Laertes

For rollefiguren i Hamlet, se Laertes (rollefigur)

Laertes (gresk: Λαέρτης) var i gresk mytologi sønn av Arkeisios og Khalkomedusa. Han var gift med Antikleia, datter av tyven Autolykos, og sammen fikk de barna Odyssevs (som således fikk tilnavnet Laertiades, Λαερτιάδης) og Ktimene. Laertes var en av argonautene og deltok i jakten på det kaledonske villsvin.

Før Odyssevs besøkte sin far, drepte han de uvelkomne frierne.

Levning av det som kan være ruinene av Odyssevs' kongsbolig på Ithaka.

Laertes' tittel var konge av Kefallinia, den største av De joniske øyer i Hellas, som antagelig hadde arvet fra sin far Arkeisios og igjen fra sin bestefar Kefalos. Hans rike omfattet Ithaka og de omliggende øyene, og kanskje også de nærmeste delene av det greske fastlandet.

En myte hevder at Laertes ikke var Odyssevs' sanne far, men isteden var det Sisyfos som hadde forført Antikleia.

Laertes skal ha holdt seg borte fra Odyssevs hjem den tiden sønnen var borte. Han holdt seg for seg selv på sin går, nedsunket i sorg over sønnens fravær og alene etter at hans hustru Antikleia døde av sorg av samme grunn. Odyssevs kom til sist for å se til sin far etter at han hadde drept alle frierne som tevlet om hans hustru Penelopeia. Han fant sin far stellende med en plante, så gammel og trøtt ut, og fylt med sorg. Odyssevs holdt sin identitet skjult først, men da han så hvor skuffet den gamle var over å høre at den «fremmede» ikke hadde noen nyheter om hans sønn, avslørte Odyssevs sin sanne identitet ved å framsi alle de trærne han hadde fått av Laertes da han var en ung gutt.

Laertes hadde lært Odyssevs opp i jordbruk, og etter at de var blitt forent, dro de to av sted til Odyssevs' hjem for å jage bort familiene til de døde frierne. Athene inngir livskraft i Laertes slik at han kunne hjelpe sin sønn. Han drepte Eupeithes, far til Antinoos, friernes leder.

I Robert Fitzgeralds engelske oversettelse av Odysseen, refererer Odyssevs til Laertes som «kong Allwoes». Laertes er også navnet på en figur i Johann Wolfgang von Goethes roman Wilhelm Meisters læreår (1796).