Liuvigild
Liuvigild (Leuvigild, Leuvigildo, Leovigild, Leovigildo, Leogild) var vestgoternes konge fra 569 til 21. april 586.
| Liuvigild | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 525 | ||
| Død | 21. apr. 586 Toledo | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Goiswinta | ||
| Søsken | Liuva I | ||
| Barn | Hermenegild Reccared I | ||
Liuvigild ble erklært medkonge med sin bror Liuva I på vestgoternes trone etter en kort periode med anarki efter deres bror, kong Atanagilds død. Begge var ariansk kristne. Liuva var foretrukket av de vestgotiske adelsmennene og hersket over områdene nord for Pyreneene, mens Liuvigild hersket i Hispania.
Liuvigild giftet seg med Atanagilds enke, Goiswintha. Hans første kone, Teodosia, mor til hans sønner, døde tidligere.
Liuva døde i 572 eller 573. Liuvigild begynte sitt styre over de gjenforente vestgotiske territoriene ved å innta den bysantinsk-styrte byen Cordoba, hvor bysantinerne nylig hadde svart på Atanagilds bønn om hjelp ved å etablere et bysantinsk territorium sørøst på Den iberiske halvøy. Liuvigild drev også de germanske sueviene bort fra deres befestninger i León og Zamora, og på den måten utvidet han sitt kongedømme nord- og vestover, men i mer enn en ny generasjon skulle den østlige romerske keiseren beholde en base i det sørøstlige Hispania, som tok tilbake sitt gamle romerske navn Hispania Baetica.
Selv om han var i konstant krig med bysantinerne i det sørlige Hispania, aksepterte Liuvigild administrasjonen til Det bysantinske riket, adopterte dets pomp og seremonier og etterlignet dets mynter. Han gjorde viktige forbedringer i vestgotisk lov. Liuvigild styrket videre mulighetene for en fremtidig fredelig arverekke ved å plassere sine to sønner, Hermenegild og Reccared, i kongelige embeter og legge visse regioner under deres styre. Hermenegild, den eldste, var gift med den frankiske prinsessen Ingund, datter av kong Sigibert I, den austrasiske kongen ved Metz.
Hermenegilds opprør rediger
Fra 584 til 585, forteller katolske historikere, krevde Liuvigild at hans romerske undersåtter skulle konvertere til arianismen. Liuvigild insisterte på å utnevne arianske biskoper, men dette møtte motstand ledet av de katolske biskopene, og Baetica igangsatte et opprør som ble ledet av hans sønn Hermenegild, som hadde konvertert til katolisismen under ekteskapet med den frankiske prinsessen.
Liuvigild beleiret og tok bysantinernes Sevilla, tok sin sønn som fange i Cordoba og forviste ham nord til Valencia, hvor han ble myrdet av Liuvigilds agenter i 585. Hermenegild ble senere kanonisert som St. Hermenegild av pave Sixtus IV på oppfordring fra Filip katolikken. Den frankiske prinsessen ble overlevert til den østromerske keiseren Tiberius II Konstantin og ble sist hørt om i Afrika. Liuvigild sendte også den problematiske biskopen i eksil. Han tilbrakte årene før Hermenegilds opprør, 579 til 582, ved hoffet i Konstantinopel. Den romersk-katolske kirken kanoniserte ham som St. Leander av Sevilla.
Liuvigild var generelt ikke en fiende av katolske kristne, selv om han var bestemt på å straffe dem når de konspirerte mot ham med sine eksterne fiender. Han styrte delvis gjennom den lokale prestisjen til katolske biskoper, noen av dem hadde fire århundrers historie bak seg. For den arianske monarken var katolisismen religionen til hans romerske undersåtter, mens arianismen var et samlingspunkt for å møte den bysantinske fienden i sør. Konvertering var likestilt med forræderi.
Liuvigilds siste år rediger
I nord dro Liuvigild fordel av interne gnisninger mellom suevifraksjoner om etterfølging, og i 584 beseiret han suevienes kongedømme Galicia og la det til sin krone. På slutten av hans styre var det bare baskerlandene og to små bysantinske territorier som ikke tilhørte vestgoterne i Iberia.
Vestgoterne var fremdeles et militært aristokrati på halvøya, og arianisme var fremdeles den kongelige religion. Nye monarker måtte godkjennes av adelsmennene, selv om dette kun var en formalitet. Vestgoterne og deres undersåtter var fremdeles separat styrt ifølge to forskjellige lovverk.
Liuvigilds siste år var preget av åpen krig med frankerne langs hans nordligste grenser. Men generelt var Liuvigild en av de mest effektive vestgotiske kongene i Hispania, gjenoppretteren av vestgotisk enhet. Han styrte fra den nylig etablerte hovedstad i Toledo, hvor han slo seg ned mot slutten av sitt styre. På grunn av dette blir det iberiske vestgotiske monarkiet noen ganger kalt «kongedømmet Toledo». Hovedstaden i Toledo, etablert i det forrige styre, markerte den bevegelsen av et kulturelt senter fra middelhavskysten eller det sørlige Tartessos.
Da Liuvigild døde skapte hans sønn Reccared I, som konverterte til katolisismen i 589, religiøs og politisk enhet ved å knytte vestgoterne sammen med deres undersåtter. Men katoliseringen av det vestgotiske Hispania bidro til biskopenes makt og kongemaktens nedgang. I 633 bevilget en synode av biskoper seg adelsmennenes rettigheter til å bekrefte valget av en konge. Da lojaliteten ble overført til lokale biskoper, både til inspirasjon og som beskyttere, kunne ikke motstand i stor skala koordineres da maurerne truet i det 8. århundre, og det ene etter det andre bispedømmet kollapset.
Litteratur rediger
- E. A. Thompson, The Goths in Spain (1969).
Eksterne lenker rediger
- Vestgotiske kongedømmer
- Stanley G. Payne, History of Spain and Portugal: Kapittel 1
- Encyclopædia Britannica 1911: Leuvigild
- Catholic Encyclopedia: St. Hermenegild
- Edward Gibbon, History of the Decline and Fall of the Roman Empire, kapittel 37.
| Forgjenger: Atanagild |
Vestgoternes konge |
Etterfølger: Reccared I |