Nøkkelroman
Nøkkelroman, fra fransk roman à clef («roman med nøkkel (oversikt over personene)»), er en betegnelse på en skjønnlitterær tekst hvor figurene er basert på virkelige og som regel berømte personer, og gjerne hvor hele miljøer beskrives under et tynt ferniss av fiksjonalisering slik at de lett kan gjenkjennes.
Nøkkelroman har også en annen, og videre, definisjon: en roman som anses som spesielt viktig i forståelsen av et helt forfatterskap, altså som en nøkkel til å forstå.
rediger
Sjangeren oppsto i 1600-talls Frankrike med romaner som nærmest var som gåter: etter en viss tid ble løsningsnøkkelen, hvilke personer som tilsvarte hvilke figurer, publisert. Eksempler er Jean de la Bruyères Caractères og flere av Madeleine de Scudérys verker. I vår tid offentliggjøres sjelden en nøkkel, men via media og litteraturforskning vil likevel en romans likheter med virkeligheten som regel trekkes fram i dagen.
En del av kontroversen rundt Agnar Mykles Sangen om den røde rubin (1956) var at han skrev om virkelige personer i Bergen på en lite flatterende måte. Andre norske nøkkelromaner er Kjærka, et Atélierinteriør (1888) av Herman Colditz, Knut Hamsuns Redaktør Lynge (1893), Kaj Skagens Himmelen vet ingenting (1988), Gudmund Vindlands Villskudd (1979) (om Jens Bjørneboe) og Gunnar Larsens To mistenkelige personer (1933).
Noen eksempler på litterære modeller rediger
- Gideon Fell i John Dickson Carrs kriminalromaner er basert på forfatteren Gilbert Keith Chesterton.
- Sherlock Holmes er basert på den skotske medisinerprofessoren Joseph Bell. Holmes' venn dr. John Watson er basert på forfatteren Arthur Conan Doyles venn, James Watson.
- Asbjørn Krag i Stein Rivertons kriminalfortellinger, er basert på Kristiania-politimannen Mikel Rønning.
- Tante Ulrikke i Gunnar Heibergs skuespill, er basert på kvinnesakspioneren Aasta Hansteen.
- Lord Peter Wimsey i Dorothy L. Sayers' kriminalfortellinger er (i alle fall hva gjelder utseende) basert på akademikeren og dikteren Roy Ridley.