Leo Baeck

tysk rabbiner

Leo Baeck (født 23. mai 1873 i Lissa (Posen), død 2. november 1956 i London) var en tysk rabbiner og kjent representant for den liberale (progressive) jødedom.

Leo Baeck
Bust of Leo Baeck.jpg
Født23. mai 1873[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Leszno[4]Rediger på Wikidata
Død2. november 1956[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (83 år)
London[6]Rediger på Wikidata
Gravlagt BarnetRediger på Wikidata
Far Samuel BaeckRediger på Wikidata
Barn Ruth BerlakRediger på Wikidata
Utdannet ved Jewish Theological Seminary of Breslau (18911894), Universitetet i Wrocław (18921894), Hochschule für die Wissenschaft des Judentums, Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin (1894–)Rediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder
Wilhelm DiltheyRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
8 oppføringer
Filosof[7], lærer, rabbiner (18951907)[7], universitetslærer (19131942), skribent, rabbiner (19071912), rabbiner (1912–), military rabbiRediger på Wikidata
Embede KapellanRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av
7 oppføringer
B'nai B'rith, Reichsvertretung der Deutschen Juden (1933–), Allgemeiner Rabbiner-Verband in Deutschland, Zentralwohlfahrtsstelle der Juden in Deutschland, Centralverein deutscher Staatsbürger jüdischen Glaubens, Keren Hayesod, World Union for Progressive JudaismRediger på Wikidata
Utmerkelser Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1953), Buber-Rosenzweig-medaljen (1991)Rediger på Wikidata

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Leo Baeck var sønn av rabbineren Samuel Baeck (1834–1912) og hans hustru Eva født Placzek (1840–1926), og hadde fire søstre. Han gikk på Johann-Amos-Comenius-gymnasiet i fødebyen.

Etter studier ved det konservative rabbinerseminaret i Breslau skiftet han i 1894 til den liberale Hochschule für die Wissenschaft des Judentums i Berlin, hvor han et år senere tok doktorgraden under veiledning av Wilhelm Dilthey med et arbeide om Spinoza.

RabbinerRediger

I 1897 fikk han en rabbinerstilling i Oppeln. Her skrev han sitt hovedverk, Das Wesen des Judentums, som utkom 1905. Her gikk han kritisk imøte med Adolf von Harnacks synspunkter. Mellom 1907 og 1912 virket han som rabbiner i Düsseldorf. Fra 1912 underviste han ved universitetet i Berlin, hvor han var studentrabbiner.

Under første verdenskrig deltok han som tysk offiser og feltrabbiner. Under Weimarrepublikken ble han en av de mest kjente representanter for den liberale jødedom, og fikk en rekke fremtredende posisjoner i jødiske organisasjoner, bl.a. i den tyske avdelingen av B'nai B'rith. Fra 1925 var han formann for velferdsorganisasjonen Zentralwohlfahrtsstelle der Juden in Deutschland.

Under det nasjonalsosialistiske styret ble Baeck i 1933 president for Reichsvertretung der Deutschen Juden, en paraplyorganisasjon for de jødiske organisasjonene. Organisasjonens oppgaver omfattet forskjellige former for understøttelse av og utdannelse for jøder, og hjelp til utvandring. Myndighetene forsøkte fra 1939 å frata de andre jødiske organisasjonene deres selvstendighet gjennom innbindingen i Reichsvertretung der Deutschen Juden, og gjennom sikkerhetspolitiet direkte å kontrollere organisasjonens aktivitet. Også under et slikt press avviste Baeck tilbud om emigrasjon, og pleiet kontakter med de konservative antinazister rundt Carl Friedrich Goerdeler.

I 1943 ble Baeck og de fleste andre representanter for Reichsvertretung der Deutschen Juden innsatt i konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Der ble han medlem av eldsterådet, og fungerte som rabbiner under de vanskelige forholdene. Allerede i august 1943 fant Baeck ut at Auschwitz - dit det tidvis gikk «overflytninger» fra Theresienstadt - var en tilintetgjørelsesleir. Han bestemte seg imisdlertid for å ikke si noe om dette til sine medfanger. Han overlevde krigen, men sterkt mishandlet, og uten sine fire søstre som alle var gått til grunne i ghettoen, og flyttet den 5. juni 1945 til London.

Etter krigen ble han president for Verdensunionen for progressiv jødedom i London. I tillegg fikk han i 1948 et professorat i Cincinnati.

Han døde i 1956 og er begravet på Jüdischer Friedhof Berlin-Weißensee.

Bruk av Leo Baecks navnRediger

En rekke institusjoner er oppkalt etter Leo Baeck, deriblant skoler, synagoger og menighetssentre. Noen av de viktigste er:

VerkerRediger

  • Das Wesen des Judentums (1905, 6. oppl. 1960)
  • Die jüdische religiöse Erziehung
  • Dieses Volk – jüdische Existenz
  • Romantische Religion (1922)
  • Die Pharisäer (1927)
  • Das Evangelium als Urkunde der jüdischen Glaubensgeschichte (1938)
  • Der Sinn der Geschichte (1946)
  • Maimonides, der Mann, sein Werk und seine Wirkung (1954)

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Leo-Baeck, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  4. ^ a b Database of the Terezín Memorial, Terezín Memorial Database ID te-baeck-leo, besøkt 15. mars 2021
  5. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija ID 10356
  6. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator xx0013645, besøkt 23. november 2019
  7. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. juni 2015

Eksterne lenkerRediger