Lidia Menapace
Lidia Menapace (født Brisca, født 3. april 1924 i Novara i Piemonte i Italia, død 7. desember 2020 i Bolzano i Sør-Tirol[2]) var en italiensk motstandskvinne under andre verdenskrig, publisist og politiker som satt i Senatet fra 2006 til 2008 som representant fra Partito della Rifondazione Comunista.[3] Hun er blitt betegnet som den italienske feminismes grand dame.[4]
| Lidia Menapace | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 3. apr. 1924 Novara | ||
| Død | 7. des. 2020[1] (96 år) Bolzano[1] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, partisan | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Università Cattolica del Sacro Cuore | ||
| Parti | Rifondazione Comunista | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (–1946) Italia (1946–) | ||
Biografi rediger
Brisca, som mot slutten av krigen ble med i den italienske motstandsbevegelse og overbragte beskjeder og ordre mellom forskjellige partisanceller, studerte litteraturvitenskap i Milano ved Università Cattolica, og tok eksamen i 1945. Etter å ha giftet seg med legen Nene Menapace flyttet hun i 1951 til Bolzano.
Der representerte hun Democrazia Cristiana fra 1946 til 1960 i kommunerådet. I 1964 stilte hun som kandidat for samme partiliste og ble innvalgt i Consiglio della Provincia autonoma di Bolzano (Trentino-Sørtirols Landråd), og kunne som første kvinne ved siden av Waltraud Gebert-Deeg i Sørtirols landdag. Fra 1965 til 1969 var hun landråd for sosialvesen og helse i kabinettet Magnago II.
Hun ble etterhvert tiltrukket av marxismen og var med på å grunnlegge den venstreorienterte dagsavisen Il Manifesto. Dette førte til at hennes karriere som dosent ved Università Cattolica tok slutt, og til brudd med Democrazia Cristiana. Samtidig engasjerte hun seg i sekstiåtterbevegelsen og begynte en hektisk virksomhet som publisist.
I 1972 publiserte hun boken Per un movimento politico della liberazione della donna; med den inntok hun en ledende rolle i italiensk feminisme.[4] Hennes partipolitiske aktivitet som troende kristen spredte seg inn i det venstrepolitiske miljø; hun tilhørte blant annet Democrazia Proletaria.
I boken Nonviolenza. Le ragioni del pacifismo (2004) beskrev Lidia Menapace sammen med Fausto Bertinotti og Marco Revelli nødvendigheten av at kommunismen/sosialismen vendte seg bort fra forestillingen om en væpnet revolusjon, og istedet engasjerte seg for pasifismen.
I 1980-årene var Menapace medlem av Romas kommuneråd. Fra 2006 til 2008 representerte hun som senator gor det eurokommunistiske Partito della Rifondazione Comunista i det italienske parlament.
I 2018 gikk hun med til å stille til Senatet for partiet Potere al Pololo!, men partilisten maktet ikke å komme over sperregrensen på tre prosent, og dermed ble hun ikke valgt.[5]
I 2019 utnevnte selskapet Politika henne til Sør-Tirols «årets politiske personlighet» for året 2018.
Menapace døde den 7. desember 2020 i Bolzano av covid-19, i en alder av 96 år.[6]
Publikasjoner i utvalg rediger
- Per un movimento politico della liberazione della donna. Verona 1973
- Economia politica della differenza sessuale. Rom 1987
- Nonviolenza. Le ragioni del pacifismo. Rom 2004, ISBN 978-8881125883
Referanser rediger
- ^ a b www.ansa.it[Hentet fra Wikidata]
- ^ È morta di Covid Lidia Menapace, aveva 96 anni
- ^ «Lidia Brisca Menapace». Italian Senate. Besøkt 4. desember 2020.
- ^ a b Siglinde Clementi: Die sanfte Revolution. I: Gottfried Solderer (utg.): Das 20. Jahrhundert in Südtirol. Autonomie und Aufbruch. Bind IV: 1960–1979, Edition Raetia, Bozen 2002, ISBN 88-7283-183-0, s. 117.
- ^ https://www.salto.bz/it/article/15012018/inesauribile-menapace.
- ^ È morta di Covid Lidia Menapace, aveva 96 anni
Eksterne lenker rediger
- Dokumenter om hennes parlamentariske virke: XV