Lohengrin (opera)

Lohengrin, WWV 75, er en tyskspråklig romantisk opera i tre akter med musikk og libretto av Richard Wagner, komponert i 18461848 og uroppført i Grossherzogliches Hoftheater i Weimar den 28. august 1850.[1][2] Fortellingen er tatt fra tyske legender og sagn fra middelalderen, i hovedsak skikkelsen Loherangrîn i Wolfram von Escenbachs middelhøytyske versepos Parzival. Disse fortellingene var en del av legenden om svaneridderen.

Richard Wagners operaer
1895 Lenbach Richard Wagner anagoria.JPG

Den tidlige perioden

Mellomperioden

Den sene perioden

Lohengrin og Elsa, maleri av Ferdinand Leeke (1916)

Operaen har også inspirert andre kunstverk. Kong Ludwig II av Bayern kalte slottet sitt Neuschwanstein etter svaneridderen. Det var kong Ludwigs støtte som senere ga Wagner midlene og muligheten til å fullføre hans episke syklus Der Ring des Nibelungen (Nibelungenringen), samt å bygge et teater egnet til å fremføre syklusen. Brudekoret Treulich geführt fra 3. akt som spilles mens kongen og bryllupsgjestene følger Elsa og Lohengrin til brudekammeret, er en av verdens mest brukte bryllupsmarsjer. Handlingen foregår i hertugdømmet Brabant i dagens Belgia og Nederland, i første halvdel av 900-tallet.

Forspillet til akt 1 fremføres ofte separat som et konsertstykke (gjerne sammen med det kortere forspillet til akt 3). Dette musikkstykket representerer det overnaturlige aspektet ved den hellige gral, og har blitt utpekt som en av Wagners mest inspirerte komposisjoner.

BakgrunnRediger

Wagner ble kjent med legenden om svaneridderen Lohengrin vinteren 1841-1842, gjennom en artikkel i Königsberg Germanic Society. Sommeren 1845 ble han oppslukt av legenden om den hellige gral, etter å ha lest Wolfran von Eschenbachs Parzival og Titurel[3]. Den versjonen av legenden Wagner benyttet stammer fra rundt 1280. Her beskrives det hvordan Henrik fuglefangerens fire tusen riddere beseiret hundre tusen ungarere ved hjelp av vasallen Lohengrins overnaturlige krefter[4].

Den litterære figuren Lohengrin dukket først opp som en birolle i det siste kapitlet til det middelalderske episke diktet Parzival av Wolfram von Eschenbach. Gralsridderen Lohengrin, sønn av gralskongen Parzival, blir sendt til hertuginnen i Brabant for å forsvare en ung pike. Hans beskyttelse kommer under forutsetning av at hun aldri må spørre navnet hans. Hvis hun bryter dette kravet, vil han bli tvunget til å forlate henne. Wagner tok opp disse karakterene og satte temaet om det "forbudte spørsmål" i sentrum av en historie som skaper kontraster mellom det guddommelige og det verdslige, og mellom kristenheten i tidlig middelalder og germansk hedendom. Wagner forsøkte samtidig å flette elementer av gresk tragedie inn i handlingen. Han skrev følgende i essayet Mitteilungen an meine Freunde om sine planer for Lohengrin:

«Hvem kjenner ikke "Zeus og Semele"? Guden er forelsket i en menneskelig kvinne og nærmer seg henne i menneskelig form. Elskeren opplever at hun ikke kan gjenkjenne guden i denne formen, og krever at han skal gjøre den virkelige sensuelle formen til sitt vesen kjent. Zeus vet at hun ville bli ødelagt av synet av hans virkelige jeg. Han lider av denne bevisstheten, lider av å vite at han må oppfylle dette kravet og på den måten ødelegge deres kjærlighet. Han vil forsegle sin egen undergang når skinnet fra hans gudfryktige form ødelegger hans elskede. Blir ikke mannen som lengter etter Gud ødelagt?»[5]

KomposisjonRediger

Lohengrin ble skrevet og komponert mellom 1845 og 1848 da Wagner var Kapellmeister ved det kongelige hoff i Dresden. Operaens tilblivelse begynte imidlertid noen år tidligere da Wagner bodde og virket i Paris. Ved slutten av 1841 hadde Wagner unnfanget en fem-akts historisk opera basert på Hohenstaufen-dynastiet med tittelen Die Sarazenin (Sarasenerkvinnen)[6], og selv om han overøste det med alle slags overdådigheter i Grand opéra-stil, ble oppmerksomheten hans snart vendt mot en Volksbuch (folkebok) som han kom i bestittlse av gjennom vennskapet til filologen Samuel Lehrs. Boken det var snakk om var Ludwig Bechsteins antologi av legender Der Sagenschatz und die Sagenkreise des Thüringerlandes,[7] fra 1835. I tillegg til å være det verket som først indtroduserte Wagner til Lohengrin-legenden, gjenfortalte antologien også historien om Tannhäuser.[8]

Wagner forteller retrospektivt i sin 1865-selvbiografi Mein leben om hvordan Lohengrins libretto ble skrevet. Sommeren 1845 planla Wagner med sin kone Minna deres årlige besøk til kurbadbyen Marienbad. Wagners hensikt var å hengi seg selv til et liv med den største fritid, og han valgte sin sommerlesning med omhu: diktene til Wolfram von Eschenbach og det anonyme eposet om Lohengrin med en introduksjon av Joseph von Görres. Planen hans om å ligge ved siden av en bekk og kommunisere med Titurel og Parzival varte ikke lenge, og lengselen etter å skape var overveldende:

«Lohengrin stod plutselig åpenbart foran meg i full rustning i sentrum for en omfattende dramatisk tilpassing av hele materialet. ... Jeg kjempet modig mot fristelsen til å skrive ned planene mine. Men jeg lurte meg selv: Jeg hadde ikke før gått inn i middagsbadet før jeg ble grepet av et slikt ønske om å skrive Lohengrin at jeg, ute av stand til å dvele i badekaret i den foreskrevne timen, hoppet ut etter bare noen få minutter, og knapt tok tid til å kle meg ordentlig igjen, og løp som en gal til kvartalene mine for å skrive det som besatte meg ned på papiret. Dette fortsatte i flere dager, til hele den dramatiske planen for Lohengrin var lagt ned i detalj.»[9]

Mellom mai og juni 1846 laget Wagner et gjennomkomponert utkast for hele verket som bare besto av to notelinjer: den ene for stemmen, den andre bare for å indikere harmoniene. Samtidig begynte Wagner arbeidet med et annet utkast til diktet, som begynte med akt 3. Det fullstendige utkastet til akt 3 ble fullført før det andre utkastet til akt 1 og 2. Dette har enkelte ganger ført til den feilaktige konklusjonen at hele verket ble fullført fra slutt til begynnelse. Den 9. september 1846 begynte Wagner å utdype instrumental- og korpartiene, som sammen med forspillet ble fullført den 29. august 1847.[10]

Komposisjonen av hele partituret begynte tre måneder senere, den 1. januar 1848, og innen den 28. april var Lohengrin-komposisjonen fullført.[10] I september 1848 dirigerte Wagner utdrag fra akt 1 under en konsert i Dresden for å markere 300-årsjubileet for hofforkesteret (senere Staatskapelle Dresden)[11]

Musikalsk stilRediger

Lohengrin inntar en ambivalent posisjon innenfor Wagners estetiske korpus. Til tross for Wagners tilsynelatende avvisning av fransk Grand opéra, skylder Lohengrin, i likhet med alle Wagners operaer (også de senere musikkdramaene) en gjeld til formen som ble praktisert av Auber, Halévy og Meyerbeer, selv om Wagner benektet dette i sine skrifter.[12] Lohengrin er også den siste av Wagners tre "romantiske" operaer[13], og fortsetter med den assosiative tonalitetsstilen som han tidligere hadde utviklet i Tannhäuser.[14] Lohengrin er det siste verket han komponerte før hans politiske eksil, og til tross for den fem år lange komposisjonspausen, peker Lohengrins musikalske stil likevel frem mot Wagners fremtidige ledemotivteknikk.[15]

FremføringshistorikkRediger

 
Johanna Jachmann-Wagner i rollen som Ortrud, ca. 1860

Den første fremføringen av Lohengrin var i Weimar, Tyskland den 28. august 1850 i Staatskapelle Weimar under ledelse av Franz Liszt, en nær venn og tidlig tilhenger av Wagner. Liszt valgte datoen til ære for Weimars mest berømte borger, Johann Wolfgang von Goethe, som ble født den 28. august 1749. Operaen ble en umiddelbar populær suksess, til tross for at operaen ble satt opp med et redusert orkester på 38 musikere (operaen er skrevet for et orkester på opp mot 130 musikere[16]), samt tenoren Karl Becks mangelfulle prestasjon.

Wagner selv var ikke i stand til å delta på den første forestillingen, etter han hadde blitt forvist fra Tyskland grunnet sin rolle i mai-opprøret i Dresden i 1849. Selv om han dirigerte diverse utdrag under konserter i Zürich, London, Paris og Brussel, var det først i 1861 i Wien at han var i stand til å overvære en full forestilling.

Operaens første forestilling utenfor tyskspråklige land var i Riga den 5. februar 1855. Den østerrikske premieren fant sted i Wien i Theater am Kärntnertor den 19. august 1858. Verket ble produsert i München for første gang ved Nationaltheater den 16. juni 1867, og i Staatsoper Berlin den 6. april 1869.

Lohengrins russiske premiere, utenfor Riga, fant sted ved Mariinskij-teatret i St. Petersburg den 16. oktober 1868.

Den amerikanske premieren av Lohengrin fant sted på Stadt Theater at the Bowery i New York City den 3. april 1871.[17] Den første forestillingen i Italia fant sted syv måneder senere på Teatro Comunale di Bologna den 1. november 1871 i en italiensk oversettelse. Det var den første forestillingen av en Wagner-opera i Italia. Ved forestillingen den 9. november var Giuseppe Verdi tilstede, som kommenterte en kopi av partituret med sine inntrykk og meninger om Wagner (dette var nesten helt sikkert hans første eksponering for Wagners musikk).

Storbritannias premiere av Lohengrin fant sted ved Royal Opera House, Covent Garden den 8. mai 1875 ved bruk av en italiensk oversettelse. Operaens første forestilling i Australia fant sted ved Prince of Wales Theatre i Melbourne den 18. august 1877. Metropolitan Opera fremførte operaen for første gang den 7. november 1883, på italiensk, i selskapets første sesong.

Lohengrin ble først oppført i Frankrike ved Eden-Théâtre i Paris den 30. april 1887 i en fransk oversettelse av Charles-Louis-Étienne Nuitter. Operaen fikk sin kanadiske premiere på operahuset i Vancouver den 9. februar 1891.

Lohengrin ble først fremført som en del av Bayreuth-festivalen i 1894, i en produksjon regissert av komponistens enke, Cosima Wagner.

Den første norske fremføringen fant sted den 2. desember 1885[2][18] ved Tivoli Opera i Oslo. Den 7. desember 1911 ble Lohengrin fremført på Nasjonalteateret i Oslo, og en sjokolade kalt Lohengrin ble lansert[19].

En typisk forestilling varer i ca. 3 ½ timer.

RollerRediger

Roller, stemmeleie, rollebesetning ved premieren

Rolle Stemmeleie Rollebesetning, 28. august 1850

Dirigent: Franz Liszt

Lohengrin tenor Karl Beck
Elsa von Brabant sopran Rosa von Milde
Ortrud, Telramunds kone dramatisk sopran Josephine Fastlinger
Friedrich von Telramund, en greve av Brabant baryton Hans von Milde
Heinrich der Vogler (Henrik I fuglefangeren) bass August Höfer
Kongens herold baryton August Pätsch
Fie adelsmenn av Brabant tenorer, basser
Fire pasjer sopraner, alter
Hertug Gottfried, Elsas bror stum rolle Hellstedt
Saksere, thüringere, og brabantiske grever og adelige, æresfruer, pasjer, vasaller, livegne

OrkestreringRediger

 
Lohengrin: tysk frimerkeserie fra 1933 med motiver fra Wagners operaer

Lohengrin er komponert for følgende instrumenter:

sceneorkester:

  • 3 tverrfløyter, pikkolofløyter, 3 oboer, 3 klarinetter, 3 fagotter
  • 4 valthorn, 12 trompeter, 4 tromboner
  • pauke, triangel, cymbaler, skarptromme
  • orgel, harpe

Wagner angir at operaen skal fremføres med et orkester på opp til 130 musikere[16].

HandlingRediger

Handlingen foregår i hertugdømmet Brabant i dagens Belgia og Nederland, i første halvdel av 900-tallet. Kongen har kommet for å verve soldater til sin hær, men blir satt til å dømme den mistenkte Elsa i forbindelse med forsvinningen av hennes bror. Lohengrin ankommer, og renvasker Elsa gjennom en duell. Lohengrin og Elsa gifter seg, men Elsa er av sine fiender blitt lurt til å stille Lohengrin tre spørsmål. Disse spørsmålene hadde Lohengrin stilt som krav hun ikke skulle stille, og konsekvensen er at han nå må forlate Elsa og Brabant.[20][3][21]

Akt IRediger

Scene 1Rediger

En gruppe mennesker befinner seg på en slette ved bredden av Schelde, i nærheten av Antwerpen. Elven slynger seg i bakgrunnen, delvis skjult av høye trær. kong Henrik I av Sachsen (Henrik I Fuglefangeren) sitter under et eiketre sammen med en gruppe soldater og adelsmenn. Bortenfor denne gruppen sitter en gruppe fra Brabant, bestående av adelsmenn, riddere og beboere. De er anført av grev Friedrich av Telramund, som også har sin hustru Ortrud ved sin side. Kongen tar ordet, og sier han har kommet for å reise tropper for å kjempe mot ungarerne. De har brutt en lang våpenhvile, skapt uro og truer nå Tyskland. Han blir møtt av velvillighet og løfter om støtte.

Kongen uttrykker så sorg over å se at hertugdømmet for tiden er uten leder og preget at splid, etter at deres unge leder, hertug Gottfried av Brabant, har forsvunnet. Han ber derfor Friedrich om en utredelse.

Friedrich tar ordet. Han starter med å fortelle at han fikk ansvaret for den gamle hertugen av Brabant sine barn, Elsa og Gottfried, den gang han lå for døden. Videre forteller han at en dag Elsa og Gottfried hadde gått en tur i skogen, hadde Elsa kommet tilbake alene. Alle forsøk på å finne den unge hertugen hadde slått feil. Friedrich er sikker på Elsas skyld. Ikke bare hadde han pratet med vitner til udåden, men Elsa hadde reagerte med skjelvende frykt under avhør. Han forteller også lattermildt at den gamle hertugen hadde tilbudt ham å ekte dette skrekkelige mennesket som nå hadde gått hen og drept sin bror. Han hadde imidlertid takket nei, og valgt en kone han var mer tiltrukket av.

Friedrich ber kongen dømme henne. Han forteller så at han selv er den neste i arverekken, og at hans kone Ortrud tilhører den ætten som en gang gav sine høvdinger til dette landet. Det er derfor naturlig at han nå blir hertug.

Scene 2Rediger

 
Lohengrin går i land, maleri fra Neuschwanstein

Kongen kaller inn Elsa, som ankommer med et følge av kvinner. Kongen vil vite hva hun har å si til sitt forsvar, men hun er ikke villig til å forklare seg. Isteden forteller hun at hun i sin fortvilelse hadde bedt til Gud, men etter en stund hadde hun falt i dyp søvn. I denne drømmen hadde en ridder i skinnende rustning åpenbarte seg for henne, og gitt henne trøst. Denne ridderen er den som skal forsvare meg, forteller hun så til kongen. Friedrich på sin side mener dette kun er fantasier om en elsker, og minner om at det hadde vært øyevitner til udåden. Det å be ham avsløre hvem dette vitnet er, hadde imidlertid vært å utfordre hans ære.

Kongen avgjør etter hvert at kun Gud kan dømme i denne saken, og spør Friedrich om han vil stille i en kamp på liv og død for å forsvare sin ære og sin sak. Friedrich samtykker. Kongen spør så om Elsa godtar at en slik kamp skal finne sted, og at en mester representerer henne i den kampen. Elsa samtykker, og forteller at det er ridderen fra hennes drømmer som skal forsvare henne. Kongens hærfører kaller på den ukjente ridderen to ganger, men han uteblir. Elsa synker ned på knærne og ber Herren om hjelp. En båt, trukket av en svane, dukker så opp på elven. I denne står det en ridder iført en blank rustning. Han er ukjent for alle de tilstedeværende, men er den de etter hvert skal kjenne som Lohengrin.

Scene 3Rediger

Lohengrin går i land, og sender svanen tilbake. Hilser respektfullt på kongen, og henvender seg deretter til Elsa. «Om jeg blir oppnevnt som din mester, vil du da uten frykt og beven overlate meg å beskytte deg?» spør han. Elsa, som hele tiden har hatt øynene festet på ham, kneler ned og sier hun vil legge sitt liv og all sin ære i hans hender. Lohengrin er imidlertid ikke uten krav. Han spør Elsa om hun ønsker ham som hustru om han vinner. Han krever også at hun aldri må spørre om hvor han kommer fra, hva han heter eller hva hans opphav er. Elsa aksepter fullt og helt.

Det klargjøres til kamp, og de to kjemper for livet. Friedrich taper, men Lohengrin sparer likevel livet hans. Friedrich erkjenner nederlaget, og Elsa erklæres uskyldig av kongen. Den foreløpig ukjente ridder tar Elsas hånd og sier han ønsker å leve resten av livet med henne.

Akt IIRediger

Scene 1Rediger

Det er natt utenfor i borgen i Antwerpen. Friedrich og Ortrud sitter i trappen opp til katedralen. Palasset og kvinnenes budoarer er begge innenfor deres synsvidde. Friedrich og Ortrud er begge bannlyst. Friedrich for å ha vitnet falskt, og Ortrud fordi hun nektet å delta i bønnen før duellen ved elven. Friedrich ønsker å forlate stedet snarest mulig, men Ortrud, som bedriver trolldom, vil bli. Hun hevder å føle seg bundet som gjennom en forbannelse. De to snakker om hendelsene som førte frem til der de nå befinner seg. Friedrich hadde i stor grad basert sin anklage mot Elsa på Ortruds historie om at hun hadde vært vitne til hendelsen. I løpet av denne samtalen skjønner han at alt er løgn, og ser svært mørkt på fremtiden. Ortrud har imidlertid ikke gitt opp, og har fortsatt et intenst ønske om å gjøre sin mann til hertug. Hun planlegger derfor å få Elsa til å stille den ukjente ridderen de forbudte spørsmålene.

 
Ortrud og Elsa, akt 2, illustrasjon

Scene 2Rediger

I morgenlyset dukker Elsa opp på balkongen, og Ortrud roper på henne. Elsa uttrykker medynk med kvinnen utenfor, men Ortrud går umiddelbart til angrep. Hun beskylder Elsa for å snu ryggen til det nederlaget hun og Friedrich nå gjennomlever. Elsa forteller imidlertid at hun vil hjelpe Ortrud, som nå følger etter Elsa inn i hennes budoar. Her manipulerer hun Elsa etter alle kunstens regler, og det hele ender med at Elsa vil kle opp Ortrud og la henne gå sammen med seg til katedralen før bryllupet. Friedrich har hørt det hele, og øyner nå hevn.

Scene 3Rediger

Friedrich begynner å legge planer for hvordan han skal gjenvinne sin ære. Det gryr av dag, og vi hører kongens hærfører utbasunere at Friedrich av Telramund er gjort lovløs. Friedrich har imidlertid truffet fire av sine tidligere adelsmenn, og forteller dem at han vil anklage kongen for å ha bedratt Gud. De fire sjokkeres, men følger Telramund.

Scene 4Rediger

En væpner annonserer at Elsa nå er på vei til katedralen. Rett før hun trer inn i katedralen, stormer Ortrud frem og krever å få gå først inn. Hun sier at hun ikke vil krype for Elsa, og at en kvinne av hennes rang skal komme i første rekke. Elsa protesterer, men Ortrud fortsetter sin bearbeidelse av Elsa for å presse henne til å stille de forbudte spørsmålene. Hennes mann er bannlyst på grunn av falske anklager, mens Elsas ektemann er en ukjent som ikke engang Elsa vil kunne vite navnet på.

Scene 5Rediger

Kongen, Lohengrin og en rekke adelsmenn ankommer. De trenger seg gjennom den forvirrede folkemengden som hadde fulgt med på hendelsene utenfor katedralen. Kongen og Lohengrin blir hilst velkommen, og de ber om en forklaring til opptrinnet. Lohengrin får se Ortrud og reagerer sterkt på hennes tilstedeværelse. Elsa ber Lohengrin beskytte henne mot den kvinnen hun ville hjelpe, men som gjengjeldte det hele med å irettesette henne og sa hun stoler for mye på sin kommende ektemann. Friedrich dukker nå opp, og beskylder kongen for å ha begått en stor urett mot ham. Han hevder Lohengrin benyttet magi under rettssaken, og at hans ære ikke er annet enn bedrag. Han henvender seg så til Elsa, og sier han vil være nær henne til natten, og tvinge sannheten ut av Lohengrin. Friedrichs argumentasjoner gjør Elsa mer usikker, men til slutt følger kongen Elsa og Lohengrin inn kirkedøren.

Akt IIIRediger

Scene 1 og 2Rediger

 
Lohengrin akt 3, illustrasjon fra London premieren i 1875

Elsa og Lohengrin befinner seg i brudekammeret, og de to er alene for første gang. Selv om de begge uttrykker stor kjærlighet til hverandre, forteller Elsa at hun savner å kunne uttale navnet hans. Til slutt kan hun ikke annet enn å stille alle de tre forbudte spørsmålene. Lohengrin fortviler.

Lohengrin står med ryggen ut mot rommet, og Elsa ser Friedrich kommer inn i rommet med sverdet trukket, sammen med sine fire adelsmenn. Lohengrins sverd ligger på sengen, og Elsa griper det og sender det over til Lohengrin, som dreper Friedrich med ett slag. Elsa synker sammen på gulvet, og adelsmennene kaster seg for Lohengrin sine føtter. Han ber dem ta med seg liket av Friedrich til kongen. Kvinnene som nå er i rommet får beskjed om å gjøre Elsa klar for å treffe kongen, da han har til hensikt å avsløre sin identitet der.

Scene 3Rediger

Scenen er igjen satt til sletten ved bredden av Schelde. Tropper samler seg rundt kongen, og han uttrykker takknemlighet for styrkene de nå har samlet. «La rikets fiender komme», sier han. Når de ankommer, skal de møtes med et slikt mot, at de aldri vil komme tilbake.

Det blir noe oppstyr når Friedrichs adelsmenn kommer med det innpakkede liket. De blir etterfulgt av en usikker Elsa sammen med sine kvinner, og til slutt ankommer Lohengrin, kledd som da han ankom første gang.

Lohengrin ønskes velkommen, og kongen forteller at troppene som venter føler seg sikre på å vinne under hans ledelse. Lohengrin forteller at han ikke kommer for å kjempe med troppene. Han avdekker imidlertid liket av Friedrich, og ber kongen avgjøre om han var i sin rett da han drepte Friedrich under angrepet hans sist natt. Han frifinnes øyeblikkelig, og fortsetter med å fortelle at Elsa har stilt de forbudte spørsmålene. Disse spørsmålene vil han svare på i alles åsyn.

Han forteller nå at han er en av vokterne av den hellige gral, og i den egenskap er utstyrt med himmelsk makt. Selv om han nå er sendt bort som en forkjemper for dyd, får han beholde denne kraften, forutsatt at han forblir ukjent der. En slik avsløring fører også til at han må reise vekk igjen. Han avslører deretter sin identitet: Lohengrin, vokter av den hellige gral, og sønn av Parzival som bærer dens krone.

Elsa er i fred med å kollapse når Lohengrin griper henne, og forteller at straffen for å stille de forbudte spørsmålene er at de nå må skilles. Til kongen forteller han at han ikke tillates å gå i kamp for ham, men at en stor seier venter kongen og troppene hans. Svanen ankommer for å ta Lohengrin med seg. Til Elsa forteller han nå at om de hadde holdt sammen i ett år, hadde hennes bror kommet tilbake. Han gir henne så sverdet sitt, et horn og en ring, og ber henne gi det videre til sin bror om han skulle komme tilbake.

Ortrud, som har befunnet seg i bakgrunnen, kommer frem og påpeker at hun gjenkjenner svanen på grunn av kjedet den har rundt halsen. Dette er Gottfried, som hun hadde forhekset den dagen han forsvant. Henvendt til Elsa takker hun henne for å ha sendt Lohengrin hjem, da han ellers ville befridd broren også. Lohengrin har overhørt det hele, og befrir svanen for kjedet. Svanen synker, og når Lohengrin kommer opp igjen har han Gottfried i armene - iført en skinnende rustning i sølv. Når Ortrud ser Gottfried, faller hun i bakken.

Elsa, i en siste lykkerus, ser på Gottfried som bøyer seg for kongen, og deretter løper henne i møte. Mens han holder henne i armene snur han seg for å se etter Lohengrin, men hun kan ikke lenger se ham. Hun synker så livløs om.

TolkningerRediger

Liszt ba opprinnelig Wagner om å nøye oversette essayet om operaen fra fransk til tysk, slik at han kunne være den viktigste og mangeårige fortolker av verket[22] - et verk som han etter å ha fremført anså som "et sublimt verk fra den ene enden til den andre ".[22]

I deres artikkel "Elsa's reason: on beliefs and motives in Wagner's Lohengrin" foreslår Ilias Chrissochoidis og Steffen Huck det de beskriver som "en kompleks og psykologisk mer overbevisende beretning (om operaen). Elsa stiller det forbudte spørsmålet fordi hun trenger å bekrefte Lohengrins tro på hennes uskyld, en tro som Ortrud med hell eroderer i akt 2. Denne tolkningen fremhever Elsa som et rasjonelt individ, oppgraderer den dramatiske betydningen av kampscenen i akt 1, og signaliserer en tilbakevending av hermeneutikk i tolkningen av wagneriansk drama ."[23]

Kjente arier og utdragRediger

  • Akt 1
    • Forspillet
    • "Einsam in trüben Tagen" (Elsas fortelling)
    • Scene "Wenn ich im Kampfe für dich siege"
  • Akt 2
    • "Durch dich musst' ich verlieren" (Telramund)
    • "Euch lüften, die mein Klagen" (Elsa)
    • Scene 4, "Elsas prosesjon til katedralen"
  • Akt 3
    • Forspillet
    • Brudekoret, "Treulich geführt"
    • "Das süsse Lied verhallt" (Kjærlighetsduett)
    • "Höchstes Vertrau'n" (Lohengrins erklæring til Elsa)
    • Kong Heinrichs ankomst
    • "In fernem Land" (Lohengrins fortelling)
    • "Mein lieber Schwan... O Elsa! Nur ein Jahr an deiner Seite" (Lohengrins farvel)

Innspillinger av Lohengrin (utvalg)Rediger

År Rollebesetning (Lohengrin, Elsa, Ortrud, Friedrich, Heinrich) Dirigent Etikett
1962 Jess Thomas, Elisabeth Grümmer, Christa Ludwig, Dietrich Fischer-Dieskau, Gottlob Frick Rudolf Kempe EMI
1965 Sándor Konya, Lucine Amara, Rita Gorr, William Dooley, Jerome Hines Erich Leinsdorf RCA
1970 James King, Gundula Janowitz, Gwyneth Jones, Thomas Stewart, Karl Ridderbusch Rafael Kubelík Deutsche Grammophon
1985 Plácido Domingo, Jessye Norman, Eva Randová, Siegmund Nimsgern, Hans Sotin Georg Solti Decca
1990 Paul Frey, Cheryl Studer, Gabriele Schnaut, Ekkehard Wlaschiha, Manfred Schenk Peter Schneider Philips
1991 Siegfried Jerusalem, Cheryl Studer, Waltraud Meier, Hartmut Welker, Kurt Moll Claudio Abbado Deutsche Grammophon
1994 Ben Heppner, Sharon Sweet, Éva Marton, Sergej Lejferkus, Jan-Hendrik Rootering Colin Davis RCA
1998 Peter Seiffert, Emily Magee, Deborah Polaski, Falk Struckmann, René Pape Daniel Barenboim Teldec

ReferanserRediger

  1. ^ Barton D. Fisher: Wagner's Lohengrin: Opera Journeys Mini Guide Series, Opera Journeys Mini Guide Series]
  2. ^ a b OperaGlass: Lohengrin: Performance History
  3. ^ a b Barry Willington: The New Grove Guide to Wagner and His Operas (New Grove Operas), Oxford University Press 2006, ISBN 978-0-19-530588-3 >
  4. ^ Geck, Martin: Richard Wager - A Life in Music, The University of Chicago press 2013, ISBN 978-0-226-92462-5
  5. ^ Wagner, Richard (1993). The art-work of the future, and other works. Lincoln: University of Nebraska Press. s. 334. ISBN 0-8032-9752-1. OCLC 28338327. 
  6. ^ Barry., Millington, (2001). The Wagner compendium : a guide to Wagner's life and music. Thames & Hudson. s. 321. ISBN 978-1-322-67084-3. OCLC 901193483. 
  7. ^ Spencer, Stewart (2008). The Cambridge companion to Wagner. Cambridge, UK. s. 70. ISBN 978-0-521-64299-6. OCLC 213400657. 
  8. ^ 1813-1883., Wagner, Richard, (1992). My Life Part One: 1813–41. Da Capo Press. s. 212. ISBN 0-306-80481-6. OCLC 759474008. 
  9. ^ Wagner, Richard (1992). My life Part Two: 1842–50 (1st Da Capo Press ed utg.). New York: Da Capo Press. s. 303. ISBN 0-306-80481-6. OCLC 26012618. 
  10. ^ a b Barry., Millington, (2001). The Wagner compendium : a guide to Wagner's life and music. Thames & Hudson. s. 284. ISBN 978-1-322-67084-3. OCLC 901193483. 
  11. ^ 1942-2008., Carr, Jonathan, (2007). The Wagner clan. Faber. s. 10. ISBN 978-0-571-20785-5. OCLC 137313188. 
  12. ^ Wagner, Richard (2011). Lohengrin. London: Alma Books. s. 15. ISBN 978-0-7145-4521-9. OCLC 980813971. 
  13. ^ Spencer, Stewart (2008). The Cambridge companion to Wagner. Cambridge, UK. ISBN 978-0-521-64299-6. OCLC 213400657. 
  14. ^ Barry., Millington, (2001). The Wagner compendium : a guide to Wagner's life and music. Thames & Hudson. s. 281. 284. ISBN 978-1-322-67084-3. OCLC 901193483. 
  15. ^ Barry., Millington, (2001). The Wagner compendium : a guide to Wagner's life and music. Thames & Hudson. s. 285. ISBN 978-1-322-67084-3. OCLC 901193483. 
  16. ^ a b WagnerPortal.de: Om Lohengrens orkester på WagnerPortal.de Arkivert 8. desember 2015 hos Wayback Machine.
  17. ^ 1857-1918., Kobbé, Gustav, (2012). The Complete Opera Book : the Stories of the Operas, together with 400 of the Leading Airs and Motives in Musical Notation. Project Gutenberg. OCLC 914184244. 
  18. ^ Oslo Museum: Byminner, Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.
  19. ^ Lohengrin er mer enn utseendet Adresseavisen, 16. mars 2009
  20. ^ Wagner, Richard: Lohengrin, 1846-1848
  21. ^ Wagners Librettoer og ledemotiv på tysk, engelsk og italiensk Sist besøkt 29. november 2015
  22. ^ a b Lawrence., Kramer,. Contesting Wagner : the "Lohengrin" prelude and anti-anti-semitism. s. 192. 193. OCLC 611083167. 
  23. ^ CHRISSOCHOIDIS, ILIAS; HUCK, STEFFEN (2010-03). «Elsa's reason: On beliefs and motives in Wagner's Lohengrin». Cambridge Opera Journal. 1. 22: 65–91. ISSN 0954-5867. doi:10.1017/s0954586711000036. Besøkt 24. april 2021.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)

LitteraturRediger

  • Dieter Borchmeyer (1982) Das Theater Richard Wagners. Idee ─ Dichtung ─ Wirkung, Stuttgart (Reclam); Engelsk oversettelse: Drama and the World of Richard Wagner, Princeton (Princeton University Press) 2003, ISBN 978-0-691-11497-2.
  • Paul Dawson-Bowling (2013) The Wagner Experience and its meaning to us. Old Street Publishing ISBN 978-1-908-69943-5
  • John Louis DiGaetani (2014) Richard Wagner: New Light on a Musical Life, McFarland & Company, Inc. ISBN 978-0-7864-4544-8
  • Martin Geck (2013) Richard Wager - A Life in Music. The Univerdity of Chicago press ISBN 978-0-226-92462-5
  • Nicolas John (2011) Lohengrin: English National Opera Guide 47. Oneworld Classics ISBN 978-0-714-54448-9
  • Richard Wagner: Lohengrin: Libretto. GS Libretto 5 1986, ISBN 978-0-793-58362-1
  • Robert Lawrence (1938) Lohengrin: The story of Wagner's opera. Silver Burdett ASIN B00089C984
  • Barry Millington (2006) The New Grove Guide to Wagner and his Operas. Oxford University Press ISBN 978-0-195-30588-3

Eksterne lenkerRediger