Lemurer, på latin lemures (i entall lemur) eller larvæ (i entall larva, «skall eller maske»), var i romersk mytologi de dødes ånder eller sjeler som hjemsøkte sine levende slektninger i form av fiendtlige gjenferd.

Lemuria rediger

Lemurene var onde varianter av de gode larene, en av flere romerske husguder. De åpenbarte seg som groteske spøkelser og forsøkte å skade familie og slekt.

For å holde disse nattåndene borte, ble det gjennomført seremonier eller ritualer, såkalte Lemuria, som ifølge den julianske kalenderen ble holdt den 9., 11. og 13. mai hvert år. Da skulle mannen i hvert hushold stå opp midt på natta, vaske hendene, kaste ut svarte bønner for å samle åndene og så lese opp tekster som skulle få åndene til å forsvinne. Ifølge tradisjonen var det Romulus, Romas grunnlegger, som innstiftet Lemuria etter at han drepte broren Remus.

Begrepet er benyttet av Horatius og av Ovidius i hans Fasti.[1] Lemurer kan ha representert vandrende og hevngjerrig ånder som ikke hadde råd til skikkelig begravelse, gravritualer eller hengiven kult av de levende. De er ikke bevitnet på gravstein eller inskripsjoner. Ovidius tolket dem som vandrende, utilfredse og mulig hevngjerrige di manes eller di parentes (forfedreguder fra underverden). Hos ham antydet ritualene hos deres kult en uforståelig, gammel, delvis magisk og sannsynligvis svært gammel landsens tradisjon. Langt senere beskrev Augustin av Hippo både lemurer og larvæ som onde og hvileløse manes (de avdødes sjeler) som pinte og forskrekket de levende; larene, på den annen side, var gode manes.[2]

Den hedenske høytideligheten skal tidlig ha blitt overtatt av kirken og blitt omdøpt til allehelgensdag, en dag som på 700-tallet ble flyttet fra 13. mai til 1. november og dermed også tok opp i seg den populære keltiske høstfesten Samhain, forløperen til Halloween.

Annet rediger

  • Den svenske natursystematikeren Carl von Linné gav en gruppe halvaper navnet lemurer på grunn av deres store, spøkelsesaktige øyne og nattlige bråk.
  • Lemuria er også navn på et tenkt kontinent som skal ha sunket i havet på samme måte som Atlantis. Kontinentet ble blant annet brukt av dyregeografer på 1800-tallet som forklaring på halvapenes utbredelse. Lemuria skal ifølge deres teori ha ligget i Det indiske hav.

Referanser rediger

  1. ^ Horat: Epistler 2.2.209: Ovid: Fasti, 2.500 – 539.
  2. ^ Augustin av Hippo: Om Gudsstaten, 11.

Se også rediger