Wikipedia

Laura Dern

amerikansk skuespiller, regissør og filmprodusent

Laura Elizabeth Dern (født 10. februar 1967 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespiller, filmregissør og filmprodusent. Hun debuterte som skuespiller i bilfilmen Spikern i bånn, McKlusky (1973) og har siden spilt i filmene Masken (1985), Første gang (1985), Blue Velvet (1986), Wild at Heart (1990), Jurassic Park (1993), Citizen Ruth (1996), October Sky (1999), I Am Sam (2001), Inland Empire (2006), The Master (2012), The Fault in Our Stars (2014) og Star Wars: The Last Jedi (2017). Dern har blitt nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for Rambling Rose (1991) og Oscar for beste kvinnelige birolle for Wild (2014).

Laura Dern
Dern i september 2017.
Foto: Georges Biard
FødtLaura Elizabeth Dern
10. feb. 1967[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (57 år)
Los Angeles
BeskjeftigelseFilmskuespiller, filmprodusent, stemmeskuespiller, fjernsynsskuespiller, manusforfatter, filmregissør Rediger på Wikidata
Utdannet vedLee Strasberg Theatre and Film Institute
The Buckley School
EktefelleBen Harper (2005–2013)
Partner(e)Kyle MacLachlan
Nicolas Cage
Renny Harlin
Jeff Goldblum (1993–1997)
Billy Bob Thornton
FarBruce Dern
MorDiane Ladd
BarnEllery Harper
Jaya Harper
NasjonalitetUSA
UtmerkelserGolden Globe
Oscar for beste kvinnelige birolle (2020) (for: Marriage Story)
Primetime Emmy Award for Outstanding Supporting Actress in a Miniseries or a Movie (2017) (for: Big Little Lies)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Aktive år1973–
IMDbIMDb
Signatur
Laura Derns signatur
Laura Dern på Commons

Dern har også markert seg på TV-skjermen. Hun har blitt nominert til Primetime Emmy Awards for rollene i TV-filmen Afterburn (1992), antologiserien Fallen Angels (1993), komedieserien Ellen (1997), TV-filmen Recount (2008) og komedieserien Eit perfekt liv (2011–2013), og hun vant i 2017 for rollen som Renata Klein i miniserien Big Little Lies. Skuespilleren har også vunnet tre Golden Globes og fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Oppvekst rediger

Laura Elizabeth Dern ble født 10. februar 1967 i Los Angeles i California. Hun er datteren til skuespillerne Bruce Dern (f. 1936) og Diane Ladd (f. 1935), samt oldebarnet til tidligere krigsminister George Dern (1872–1936).[5][6] Derns foreldre skilte seg da hun var to år gammel, og hun tilbragte mesteparten av oppveksten med moren og mormoren.[7] Mormoren hennes hadde norske aner fra Oslo.

Biografi og karrière rediger

1973–1989: Første filmroller rediger

Dern spilte mot moren Diane Ladd i sine første to filmroller. Hun spilte Sharon Anne i bilfilmen Spikern i bånn, McKlusky (1973) og en jente med iskrem i Martin Scorseses dramafilm Alice bor her ikke lenger (1974). Derns neste filmrolle kom først seks år senere, i dramafilmen Nesten voksen (1980).

I 1982 ble Laura Dern den yngste vinneren av nykommerprisen «Miss Golden Globe».[8] Hun spilte i et par TV-filmer i begynnelsen av 1980-årene før hun fikk sin første hovedrolle i dramafilmen Første gang (1985). Hun spilte 15 år gamle Connie, en opprørsk tenåring som ønsker å bli voksen. Connie blir kjent med en sjarmerende ungkar, men han byr på problemer. Hun fikk god kritikk for rollen, og Sheila Benson fra Los Angeles Times kalte Derns rolleskildring en «begivenhet». «Det er sjeldent å få et så variert innblikk i ungdomstiden av en kvinnelig skuespiller som nærmer seg den alderen selv.»[9] Dern ble nominert til en Independent Spirit Award for rolletolkningen.[10] I 1985 spilte hun også mot Cher i dramafilmen Masken, om en deformert gutt og hans mor.

 
Laura Dern har hatt et jevnt samarbeid med regissør David Lynch.
Foto: Sasha Kargaltsev

I 1986 spilte Dern i David Lynchs thrillerfilm Blue Velvet. Filmer handler om en student (Kyle MacLachlan) som en dag finner et menneskeøre på bakken i hjembyen. Sammen med studenten Sandy Williams (Dern) prøver han å finne ut hvem øret tilhører. Benson fra Los Angeles Times skrev denne gang at Dern makter å «balansere studentens melodramatiske innslag med en god, tørr besindighet».[11] Dern ble nominert til en ny Independent Spirit Award for rollen.[12] Før tiåret var omme spilte hun også sykepleieren Kathleen Robinson i Skyggenes menn (1989), en krigsfilm om Manhattanprosjektet.

1990–1999: Oscar-nominasjon og arbeid på fjernsyn rediger

Laura Dern spilte mot Nicolas Cage i sitt neste Lynch-prosjekt Wild at Heart (1990). Filmen handler om to ungdommer som rømmer fra hjembyen og de autoritære skikkelsene som står i veien for dem. Dern har sagt at dette var første gang hun fikk spille en figur som «ikke bare var veldig seksuell, men som på eget sett og vis også var veldig selvtilfreds».[13] Peter Travers fra Rolling Stone kalte Dern et «under» og skrev at hun ga figuren en «robust livlighet».[14]

I 1991 spilte hun mot sin mor i dramafilmen Rambling Rose. Dern spilte den fattige ungpiken Rose som blir ansatt som hushjelp til en velstående familie i Georgia under den store depresjonen. Hun fikk god kritikk og ble nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for arbeidet i filmen.[15] Peter Travers omtalte Dern som «en av de beste skuespillerinnene fra sin generasjon», mens Desson Howe fra Washington Post roste skuespillerens «eksentriske nærvær». «Det gjør at påvirkningskraften som [rollefiguren] har på menn blir fullstendig troverdig.»[16][17]

I 1992 hadde Dern hovedrollen i TV-filmen Afterburn. Filmen er basert på en sann historie, og Dern spilte den unge flygerenken Janet Harduvel som tar opp kampen mot USAs luftforsvar og industrikonsernet General Dynamics for å renvaske sin døde manns gode navn og rykte.[18] John J. O'Connor fra The New York Times var fornøyd og kalte Derns rolleskildring et «voldsomt lidenskapelig portrett».[19] Hun ble nominert til en Primetime Emmy Award og vant en Golden Globe for rollen.[20][21]

Dern spilte dinosaureksperten Dr. Ellie Sattler i Steven Spielbergs eventyrfilm Jurassic Park i 1993. Filmen handler om en vitenskapsmann som har gjenskapt utdødde dinosaurer til utstilling i en fornøyelsespark. Dern fikk god kritikk og ble nominert til en Saturn Award for arbeidet i filmen.[22] I 1993 ble hun også nominert til en Primetime Emmy Award for gjesterollen i antologiserien Fallen Angels, og hun spilte kriminologen Sally Gerber i Clint Eastwoods dramafilm A Perfect World.[20] Laura Derns regidebut, kortfilmen The Gift, hadde premiere i oktober 1994 som en del av Showtime-serien Directed By.[23] Den handler om en kvinne som må få livet sitt på stell etter et brudd med kjæresten.

Deretter spilte hun i en rekke TV-filmer, blant annet dramafilmen Oppgjøret ved Ruby Ridge (1996), om skyteepisoden ved Ruby Ridge i august 1992. Hun fikk god kritikk og ble nominert til en Satellite Award for rollen i filmen.[24] I 1996 hadde hun hovedrollen i Alexander Paynes regidebut Citizen Ruth. Filmen handler om uansvarlige og arbeidsløse Ruth Stoops, en mislykket dagdriver som ufrivillig havner midt i abortdebatten. Janet Maslin fra The New York Times var fornøyd og skrev at Dern er en «fantastisk fysisk komiker».[25] Dern spilte deretter en lesbisk TV-produsent i komedieserien Ellen (1997), en fortvilt firebarnsmor i TV-filmen The Baby Dance (1998) og en engasjert naturfagslærer i dramafilmen October Sky (1999). Hun ble nominert til en Emmy-pris for Ellen og en Golden Globe for The Baby Dance.[20][21]

2000–2009: Nytt Lynch-samarbeid og flere småroller rediger

I 2000-årene hadde Laura Dern flere småroller på film og fjernsyn. Hun spilte en plagsom svigerinne i komedien Dr. T og kvinnene (2000), Dr. Ellie Degler i Jurassic Park-oppfølgeren Jurassic Park III (2001), fostermoren Randy i dramafilmen I Am Sam (2001), hovedpersonens kjæreste i thrilleren Lonely Hearts Killers (2006) og en selvopptatt venninne i Year of the Dog (2007). Hun fikk gjennomgående god kritikk for arbeidet.

 
Dern under en Hollywood Walk of Fame-seremoni i desember 2009.
Foto: Angela George

Dern fikk også god omtale for rollen i dramafilmen We Don't Live Here Anymore (2004). Den handler om to tilsynelatende lykkelige ektepar som blir drevet til et vendepunkt når de oppdager utroskap seg i mellom. Peter Travers fra Rolling Stone kalte det Derns «beste rolleskildring siden Citizen Ruth», mens Claudia Puig fra USA Today skrev at Derns «mesterlige rolleskildring er preget av en så håndgripelig angst at frykten til de andre figurene nesten virker skjødesløs i forhold.»[26][27]

Dern gjenopptok samarbeidet med David Lynch i thrillerfilmen Inland Empire i 2007. Filmen handler om Hollywood-stjernen Nikki (Dern), som er midt i innspillingen av en dramafilm om sjalusi. Etter hvert begynner tilværelsen hennes å ligne mer og mer på den marerittaktige og surrealistiske filmen hun skal spille inn. Dern fikk god kritikk for rollen, og Martin Nordvik fra Adresseavisen mente at hun spiller «mer intenst og overbevisende enn noensinne i et rystende karakterstudie».[28] Ann Hornaday fra Washington Post var også fornøyd og skrev at Inland Empire er «nok et eksempel på Lynchs ekstraordinære samarbeid med Dern. [...] Dern er en uvanlig fleksibel muse; hun kan være snerpete og ærverdig i én scene, frodig moden i en annen scene og like uhyggelig som et Dorothea Lange-portrett i en helt annen scene.»[29]

Dern fikk også god kritikk for arbeidet med TV-filmen Recount i 2008. Filmen skildrer presidentvalget i USA 2000 og den påfølgende rettssaken mellom presidentkandidatene George W. Bush og Al Gore. Dern spilte Floridas statssekretær Katherine Harris, en avgjørende skikkelse i valgsaken. Alessandra Stanley fra The New York Times kalte Derns rolletolkning «fortryllende» og skrev at «Derns skildring nærmer seg parodi, [...] men hun evner å formidle glimt av menneskelighet bak den tykke sminken og den tykkere skallen».[30] Hun vant en Golden Globe og ble nominert til en Primetime Emmy Award og en Screen Actors Guild Award for rollen.[21][20][31]

2010–i dag: TV-prosjekter og Star Wars-rolle rediger

Laura Dern spilte en rektor i komedien Verre enn verst (2010), en hengiven kulttilhenger i dramafilmen The Master (2012), moren til en kreftsyk tenåring i ungdomsfilmen The Fault in Our Stars (2014) og en frisør i dramafilmen 99 Homes (2014). Fra 2011 til 2013 var hun også serieskaper med Mike White for komedieserien Eit perfekt liv. TV-serien handler om 40 år gamle Amy Jellicoe (Dern), som får et mentalt sammenbrudd på jobb og havner på et behandlingshjem. Etter en måneds opphold reiser hun tilbake til California for å starte et nytt og bedre liv, men hun møter motstand fra kollegene. Programmet gikk i to sesonger, og Dern fikk god kritikk for rolleskildringen. Matthew Gilbert fra Boston Globe mente at Dern alltid «virker fullstendig oppslukt i sine rollefigurer» og roste skuespillerens «rå elektrisitet». «Dern evner å gjøre Amy både latterlig og rørende på samme tid.»[32] Hun vant sin tredje Golden Globe og ble nominert til en ny Primetime Emmy Award for rollen.[21][20]

 
Dern i mai 2013.
Foto: Georges Biard

Hun ble også nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle for rolleskildringen i naturfilmen Wild (2014).[33] Filmen er basert på en sann historie om Cheryl Strayed, som etter mange år med uvøren oppførsel bestemte seg for å legge ut på en reise langs Pacific Crest Trail i USA. Dern spilte Cheryls mor Bobbi, som døde av lungekreft mens datteren gikk på høyskole. Jon Selås fra VG skrev at «Derns livsbejaende holdning og glede i en tilværelse som tross alt har lite å by på, levendegjør sterkt den sorgen som tynger ned Cheryl», mens Erlend Loe fra Aftenposten skrev at «få som henne kan spille en hardt prøvet alenemor som klarer å holde hodet hevet».[34][35]

Siden 2015 har Dern hatt en av hovedrollene i animasjonsserien F is for Family. TV-serien utspiller seg i 1970-årene og handler om hverdagen til familien Murphy. Dern har stemmen til moren i familien, Sue. I 2016 hadde hun biroller i dramafilmene Certain Women og The Founder.

I 2017 hadde Dern flere roller på film og TV. Hun spilte mot Woody Harrelson i dramakomedien Wilson i 2017. Filmen handler om en ensom, nevrotisk og fanatisk ærlig middelaldrende einstøing (Harrelson) som etter mange år gjenforenes med ekskonen (Dern). Simon Thompson fra IGN var fornøyd og skrev at Derns «rolleskildring er en blanding av slapstickhumor og vennlig irritasjon. Den er en glede som gjør filmen bedre. Dern gjør det bra for tiden, og hun har en rekke interessante og viktige roller i prosjekter på både film og fjernsyn som viser oss hva hun har å by på når det gjelder rekkevidde og ferdigheter. Wilson er et prakteksempel på dette.»[36]

Dern spilte også i tredje sesong av David Lynchs thrillerserie Twin Peaks, som gikk på TV i 2017. Hun vant sin første Primetime Emmy Award for arbeidet i miniserien Big Little Lies. Dern spilte rivaliserende powermamma Renata Klein i serien, som blir rasende når datteren blir skadet på første skoledag. Det setter i gang en kjedereaksjon som til slutt ender med mord. Hun ble også nominert til andre bransjepriser for denne rollen, blant annet en Golden Globe og en Screen Actors Guild Award. I 2017 hadde hun også en gjesterolle i dramakomedien Downsizing, og hun spilte motstandsoffiser Amilyn Holdo i Star Wars-filmen The Last Jedi.

Filmografi (utvalg) rediger

Utdypende artikkel: Laura Derns filmografi

Referanser rediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000019927, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Roglo, Roglo person ID p=laura;n=dern[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID dernl[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Harrington, Richard (14. september 2007). «The Essential Roger Corman». The Washington Post. Washington D.C.: Washington Post Company. ISSN 0190-8286. Besøkt 9. oktober 2017. «Dern's real-life wife, Diane Ladd, playing the Loser's wife, became pregnant with daughter-actress Laura Dern during shooting.» 
  6. ^ Don Walton (13. januar 2013). «Epilogue: Meet George Dern, the first». Lincoln Journal Star. Besøkt 9. oktober 2017. 
  7. ^ Marc Maron (7. oktober 2013). «Intervju med Laura Dern». WTF Podcast. 
  8. ^ «Miss/Mr.Golden Globe: Presenting Hollywood's Next Generation». Golden Globe Awards. Arkivert fra originalen 7. september 2017. Besøkt 9. oktober 2017. 
  9. ^ Sheila Benson (14. november 1985). «Movie Review : 'Smooth Talk' Hears The Tremor Of Adolescence». Los Angeles Times. Besøkt 9. oktober 2017. 
  10. ^ Robert Abele (22. februar 2007). «Dern associated with indie film, Lynch». Variety. Besøkt 9. oktober 2017. 
  11. ^ Sheila Benson (19. september 1986). «MOVIE REVIEWS: BLISS, BOREDOM AND BANALITY : Dark Sexuality Illuminated in Lynch's 'Blue Velvet'». Los Angeles Times. Besøkt 9. oktober 2017. 
  12. ^ Shipra Harbola Gupta (18. november 2014). «Watch: Laura Dern Remembers Spirit Awards Early Days in Exclusive Anniversary Promo». IndieWire. Besøkt 9. oktober 2017. 
  13. ^ Van Gelder, Lawrence (17. august 1990). «At the Movies». The New York Times. Besøkt 9. oktober 2017. 
  14. ^ Travers, Peter (17. august 1990). «Wild At Heart». Rolling Stone. Arkivert fra originalen 10. oktober 2017. Besøkt 9. oktober 2017. 
  15. ^ «The 64th Academy Awards (1992) Nominees and Winners». Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS). Besøkt 9. oktober 2017. 
  16. ^ Travers, Peter (20. september 1991). «Rambling Rose». Rolling Stone. Arkivert fra originalen 10. oktober 2017. Besøkt 9. oktober 2017. 
  17. ^ Howe, Desson (20. september 1991). «‘Rambling Rose’ (R)». Washington Post. Besøkt 9. oktober 2017. 
  18. ^ «Ensom kamp mot overmakten». NRK. Besøkt 9. oktober 2017. 
  19. ^ O'Connor, John J. (2. juni 1992). «Review/Television; Pilot Error? A Widow Won't Accept the Verdict». The New York Times. Besøkt 9. oktober 2017. 
  20. ^ a b c d e «Laura Dern». Emmy-prisen. Besøkt 9. oktober 2017. 
  21. ^ a b c d «Laura Dern». Golden Globe Awards. Besøkt 9. oktober 2017. 
  22. ^ «Laura Dern Awards». Internet Movie Database. Besøkt 9. oktober 2017. 
  23. ^ «Laura Dern Biography». HBO. Arkivert fra originalen 10. oktober 2017. Besøkt 10. oktober 2017.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. oktober 2017. Besøkt 10. oktober 2017. 
  24. ^ «Utdelingen i 1997». International Press Academy. Besøkt 9. oktober 2017. 
  25. ^ Maslin, Janet (13. desember 1996). «To Abort, Not to Abort: A Comedy». The New York Times. Besøkt 9. oktober 2017. 
  26. ^ Travers, Peter (5. august 2004). «We Don't Live Here Anymore». Rolling Stone. Arkivert fra originalen 12. oktober 2017. Besøkt 12. oktober 2017. 
  27. ^ Puig, Claudia (12. august 2004). «'We Don't' follows 'I do'». USA Today. Besøkt 12. oktober 2017. 
  28. ^ Nordvik, Martin (13. september 2007). «Mesterlig mareritt». Adresseavisen. Arkivert fra originalen 13. oktober 2017. Besøkt 12. oktober 2017. 
  29. ^ Hornaday, Ann (13. januar 2007). «'Inland': Monkeys, Coffee and Other Lynchpins». Washington Post. Besøkt 12. oktober 2017. 
  30. ^ Stanley, Alessandra (23. mai 2008). «Soothing or Salting Wounds From Election 2000». The New York Times. Besøkt 12. oktober 2017. 
  31. ^ «The 15th Annual Screen Actors Guild Awards». Screen Actors Guild Awards. Besøkt 12. oktober 2017. 
  32. ^ Gilbert, Matthew (10. oktober 2011). «Dern takes the lead in ‘Enlightened’». Boston Globe. Besøkt 13. oktober 2017. 
  33. ^ «The 87th Academy Awards (2015) Nominees and Winners». Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS). Besøkt 14. oktober 2017. 
  34. ^ Selås, Jon (5. mars 2015). «Filmanmeldelse: Wild». VG. Besøkt 14. oktober 2017. 
  35. ^ Loe, Erlend (4. mars 2015). ««Wild:» Problemer? Gå en tur.». Aftenposten. Besøkt 14. oktober 2017. 
  36. ^ Thompson, Simon (23. mars 2017). «Wilson Review». IGN. Besøkt 21. oktober 2017. 

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Laura_Dern&oldid=23628971»