Litterær modernisme

Litterær modernisme er navnet på en litterær sjanger som bryter med det etablerte. Sjangeren preget norsk litteratur i etterkrigstiden, men hadde preget litteraturen og kunsten i Europa fra begynnelsen av 1900-tallet.

Etymologi og definisjon

Begrepet modernisme er avledet av ordet moderne (fra latin modo, nylig av modus, påvirket av mote). Begrepet er omfattende og komplisert å forholde seg til ettersom det utgjør et omfattende felt, ikke minst med mange underbegreper. Det er vanlig å betrakte modernisme som en betegnelse på en rekke avantgarde-bevegelser innen kunst, litteratur og musikk som brøt frem på midten av 1800-tallet, og har preget den vestlige kulturen i store deler av 1900-tallet. Modernismen fremhever det nye og overskridende, og bryter gjerne med tradisjonelle uttrykksformer.

Modernisme er således et brudd med det etablerte, tradisjonelle uttrykk i kunsten, en retning, en bevegelse i kunst og litteratur som blant eksperimenterer med den kunstneriske formen. Som litteraturhistorisk epoke strekker den seg fra den franske symbolisten Charles Baudelaire (1821–1867) til vår egen tid.

Modernismens historie

Modernisme er et fenomen som man har forholdt seg til ute i Europa siden andre halvdel av 1800-tallet. Retningen skjøt fart på begynnelsen av 1900-tallet.

1907 er et markant år for modernismen. Da malte Picasso sitt bilde Pikene fra Avignon (Les demoiselles d'Avignon), som innleder kubismen i billedkunsten. Kubistene løste opp sentralperspektivet i billedflaten, brøt ned eller dekonstruerte det «realistiske» i bildet og bygde det opp igjen ved hjelp av geometriske figurer (kuber). Slik fikk bildene ofte en disharmonisk karakter som tvinger tilskueren til å forholde seg til dem på en annen måte enn til et naturtro bilde. Eksempelvis kunne et kvinneportrett av Picasso vise både venstre-, høyre-,bak- og fremsiden av ansiktet samtidig, og slik tilføre bildet en ny og høyst uvant dimensjon.

Samme år komponerte den østerrikske komponisten Arnold Schönberg sin første såkalte atonale komposisjon, «Strykekvartett nr. 2», opus 10, som innebærer et brudd med harmonisk tonesetting.

De samme tendensene oppstår i litteraturen. Fast rim og rytme blir avløst av en mye friere form i lyrikken. Også romankunsten er gjenstand for eksperimentering i denne perioden. Romanforfattere som irske James Joyce, engelske Virginia Woolf og franske Marcel Proust innførte begrepet bevissthetsstrøm (engelsk «stream of conciousness») i prosalitteraturen. Bevissthetsstrøm medfører at alle innfall og inntrykk skulle være med i fortellingen direkte fra forfatterens egen bevissthet og underbevissthet.

Ute i Europa skjøt den nye retningen fart etter første verdenskrig, da deler av den mannlige ungdomsgenerasjonen i England, Tyskland og Frankrike var omkommet i skyttergravene. Når disse inntrykkene skulle bearbeides av kunstnerne, strakk ikke det konvensjonelle språket til. Man hadde behov for et nytt og grensesprengende språk som kunne gjenspeile og beskrive disharmonien som hadde kommet inn i verden. Slik utviklet et moderne, eksperimentelt språk seg i kunsten.

Litterær modernisme i Norge

I Norge viste Nyromantikerne på 1890-tallet tendenser til modernistiske forsøk: Knut Hamsun i romanen og Sigbjørn Obstfelder i lyrikken. Begge er opptatt av kontrasten mellom natur og kjødelighet på den ene side og en gryende urban modernitet hvor individet ble fremmedgjort på den andre.

Jeg ser paa den hvide himmel,
jeg ser paa de graablaa skyer,
jeg ser paa den blodige sol.

Dette er altsaa verden.
Dette er altsaa klodernes hjem.

En regndraabe!

Jeg ser paa de høie huse,
jeg ser paa de tusende vinduer,
jeg ser paa det fjerne kirketaarn.

Dette er altsaa jorden.

Dette er altsaa menneskenes hjem.

Sigbjørn Obstfelder:«Jeg ser», 1893

Det var i den Tid, jeg gik omkring og sulted i Kristiania, denne forunderlige By, som ingen forlader, før han har faaet Mærker af den.

[...]

Bevistheden om, at jeg endnu var ren og ærlig, steg mig til Hovedet, fyldte mig med en herlig Følelse av at være en Karakter, et hvidt Fyrtaarn midt i et grumset Menneskehav, hvor Vrag flød om.

Knut Hamsun: Sult, 1890

På 1930-tallet utga lyrikeren Rolf Jacobsen samlingen Jord og jern (1933), der han innførte nye tendenser både i form og innhold som i diktet «Byens metafysikk». Ellers er det (ny)realistene som dominerer den litterære romanscenen, og sentrallyrikerne som dominerer den lyriske scenen. Under krigen ble det ikke utgitt mye skjønnlitteratur. Nazistyret satte inn nazivennlige ledere (Gyldendal ble f.eks. en periode ledet av Knut Hamsuns sønn, Tore Hamsun). De tonangivende norske forfatterne boikottet disse nazifiserte forlagene ved å nekte å gi ut bøker. Imidlertid utga Claes Gill diktsamlingen Ord i Jærn i 1942. Den er, i likhet med hans foregående debutsamling Fragment av et magisk liv, preget av fransk symbolisme, men også av T.S. Eliot og W.B. Yeats' diktning.

[...]rottene, som piler
den korteste vei mellem to punkter

er den rette linje,
med ett øie
til mysostsmulene

[...]

Meningsenjambement mellom to strofer i Claes Gills Fragment av et magisk liv (1939)

Da den fem år lange okkupasjon under Den andre verdenskrig var over, ble motstandsmannen Arnulf Øverlands diktsamlinger fra før krigen og fra hans fangenskap i Sachsenhausen utgitt i store opplag. Dette er dikt i tradisjonell form, men uten tilløp til eksperimenter. Dette ble tendensen i den norske etterkrigslitteraturen.

I skyggen av NATO, som ble NATO opprettet i 1949, kald krig og en stadig større angst for atomkatastrofe og ny krig, debuterte en ny forfattergenerasjon i Norge. Disse forfatterne presenterte (for norske forhold) et nytt formspråk, blant annet oppløsning av faste rim-mønster samt at de skrev i et ofte tungt og vanskelig symbolspråk. Noen av de mest sentrale navnene i denne generasjonen er Paal Brekke, Erling Christie, Aslaug Vaa, Tarjei Vesaas, Gunvor Hofmo, Hans Børli, Harald Sverdrup og Georg Johannesen.

Også tradisjonelt «lyrisk» orddrakt og innhold måtte hos noen forfatter, slik som Ernst Orvil, vike plass for mer prosaiske observasjoner i en hverdagslig tone, gjerne som en villet kontrast.

Kan vi vel vite om mennesket

bestandig havner i den livsanskuelse
som er hans egentlige naturs?
Nei, men kjolen strammer
sånn over hoftene, sa Lisbet.

Ernst Orvil: «Forbausende dialog», 1957

Denne nye retningen («Etterkrigssymbolismen», «Seinsymbolismen») skapte motstand fra mange i det etablerte miljøet. De som sterkest protesterte mot noen av tendensene i den nye retningen var André Bjerke, Odd Eidem og Arnulf Øverland. Øverland raljerte med de unge forfatterne i polemisk stil. I en artikkel med tittelen «Tungetale fra parnasset» skrev han at de nye forfatterne i mangel av noe bedre å ta seg til gjerne vil være diktere, men uten å ha noe å dikte om. Denne «mangelsykdommen» dekker de over ved å bruke et uforståelig språk uten klare tanker («for det har de ikke»). Det nye formspråket karakteriserte han med ord som «rabbel og snikk-snakk» Denne «tungetaledebatten» dominerte mye av kulturdebatten på 1950-tallet, men modernismen fikk etter hvert fotfeste i norsk litteratur.

Midt på 1960-tallet debuterte en ny generasjon diktere. Mange i denne forfattergenerasjonen var knyttet til tidsskriftet Profil som ble drevet av studenter på Blindern. I 1966 fikk dette tidsskriftet en ny redaksjon som i programmet sitt ville ta et oppgjør med den diktergenerasjonen som hadde kjempet gjennom modernismen på 1950-tallet. De mest sentrale profilforfatterne, som Jan Erik Vold, Einar Økland, Dag Solstad og Tor Obrestad, hevdet at etterkrigsmodernismen hadde stivnet i sitt tunge symbolspråk og blitt for elitepreget og fremmed for folk flest. I likhet med Orvil ville de ta i bruk et språk og virkemidler som folk forstår og har et forhold til, og skape en modernistisk litteratur ut fra dette. Massemedier, reklamespråk, tegneserier, pop-kultur ble tatt i bruk av disse forfatterne, som ofte befant seg på den politiske venstresiden. Profil ble et laboratorium for diktekunst. Sjangrer som kortprosa og konkret poesi ble introdusert for norske lesere. Begrepet nyenkelhet oppsto. «Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger», sier Dag Solstad i en tekst. Et viktig prosjekt er å strippe det poetiske språket mest mulig for troper og andre symbolistiske virkemidler. Man kan lage poesi av hverdagslige ting og konkrete objekter.«^{[trenger referanse]}

Mange av disse språkeksperimentene var uvante og provoserte mange, særlig Jan Erik Volds nonsense-dikt falt mange tungt for brystet. Provokasjon var et viktig prosjekt for disse dikterne,^{[trenger referanse]} og det gav seg utslag i kulturdebatten på denne tiden. Flere av forfatterne hadde også sentrale posisjoner i avisenes kulturredaksjoner.

Mot slutten av tiåret vokste det fram en ytterligere politisk radikalisering av ungdomsmiljøet. Studentopprøret i Paris (1968) og intensivering og opptrapping av Vietnamkrigen satte ungdomsgenerasjon i bevegelse både i USA og Europa. I Norge førte dette blant annet til at Profil ble splittet. Flere av de etablerte forfatterne, blant andre Dag Solstad, begynte å skrive politiske romaner med revolusjonært, venstreradikalt innhold. Mange kunstnere meldte seg inn i Arbeidernes kommunistparti(AKP), marxist-leninistene. Diktningen som kom ut av denne prosessen kalles gjerne for sosialrealisme. Mye av litteraturen, både prosaen og lyrikken, skildret vanlige folks politiske oppvåkningsprosess. Kina og daværende leder Mao Tse Tung ble en slags veiviser for norsk radikal ungdom. Filmen Gymnaslærer Pedersen bygger på Dag Solstads roman Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land.

Feminisme og kvinnefrigjøring kom også i fokus på 1970-tallet. Et par av de mest sentrale kvinnelige forfatterne er Bjørg Vik og Gerd Brantenberg. Brantenbergs satiriske roman Egalias døtre handler om fantasisamfunnet Egalia der kvinnene har tatt styringen og mennene har blitt undertrykt og må tilpasse seg «fruedømmet». Noen menn gjør opprør og starter maskulinistbevegelsen. Beretningen om dette speilvendte samfunnet ble en verdenssuksess som har solgt over 600 000 eksemplarer.^{[trenger referanse]}

Imidlertid fantes det også forfattere som ikke forholdt seg til litterære strømninger i tiden; et eksempel er Kjell Erik Vindtorn (som i 1999 byttet til fornavnet Triztán). Vindtorns poesi tar opp virkemidler fra surrealistisk og dadaistisk litteratur, hvor billedrikdom, ordspill og overraskende sammensetninger skaper et lyrisk univers som tilsidesetter logikk og rasjonalisme, men uten å miste sosialkritiske og politiske aspekter.

   blek persille plukker politimenn ned fra trekronene

   minnene fra dine skuldre går opp i en røyk uten ild
DITT DOBBELTSKRITT KALT HOPPING BLE IKKE GNIDD FORGJEVES
de tenner fremdeles noen bokstaver

Kjell Erik Vindtorn: «Planet i verdens knapphull», 1980

80-tall og postmodernisme

Rundt 1980 dukker en ny generasjon forfattere opp med nye litterære ideer. Disse forfatterne er med på å innføre postmodernismen i norsk litteratur.

Bruken av uttrykket postmoderne tar ofte utgangspunkt i den franske filosofen Jean-Francois Lyotards oppfatning av «den postmoderne tilstanden». De store «fortellingene» i vår kultur, som kristendommen, liberalismen eller marxismen, er fiksjoner som ikke inneholder det de gir seg ut for. Dette er også en problematikk som mange modernister har vært inne på.

Det postmoderne innebærer en bevissthet om at det som blir framstilt som virkelig, også har en fiksjonell karakter, ikke minst gjelder dette fremstillingen av verden gjennom dagens massemedier, billedmedier.

Form ble like viktig, om ikke viktigere for postmodernistene enn innhold. Dette ga seg utslag i utstrakt eksperimentering med formen i bøkene. Stilblanding er et hyppig brukt virkemiddel. Forfatteren kan trekke inn skrivemåter fra ulike epoker, og kan blande inn forfatterkommentarer.

«Intertekstualitet» og «metafiksjon» innebærer at all litteratur blir til i et samspill med all annen litteratur, eller at all skrevet litteratur er beslektet eller står i forbindelse på en eller annen måte (jfr plagiatdebatten om Vigdis Hjort og hennes sitater fra en bok av W.G. Sebald i romanen Tredje person entall,2008). Et eksempel på intertekstualitet kan være den animerte TV-serien Familien Simpson som totalt er basert på referanser til fiktiv som reell virkelighet i en slik grad at reelle personer opptrer som semi-fiktive figurer i serien. Begrepet «metafiksjon» betyr at det litterære verket refererer til seg selv og sin egen tilblivelsesprosess.

Stilblanding er et hyppig brukt virkemiddel. Forfatteren kan trekke inn skrivemåter fra ulike epoker, og kan introdusere forfatterkommentarer om selve teksttilblivelsen. Kriminalforfatteren Karen Fossum har skrevet en roman, Brudd, (2006) hvor en middelaldrende mann trenger seg inn i huset hennes om natten og forlanger å bli romanperson. Slik metafiksjon er et hyppig brukt fortellergrep i postmodernismen. Et annet eksempel er Per Thomas Andersens roman Hold fra 1985, som refererer til seg selv og «snakker» med leseren gjennom hele romanen. Jon Fosses Naustet fra 1989 er kanskje den romanen fra perioden som er mest intertekstuell og metakommunikativ.

Litterær postmodernisme

I litteraturen må begrepet postmodernisme forstås i forhold til den litterære modernismen, og sees enten i forlengelsen av denne retningen eller i kontrast til den. Mens den modernistiske litteraturen var sterkt inspirert av psykologi og opptatt av det subjektive, kjennetegnes postmodernismen av en antipsykologisk holdning og av mangelen på subjektivitet.

Fellestrekk i såkalt postmodernistisk litteratur kan samles i begrepet metafiksjon, dvs. litteratur som kommenterer seg selv og sin egen tilblivelse, ved hjelp av kommentarnivåer, bruk av ironi og parodi, ved innmontering av andre tekster, ved dramatisering av leserrollen. Slik representerer litteraturen også den selvopptatthet som er blitt fremhevet som et særtrekk ved den postmodernistiske tilstand. Postmodernistisk litteratur kjennetegnes av en sterk vilje til å eksperimentere med det litterære formspråk, den stiller spørsmål ved forholdet mellom tekst og virkelighet, og tar avstand fra «de store fortellingene», som nye tekster i et intertekstuelt spill ofte bruker som underliggende struktur. Postmodernistisk litteratur viser oppløsning og brudd, gjennom anti-holdninger som gjør at det meste kan virke rotløst og uten faste verdier. Tomhet, fravær og stillhet er begreper som er blitt brukt om postmodernistisk litteratur, i den forstand at språktegnene ikke viser ut over seg selv, men bare til verksinterne fenomener og ikke til en virkelighet bakenfor. Denne litteraturen blander gjerne gammelt og nytt, komisk og seriøst, og går inn for å avdekke og synliggjøre de litterære «grepene». Den bryter regularitet og målrettethet og avslører vanetenkning og konvensjoner. Den postmodernistiske litteraturen søker også ofte å oppheve skillet mellom fiksjon, teori og kritikk.

Noen viktige norske postmoderne forfattere er Kjartan Fløgstad, Jan Kjærstad, Jon Fosse, Erlend Loe, Øyvind Berg og Gro Dahle.

Litteratur

• Brumo, John og Furuseth Sissel: Norsk litterær modernisme. Fagbokforlaget 2005.
• Malcolm Bradbury (1991). James McFarlane, red. Modernism: A Guide to European Literature 1890-1930 (engelsk). Penguin Books. s. 687. ASIN 0140138323. ISBN 978-0140138320. CS1-vedlikehold: ASIN bruker ISBN (link)