge
  38. ^ Bouchard, Constance Brittain (2001): Those of My Blood: Creating Noble Families in Medieval Francia, University of Pennsylvania Press, s. 106.