Losskøyta Ryvingen

Losskøyta Ryvingen ble bygget i 1919 og var fram til 1953 losskøyte under navnet Fram med base i Slevik nord for Fredrikstad. Fra 1953 til 1965 var den losbåt i Kleven utenfor Mandal, under sitt nåværende navn. Fra 1966 til 1996 var den base for sjøspeidere fra Flekkerøy.

MålRediger

  • Byggeår: 1919
  • Byggested: Elingårdskilen, Onsøy i Østfold
  • Lengde: 41 fot (12,5 meter)
  • Bredde: 15 fot (4,6 meter)
  • Dypgående: 2,6 meter
  • Vekt: ca. 20 tonn
  • Ballast: 5 tonn bly innvendig, 1 tonns jernkjøl
  • Rigg: Galeas
  • Materialer: hud av furu, spant av eik, dekk av teak 1919–1953

HistorieRediger

Losskøyte NR. 4, Fram i Slevik: 1919–1953Rediger

I årene fra den ble bygd i 1919 og fram til den ble solgt til Kleven i 1953 var Ryvingen (som den gang het losskøyte nr. 4, Fram) stasjonert i den lille havna Slevik i Fredrikstad kommune (tidlgere i Onsøy kommune).

I mai 1998 var Ryvingens venner på et historisk tokt til Slevik. Ryvingen med 7 venner om bord ankom Slevik fredag kveld, og ryktet om båtens besøk spredde seg raskt i lokalmiljøet. Blant tilskuerne på brygga var en eldre mann på sykkel. Etter å ha hilst høflig kommenterte han: «Jaså, det er den gamle firer’n». «Firer’n» var navnet som Fram gikk under i Slevik da den var stasjonert der som losskøyte. Mannen var Isak Aasheim, 5. generasjons los i Slevik med arbeidserfaring som losgutt ombord i «Femmer’n», den andre losskøyta som var stasjonert i Slevik sammen med no.4, Fram. Aasheim begynte som losgutt omkring 1935; da var han 15 år gammel. Han hadde to turer som vikar på «Firer’n» før krigen.

Om livet på losbåtene fortalte Aasheim at mannskapet likte å sitte nede og spille kort. Losguttene som styrte, slo med fokkeskjøtene mot dekket hvis de trengte assistanse. Fisking med jukse var også en vanlig syssel. Aasheim ble hos oss i flere timer og spiste middag og drakk kaffe med oss.

Byssa var der toalettet er i dag (toalettet var den gang en grå bøtte i styrebrønnen). Den nåværende veggen like foran stormasten var ikke der på den tiden, så salongen gikk helt fram i forpiggen. Mens losen hadde «skipperkøya» lengst akter på styrbord side, sov losguttene i køyene lengst foran. inn til stikkøyene var buede. Benkene under køyene hadde buede seter (som parkbenker), og under var det skuffer. Hver los/losgutt hadde sin skuff under sin køye, og der oppbevarte de blant annet brød og pålegg seg selv (middag laget mannskapet felles). Over bordet i salongen hang en parafinlampe. Like bak stormasta nede i salongen sto spyttebakken, som ble flittig brukt særlig av de eldre karene ombord. Brune stråler krysset stadig salongen, og det var sjelden de bommet på målet. Det var losguttenes jobb å tømme spyttebakken, som ofte var så full at de måtte stikke begge tomlene i den brune, seige massen for å få løftet den opp.

Losbåtene lå ute ved Færder i fire døgn av gangen. Skip som ville ha los, sendte morsesignalet «G» (- -*) og hadde signalflagget for G oppe i masta. Bokstaven H betydde at skipet allerede hadde los ombord. Alle utenlandske båter var forpliktet til å bruke los inn og ut av Oslofjorden. Losen pleide å komme om bord ved Færder. For innseiling i lokale havner tok lokale over losingen. Losbåtene krysset fram og tilbake over fjorden, og hvis det var dårlig sikt, slo de først når de hørte brenningene mot svaberget. På vestsiden orienterte de seg ved hjelp av tåkeluren på Færder. Hvert år midt på sommeren (da det var lavsesong for losoppdrag) ble losbåtene etter tur satt på slipp og pusset opp av mannskapet selv.

De gamle losene kjente farvannet godt. For å navigere i tåke brukte de stort sett klokka, kompasset og hastigheten til båten: De visste for eksempel at etter 10 minutter i 5 knops fart mot nordvest ville de være forbi den-og-den grunnen og kunne legge om kursen. Denne metoden fungerte stort sett meget bra. Da radaren dukket opp, var det særlig en av de eldre losene som var redd at dette nye instrumentet skulle ta jobben fra ham. En gang da han nettopp hadde gått av vakt og hadde lagt seg til å sove, ble han purret av en kollega fordi radaren hadde gått i stykker. Den gamle losen gned seg i hendene og sa: «Jaså, han vil ikkje meire nå», og så bragte han båten trygt gjennom farvannet på gamlemåten.

Ryvingen i Kleven 1953–1965Rediger

I 1953 ble Fram solgt som losbåt til den lille havna Kleven utenfor Mandal, og skiftet kort etter navn til Ryvingen. I november 1998 var 7 av Ryvingens venner på tur (denne gangen uten båt) til Mandal, der vi blant annet snakket med Bjarne Lunde, som var losgutt på L/SK Ryvingen fra den kom til Mandal i januar 1953 og fram til 1965. Sammen med daværende los Aksel Andresen var han med og hentet skøyta i Slevik, hvor de to måtte overnatte sammen i ekteseng hjemme hos losen (antakelig Peder Olsen) som leverte dem båten.

Etter Aksel Andresen var Alf G. Henriksen los, etterfulgt av Gerhard Borø og deretter Herlof Karlsen. I hele perioden lå skøyta under losoldermann Bjøro, som fikk istand overtakelsen. Tidligere hadde det vært benyttet en 24 fots motorlosbåt i Mandal.

Bjarne Lunde begynte som losgutt i 1942, da han var 18 år. Lundes familie, som kom fra Gismerøya (øya som beskytter Kleven havn) har vært modell for Thorbjørn Egners fortellinger i hans leseverk for grunnskolen (bind 5). Der er det historier fra seilskutetida og en loshistorie fra vårt århundre.

Losingen kunne foregå fra utenfor Ryvingen fyr og inn til Mandal, eller losen kunne gå på fartøyet ved Ryvingen fyr og lose det inn til Kristiansand havn. Denne typen losvirksomhet kaltes havnelos eller innseilingslos. Kontakten med fartøyene ble formidlet gjennom en agent med ca. 1 dags varsel, eller ble tatt imot direkte via radio (der mesanmasten nå er var det montert en høy stokk med radioantenne). Losoppdragene kunne komme ca. en gang hver 14. dag, og i mellomtiden kunne losgutten vandre rundt i byen eller drive fiske, men måtte holde seg i nærheten.

Det var ofte de samme sjøfolkene som brukte lostjenesten gang etter gang, så losoppdrag innebar ofte å treffe gamle kjente. Besetningen om bord var en losgutt og en los. Etter at losen var satt ombord i fartøyet, returnerte losgutten alene til Kleven med losskøyta. I dårlig vær, når det var vanskelig å borde et fartøy fra losbåten, seilte losskøyta i stedet foran den andre båten.

Etter at Losenes felleskasse ble opprettet omkring 1930 var losene statsansatte, men skøytene og losguttene var private. Losskøyta lå ved Judefjellet i Kleven. Den eneste vesentlige endringen som ble gjort på Ryvingen i Kleven-perioden var at den fikk spisseil (bermudarigg) i stedet for gaffelseil. Mens Ryvingen gikk som losskøyte i Mandal var ble den nesten utelukkende drevet med motor; seilene var for nødutstyr å regne. Båten hadde kahytt, var holdt hvitmalt med rød stripe langs rekka, og dekket var gråmalt. Det var rattstyring via kjettinger som gikk i rør gjennom båten. Båten stakk 2,2 meter i denne tida – jernkjølen var ennå ikke satt på. Inne var båten som i perioden før. Ifølge Aage A. Wilhelmsen (lokalhistoriker) ble båten holdt svært velstelt av Bjarne Lunde. Den var ifølge Lunde på slipp hvert år. Alt vedlikeholdsarbeid inngikk i losjobben, og los og losgutt måtte utføre dette uten ekstra vederlag.

Glødehodemotoren («Rap») ble startet opp ved at en spiral ble oppvarmet med blåselampe til den ble rødglødende og ble satt inn i motorens forbrenningskammer ved toppen av motoren. Man måtte starte akkurat når svinghjulet var på topp og på vei ned. Startet man før det hadde nådd toppen, ville motoren startes med feil retning, og Lunde, som ofte utførte denne oppgaven, sto alltid klar til å kvele motoren i tilfelle revers. På Mandal museum finnes en «Rap»- motor av lignende modell som Ryvingens. Ifølge Lunde sviktet motoren aldri i Ryvingens tid i Mandal. Det var heller aldri noen alvorlige eller dramatiske situasjoner i hans tid som losgutt. Han kunne imidlertid fortelle at hans morfar, som også var los, hadde opplevd å reise ut to dager på rad og tilby losing til et hollandsk skip som lå utenfor Ryvingen fyr. De avslo begge gangene; de skulle videre langs kysten og ville ikke gå inn i Kleven. Men den tredje dagen sto skipet på grunn på et skjær. Kapteinen var den eneste som fikk karet seg i land, men han omkom like etter som resultat av de store strabasene.

Kleven ble nedlagt som loshavn i 1965, men inntil 1870-tallet var Kleven blant Europas mest populære seilhavner. På Mandal Museum er et hollandsk kart fra 1585 der Kleven er en av de få havnene som er inntegnet. Landtoningen (silhuetten av kystlinjen) rundt Mandal er også gjengitt. Det var først og fremst eksport av fisk og trelast (eik og furu) som var grunnlaget for skipsfarten til og fra Mandal. Lite ble importert, og skipene kom derfor til Mandal fulle av ballast som de dumpet i innseilingen. Ballasten besto mest av jord, og denne utenlandske jorda er årsak til at Mandalregionen fortsatt har mange fremmedartede planter (for eksempel villtulipaner).

I sin storhetstid var Kleven overvintringssted for inntil 1000 mann. I det høyre huset på bildet var det i seilskutetida lesestue og biljardrom for sjøfolk. Det sies at man i denne tida kunne gå tørrskodd fra skip til skip fra brygga i Kleven og tvers over bukta til fjellene «Kua» og «Kalven» på den andre siden (det er nok en overdrivelse, siden leia inn til indre bukt alltid måtte være fri).

Før i tida var det los i Kleven, på Trægde og et sted til innen «Lodsdistrikt Lindesnes – Lillesand». Losyrket ble i gamle dager regnet som mer risikabelt enn sjømannsyrket; det hendte at loser omkom under bording. Kleven ble nedlagt som loshavn i 1965.

Sjøspeiderbåt 1966–1996Rediger

Olav Saastad, en ildsjel i 1. Sinsen sjøspeidergruppe, var med på å hente Ryvingen på Flekkerøy våren 1966. Den ble gitt til sjøspeiderne som en gave fra losvesenet. Overtakelsen ble ordnet av sosialdepartementet, som har ansvar for frivillige organisasjoner som for eksempel speiderbevegelsen. Det var en av mødrene til speiderguttene, fru Brinck, som var drivkraften i prosjektet og utnyttet sine mange kontakter til fordel for speiderne og Ryvingen.

Da de hentet båten på Flekkerøy, hadde den ligget i opplag i et drøyt år. Maskinen (Rapp glødehodemotor, den som ble satt inn i 1928) var ødelagt, så båten ble tauet inn til Oslo. Saastad forteller at båten var blåmalt og hadde styrehus og to master. Mastene var egentlig ikke beregnet for seiling; mesanmasten var nærmest bare en flaggstang.

Den defekte motoren ble umiddelbart (i 1966) skiftet ut med den 90 hestekrefters Bedford’en som båten fremdeles har i dag. Den blir byttet ut i løpet av 2012

I 1976 ble en større rehabilitering foretatt på Elingårdskilen båtbyggeri på Onsøy i Østfold (det var her båten i sin tid ble bygd). Skroget ble lappet, noen spanter og en del hud skiftet ut. En jernkjøl ble montert på fordi man mente at båten lå for høyt i vannet og at blyballasten på 5 tonn ikke var nok. Nye dekksbjelker og nytt teakdekk (det samme som vi har i dag) kom på, og det ble laget en hytte over salongen.

En av de gamle dekksbjelkene (den som lå over nedgangen til salongen) hadde båtens tonnasje (LDT 12) og andre opplysninger innfelt. Ifølge Olav Saastad var det dessverre ingen som tok vare på denne gamle bjelken. Fremre del av cockpiten fikk et overbygg som var åpent bakover, et såkalt «doghouse». Rehabiliteringen ble dyrere enn ventet. For å spare penger skulle speiderne innrede båten selv. Dette ble imidlertid ikke så veldig vellykket.

Neste store ombygning ble gjort i 1986/87, denne gangen ved Risør trebåtbyggeri (Elingårdskilen var i mellomtiden nedlagt, og man hadde dessuten ikke vært riktig fornøyd med arbeidet som ble utført der). I Risør ble innredningen revet og ny innreding (dagens) bygget.

Som speiderbåt var Ryvingen moderfartøy for tre 20 fots «speiderslupper» (spesialdesignet for speiderbruk!): Havørn, Havhauk og Tjeld. De ble ofte slept av Ryvingen.

Høydepunktet hvert år var den 10 dagers sommerleiren på Store Færder. Her lå Ryvingen på bøye i bukta, mens sluppene kunne gå helt til land. Speiderne øvde seg i diverse speiderferdigheter og sjømannskap, for eksempel tauarbeid, seilteori, sjøveisregler, førstehjelp osv.

Ryvingen var på flere større turer som sjøspeiderbåt. I 1987 gikk turen til England med speidere helt ned til ca. 12 års alder. Sommeren etter var båten i Kiel, og den har også seilt gjennom Göta kanal til Stockholm og Østersjøen og besøkt Åland. Ved Nordkapp-turen i 1988 var speideraktiviteten i 1. Sinsen begynt å avta.

Eksterne lenkerRediger