Lida Gustava Heymann
Lida Gustava Heymann (1868–1943) var en tysk kvinnesaksforkjemper. Sammen med sin livsledsager og samarbeidspartner Anita Augspurg var hun blant de mest fremtredende representanter for den radikale, borgerlige kvinnebevegelse i Tyskland og Europa. Stemmerett for kvinner var den viktigste enkeltsaken. Begge var pasifister og opponerte mot nasjonalsosialistene. Under nazistenes maktovertakelse befant hun og Augspurg seg i Sveits, og de forble deretter der, i eksil, livet ut.
| Lida Gustava Heymann | |||
|---|---|---|---|
 Heymann i 1900. | |||
| Født | 15. mars 1868[1] Hamburg[1] | ||
| Død | 31. juli 1943[1] (75 år) Zürich[1] | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, skribent, fredsaktivist, redaktør | ||
| Partner(e) | Anita Augspurg (1903–1943)[2] | ||
| Nasjonalitet | Sveits Det tyske riket Tyskland[1] | ||
| Gravlagt | Fluntern gravlund | ||
| Medlem av | Kvinnenes Verdensforbund for varig fred | ||
Biografi rediger
Hun ble født 15. mars 1868 i Hamburg som den tredje datter av den velstående kjøpmannen Gustav Christian Heymann og hans hustru Adele, opprinnelig Hennig. Døtrene fikk sin oppdragelse og utdannelse av guvernanter og huslærere.[3] Fra 1882 til 1884 gikk Heymann på en pikeskole (Töchterschule, på norsk datterskole) i Hamburg. Etter et år på pensjonat i Dresden bodde hun fra 1885 til 1896 igjen hos sine foreldre i Hamburg. Hun engasjerte seg sosialpolitisk blant annet ved å undervise på en skole for fattige barn og ved å lede en håndarbeidsskole.[3]
Etter farens død i 1896 overtok hun, sammen med et par venner, forvaltningen av formuen. Under havnearbeiderstreiken i 1896 forsynte hun de streikende arbeidernes familier med et gratis måltid om dagen. Hun engasjerte seg også i kvinnebevegelsen og satt i styret i Allgemeiner Deutscher Frauenverein. ADF gikk imidlertid ikke langt nok for henne, og hun trådte ut av styret. I ADF traff hun for første gang sin senere livsledsager Anita Augspurg. I 1897 kjøpte Heymann et hus i Hamburg, der hun innrettet et kvinnesenter med yrkesskole, matservering og juridisk rådgivning. I 1902 grunnla hun sammen med Augspurg Deutscher Verein für Frauenstimmrech og satt i styret til 1912 I 1908 meldte hun seg sammen med Augspurg inn i Freisinnige Volkspartei. De to kvinnene fikk imidlertid ikke delta i partiarbeidet på lik linje med mennene.[3][4]
I 1914 grunnla de to kvinnene det radikal-pasifistiske Deutscher Frauenstimmrechtsbund. I bladet Bundesmitteilungen (Nasjonale meddelelser) krevde Heymann som redaktør en umiddelbar avslutning på første verdenskrig. Hun kom i klammeri med sedelighetspolitiet i Hamburg, da hun protesterte mot det hun anså som en nedverdigende behandling av prostituerte. Hun ville avskaffe den statlige regulering av prostitusjonen, og ble som følge av dette kalt et «forrykt fruentimmer» («verrüctes Frauenzimmer»).[5]
Heymann deltok i april og mai 1915 på en kvinnefredskongress i Haag. Kongressen kom i stand etter initiativ av den nederlandske kvinnesaksforkjemperen og legen Aletta Jacobs (1854–1929). Heymann deltok ved grunnleggelsen av det internasjonale utvalget for en varig fred, forløperen til Internationalen Frauenliga für Frieden und Freiheit. Under revolusjonen i Tyskland i 1918/1919 var Heymann medlem av nasjonalrådet i Volksstaat Bayern, et kortvarig navn på dagens Bayern.[6] Heymann var under Weimarrepublikken nestleder i den tyske gren av Internationalen Frauenliga für Frieden und Freiheit, samtidig som hun redigerte tidsskriftene Die Frau im Staat og Zeitschrift für Frauenstimmrecht. I årene 1929 til 1930 ledet hun en internasjonal konferanse mot opium og rusgift.[3]
I begynnelsen av 1933 ledet Heymann en demonstrasjon mot nasjonalsosialismen. Da maktovertakelsen ble gjennomført, befant Heymann og Augspurg seg tilfeldigvis i Sveits på ferie. De dro deretter til Zürich og ble der livet ut. Både Heymann og Augspurg sto i årene som fulgte på nasjonalsosialistenes likvidasjonsliste. Heymanns formue i Tyskland ble beslaglagt. De to kvinnene mottok støtte til livsopphold i Sveits, fra blant andre Internasjonal kvinneliga for fred og frihet.[3]
I 1941 utga hun sammen med Augspurg selvbiografien Erlebtes - Erschautes: Deutsche Frauen kämpfen für Freiheit, Recht und Frieden 1850-1940 (norsk: Opplevd og sett: Tyske kvinner kjempet for frihet, rett og fred 1850–1940).[3]
-
Brosjyre for kvinnelig stemmerett i 1907. -
Augspurgs og Heymanns felles selvbiografi. -
Tidsskriftet Die Frau im Staat (Kvinnen i staten) som Heymann og Augspurg utga. -
Anita Augspurg var Heymanns livsledsager og samarbeidspartner. -
Augspurg og Heymann i New York i 1924.
.jpg)
.jpg)
Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte regner Heymann og Augspurg å være blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[7]
Referanser rediger
- ^ a b c d e WeChangEd, www.wechanged.ugent.be[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.digitales-deutsches-frauenarchiv.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie». www.dhm.de (tysk). Besøkt 11. november 2021.
- ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie». www.dhm.de (tysk). Arkivert fra originalen 29. november 2021. Besøkt 30. november 2021.
- ^ «Lida Gustava Heymann». www.fembio.org (tysk). Besøkt 12. november 2021.
- ^ «Volksstaat Bayern – Historisches Lexikon Bayerns». www.historisches-lexikon-bayerns.de. Besøkt 12. november 2021.
- ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021.