Wikipedia

Lale Andersen

tysk sanger og skuespiller

Lale Andersen (født 23. mars 1905 i Bremerhaven-Lehe, død 29. august 1972 i Wien; egentlig Liese-Lotte Helene Berta Bunnenberg, gift Beul) var en tysk sanger og skuespiller. Hun er best kjent for sin tolkning av sangen «Lili Marleen», som gjorde den berømt.

Lale Andersen
FødtLiese-Lotte Helene Berta Bunnenberg
23. mars 1905[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Lehe (Det tyske keiserrike, Provinsen Hannover)
Død29. aug. 1972[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (67 år)
Wien[5]
BeskjeftigelseSanger og låtskriver, skuespiller, sanger, manusforfatter, låtskriver, selvbiograf, plateartist Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland
GravlagtDünenfriedhof Langeoog
Lale Andersen på Commons

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Bunnenberg gikk på skuespillerskole ved Deutsches Theater i Berlin, og arbeidet siden i Zürich 1933–37 og ved Kabarett der Komiker i Berlin som sanger 1938–42. Hun ga ut en selvbiografi i 1972, Der Himmel hat viele Farben («Himmelen har mange farger»).

Hun giftet seg med kunstmaleren Paul Ernst Wilke (1894-1971).[6] Atelieret hans med adressen Am Alten Vorhafen 2 brukes i dag av skiftende kunstnere.[7]

I 1929, tre uker etter å ha satt sitt tredje barn til verden, forlot hun familien og dro for å realisere seg selv som skuespiller og sanger. Hennes store kjærlighet var den sveitsiske komponisten Rolf Liebermann (1910–99), senere direktør for operahusene i Hamburg og Paris.[8] Rainer Werner Fassbinder baserte sin film «Lili Marleen» fra 1981 på denne kjærlighetshistorien.[9]

«Lili Marleen» rediger

 
Minnesmerke på Langeoog.

Lale spilte inn «Lili Marleen» i 1939, men den ble ingen slager før Soldatensender Belgrad, radiostasjonen for de tyske væpnede styrker i det okkuperte Jugoslavia, begynte å kringkaste den i august 1941. «Lili Marleen» ble da raskt populær blant de tyske frontsoldatene. Radiosenderen ved Beograd var kraftig nok til å høres i hele Europa og Nord-Afrika, og sangen ble etter hvert populær blant de allierte styrkene også.[10][11]

Men Joseph Goebbels mislikte denne triste sangen om adskilte kjærester, og fikk den forbudt på radio. I ni måneder ble Lale Andersen nektet å opptre offentlig, også på grunn av sitt forhold til den jødiske Rolf Liebermann, og til andre jødiske artister hun hadde truffet i Zürich. Hun ble så desperat at hun forsøkte å ta sitt eget liv.[12]

Da hun senere fikk tillatelse til å opptre igjen, var det på flere betingelser;[13] én av dem var at hun ikke fikk synge «Lili Marleen». Goebbels beordret henne til å spille inn en mer «militant» versjon i juni 1942. I de siste krigsårene hadde Andersen en mindre rolle i en propagandafilm, og spilte inn flere propagandasanger på engelsk.[14] Rett før krigens slutt trakk hun seg tilbake til øya Langeoog på den tyske nordsjøkysten.

Etter krigen rediger

Lale Andersen giftet seg på nytt etter krigen og gjenopptok sin sangkarriere, om enn uten samme fremtredende profil som tidlig i 1940-årene. I 1961 representerte hun Tyskland i Melodi Grand Prix med sangen «Einmal sehen wir uns wieder», men endte kun som nummer 13 av 16.

En stor suksess ble derimot hennes sang «Ein Schiff wird kommen» («Et skip skal komme») som ble verdenskjent i filmen Aldri på en søndag, og også har vært fremført av Nana Mouskouri:

Ich bin ein Mädchen aus Piräus
Jeg er en jente fra Pireus
und liebe den Hafen, die Schiffe und das Meer.
og elsker havnen, skipene og havet.
Ich lieb' das Lachen der Matrosen, ich lieb' jeden Kuss
Jeg elsker matrosenes latter, jeg elsker hvert kyss
der nach Salz schmeckt und nach Teer.[15]
som av salt smaker, og av tjære.
 
Lale Andersen med sin mann Artur Beul i 1953.

Lale Andersen døde av leverkreft.[16] Hun ble kremert i Wien, og urnen satt ned på Langeoog med stort fremmøte av lokalbefolkningen. På Langeoog kan man også leie huset hennes, Sonnenhof («Solgård») i veien Gerk-sin-Spoor.[17]

Til hennes minne fremskaffet den tyske marine en gammel lanterne og fikk den stilt opp på Linzer Straße i Bremerhaven i januar 1981. I 2016 ble lanternen flyttet til hjørnet av Lutherstraße og Hafenstraße, nær hennes fødested.[18] Også på Langeoog er det stilt opp en lanterne til minne om henne.

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000007264, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 8586[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Paul Ernst Wilke»
  7. ^ Wilkes hus ved havnen
  8. ^ «Rolf Liebermann»
  9. ^ On all fronts: «Lili Marleen» og Lale Andersen
  10. ^ Lale Andersen und Lili Marleen Arkivert 29. august 2005 hos Wayback Machine., last accessed January 16, 2006.
  11. ^ Ciceran, M.: "Lili Marleen Arkivert 27. februar 2006 hos Wayback Machine.", last accessed January 16, 2006.
  12. ^ Deinert, M.: Lale Andersen: Verfolgung und Auftrittsverbot Arkivert 17. januar 2005 hos Wayback Machine., last accessed January 16, 2006.
  13. ^ D'heil, S.: Lale Andersen, URL last accessed January 16, 2006.
  14. ^ Deinert, M.: Lale Andersen: Englische Propagandalieder Arkivert 6. desember 2004 hos Wayback Machine., last accessed January 16, 2006.
  15. ^ Lale Andersens sang Ein Schiff wird kommen
  16. ^ «Lili Marleen», the Peace Song of War
  17. ^ Lale Andersens grav
  18. ^ Lale Andersens lanterne i Bremerhaven

Eksterne lenker rediger

Utmerkelser og prestasjoner
Forgjenger:
 Wyn Hoop med «Bonne nuit ma chérie»  		Tyskland i Eurovision Song Contest
 Etterfølger:
 Conny Froboess med «Zwei kleine Italiener» 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lale_Andersen&oldid=23319127»