Korridorpolitikk
Korridorpolitikk, også kjent som lobbyvirksomhet, lobbying og lobbyisme, er å påvirke politikere utenom de vanlige kanalene som er debattinnlegg, diskusjon, saksorienteringer, eller ved å benytte møter innen vedkommende politikers eget partiapparat. Utøvere kalles ofte lobbyister. I Norge omtales virksomheter som driver lobbyvirksomhet eufemistisk som «kommunikasjonsbyrå».
Ordet lobby brukes også i sammensetninger som «Israel-lobbyen» og «oljelobbyen» om dem som fører lobbyvirksomhet (eller «lobber») for henholdsvis staten Israels og oljebransjens interesser.
Opprinnelse rediger
Begrepet korridorpolitikk stammer fra det engelske ordet lobby. Ordet kommer ifra inngangshallene i den amerikanske kongressen hvor de folkevalgte møtte folkemengden, som ofte prøvde å påvirke de folkevalgte i viktige politiske avgjørelser.[trenger referanse] Av den grunn ble ordet opprinnelig bare brukt om påvirkning av medlemmer av den lovgivende forsamling.[1] Det eksisterer uenighet rundt definisjonen av begrepet, men lobbyvirksomhet regnes i dag som forsøk på påvirkning av beslutningstakere.
Lobbyvirksomhet i Norge rediger
Målet for lobbyvirksomheten er formelle beslutningstakere, som Stortinget, stortingsrepresentanter, Regjeringen, departementer og forvaltningen. Lobbyvirksomhet skjer også på lavere nivåer, som i kommuner og fylkeskommuner.
Lobbyvirksomheten i Norge har vært jevnt økende[når?]. Lobbyvirksomheten mot Stortinget virker å være uavhengig av hvorvidt det er mindretalls- eller flertallsregjering.[2] Norske organisasjoner er opptatt av å opprettholde kontakten med beslutningstakerne, også over tid. Lobbyvirksomhet kan defineres som en byttehandel, hvor beslutningstakerne får informasjon, i bytte mot muligheten til å påvirke. Dette er spesielt aktuelt for Stortinget, som har begrenset administrativ kapasitet. Politikere ser derfor ofte på lobbyvirksomhet som en verdifull måte å få belyst sakene fra flere sider, ved at de også får innhentet synet fra interesseorganisasjonene som er berørt. Politikere ser derfor ofte på lobbyvirksomhet en kilde til mot-ekspertise til flommen av utredninger som produseres av departementer og sentraladministrasjon.[3]
Historisk tette bånd, for eksempel mellom Arbeiderpartiet og LO eller Bondelaget og Senterpartiet, har vist seg å ha betydning for muligheten til å påvirke.
Kontrovers rediger
Begrepet lobbyvirksomhet er belastet. Denne forestillingen kan skrive seg tilbake til USA, hvor oppmerksomheten rundt reguleringen av lobbyvirksomhet økte mot midten av 1900-tallet. Begrepet ble forbundet med noe skjult, som foregikk i ulovlige og umoralske former. Ofte opplevdes det at korrupsjon og andre ulovligheter fulgte i kjølvannet av lobbyvirksomheten[4]
Norske Stortingsrepresentanter opplever i liten grad lobbyvirksomheten som et problem. Derimot ser de den som en måte for informasjonsinnhenting. Ulike politiske partier har likevel gjort fremstøt for å begrense lobbyvirksomheten. For eksempel prøveordningen med innføringen av åpne høringer i 1995, samt forslaget om å innføre et lobbyregister.[5] Et lobbyregister har per mars 2011 ikke blitt vedtatt.
Referanser rediger
- ^ Lobbyisme, Stortinget, Sist oppdatert 1. oktober. Lesedato 4. august 2007.
- ^ Pettersen, Kenneth Balto (2009). Norske organisasjoner og Stortinget – Lobbyvirksomhet og åpne høringer. Oslo: Universitetet i Oslo, institutt for statsvitenskap. Masteroppgave.
- ^ Flere spørreundersøkelser om lobbyvirksomhet blant norske politikere har hatt dette som et av hovedfunn
- ^ Espeli, Harald (1999). Lobbyvirksomhet på Stortinget. Oslo: Tano Aschehoug.
- ^ Pettersen, Kenneth Balto (2009). Norske organisasjoner og Stortinget – Lobbyvirksomhet og åpne høringer. Oslo: Universitetet i Oslo, institutt for statsvitenskap. Masteroppgave.
