Wikipedia

Londonplatan

Londonplatan (Platanus × hispanica, også Platanus × acerifolia eller Platanus × hybrida) er et stort, løvfellende tre som plantes langs gater og i parker i tempererte og subtropiske strøk. Den er en kulturplante som sannsynligvis har oppstått som en hybrid mellom amerikaplatan (P. occidentalis) og orientplatan (P. orientalis).

Londonplatan
Londonplatan på Wiesbaden Hauptbahnhof
Nomenklatur
Platanus × hispanica
Mill. ex Münchh.
Populærnavn
londonplatan,
hybridplatan
Hører til
platanslekta,
Proteales,
blomsterplanter
Økologi
Habitat: byer og vegkanter
Utbredelse: kulturplante

Treslaget har en høy, kuppelformet krone på en lang stamme. Det blir som regel 20–30 m høyt, men det største kjente treet i Europa er 48,5 m. Barken er mørk grå eller rødbrun og skaller av i store flak som etterlater gulhvite flekker. Bladene er håndflikete med 5 fliker som er mye grunnere innskåret enn hos orientplatan. Treet er sambu med adskilte hann- og hunnblomster på samme tre. Blomsterstandene er 6–8 cm lang og består av 1–3 kulerunde hoder. Frukten er en kulerund samling av smånøtter med en hårring i den ene enden. Frøene er spiredyktige.[1][2]

Hybriden oppstod for omtrent 350 år siden, og selv de eldste trærne viser ingen tegn på alderdom, så det er usikkert hvor gamle de kan bli. Det hevdes ofte at londonplatan først var kjent fra Spania, men det er usikkert, og krysningen kan like gjerne ha skjedd i hagene som fantes i Vauxhall i London. Over halvparten av gatetrærne i London tilhører denne arten, men den er også vanlig plantet de fleste steder i Sør- og Mellom-Europa, Australia og Nord- og Sør-Amerika. Byer med mange londonplataner er blant annet Paris, Barcelona og New York.[2][3]

Londonplatan regnes ofte som det ideelle gatetre. Den kaster en passe tett skygge, ser pent ut hele året, tåler hardpakket jord og er svært tolerant for luftforurensning. Den er mer hardfør enn orientplatan og kan vokse i ulike klimatyper, men foretrekker varme somre. Treslaget er svært vindsterkt, og den eneste gangen et tre i London har blåst ned var under den ekstreme stormen i 1987. Londonplatan tåler kraftig beskjæring og kan formes på ulike måter. Det er vanlig å styve trærne, det vil si å kappe stammen én–fire meter over bakken for at det skal dannes greiner lavere ned enn normalt. Stammen på styvete trær kan etterhvert få en omkrets på sju–ni meter.[2] [4]

Arten er vanlig plantet nordover til Danmark og Skåne. I Norge blir londonplatan av og til plantet på milde steder på Vest- og Sørlandet. I Oslo sentrum finnes det ett eksemplar i avslutningen av Lille Grensen mot Akersgata og ett på Stortings plass[5]. I Bergen står det ett eksemplar i øvre del av Nygårdsparken og 13 eksemplarer ved Statens hus (2023).

Referanser rediger

  1. ^ A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 273. ISBN 82-10-01282-7. 
  2. ^ a b c R. Hull (2009). A Short Guide to the London Plane (PDF). 
  3. ^ B. Venables (4. mars 2015). «The Secret History Of The London Plane Tree». Londonist. Besøkt 1. februar 2016. 
  4. ^ «DCA – Hvordan klarer bøg og platan sig i bymiljøet?». DCA - Nationalt Center for Fødevarer og Jordbrug. 14. desember 2003. Arkivert fra originalen 18. april 2015. Besøkt 1. februar 2016. 
  5. ^ «Treet på Stortings plass er tilbake». Oslo kommune. 29. mai 2007. Arkivert fra originalen 3. juli 2013. Besøkt 5. august 2015. 

Kilder rediger

  • O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 83. ISBN 82-562-0490-7. 
  • M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 74. ISBN 0-7136-7015-0. 

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Londonplatan&oldid=23840035»