Frédéric Moreau

(Omdirigert fra «L'Éducation sentimentale»)

Frédéric Moreau. En ung manns historie (fransk originaltittel: L'education sentimentale) er en roman av den franske forfatteren Gustave Flaubert. Romanen kom ut i 1869, og regnes som en av 1800-tallets mest innflytelsesrike romaner. Den var den siste romanen Flaubert fikk utgitt mens han levde.

Frédéric Moreau
orig. L'education sentimentale
Forfatter(e)Gustave Flaubert
SpråkFransk
Tilblivelse1869
Sjangerroman
Originalutgave1869
ForlagAschehoug (1997)
Oversetter(e)Hjalmar Christensen, 1900
Eva Skovdin, 1946
Axel Amlie, 1997

Boken er en del av Verdensbiblioteket

Hovedpersonen Frédéric Moreau er historisk plassert midt i begivenhetene omkring februarrevolusjonen i Frankrike i 1848, som førte til julimonarkiets fall og opprettelsen av den andre franske republikk. Selv om Frédéric står nær en del personer som spiller en aktiv rolle før og under revolusjonen, deltar han i liten grad sjøl. Politisk er han en opportunist som til enhver tid gjør det som tjener hans egne interesser best, uten særlig tanke på om det er moralsk korrekt eller ikke. Det som betyr noe for Frédéric, er kvinner. Gjennom ungdomsårene balanserer han mellom fire ulike kvinner, og ingen av dem blir lykkelige på grunn av han. Sjøl oppnår han heller ikke mer en kortvarige lykkestunder. Mot slutten av beretninga er han og barndomsvennen enige om at det beste de har opplevd, var en gang de som guttunger tok seg inn i et gledeshus i småbyen hjemme for å overrekke pikene blomster.

Barndomsvenninnen Louise som elsker han betingelsesløst, har Frédéric gående på gras gjennom mange år. Han har lovt å gifte seg med henne, hun venter på han, men han lever sitt utsvevende liv i Paris, og bare når han er langt nede, tenker han på henne som en retrettmulighet. Til slutt innser hun at det er håpløst, og lar seg gifte bort til en mann som hun ikke elsker.

Frédérics store kjærlighet er fru Arnoux, og hans langvarige tilbedelse vekker etter hvert kjærligheten også i henne. Haken ved det hele er at hun allerede er gift, og sjøl om mannen er en slask som bedrar henne etter noter, står hun fast ved sitt ekteskapsløfte og nekter å bli hans elskerinne. En tid opplever de mange lykkelige stevnemøter ved at de lover hverandre at kjærligheten ikke skal bli fysisk. Når Frédéric vil gå et skritt videre og har arrangert alt for at det skal kunne skje, inntreffer en uheldig omstendighet som fører dem fra hverandre for godt.

Savnet av en hel og ubetinget kjærlighet fører Frédéric i armene på Rosanette, som han også får et barn med. Rosanette er en fattig og misbrukt jente fra landet som har slått seg opp som holddame i Paris for skiftende mannfolk. Mye tyder på at hun etter hvert vil slå seg til ro hos Frédéric, mens han på sin side bare får tilfredsstilt sine fysiske behov hos henne. Barnet dør, og etter at hun har opptrådt ubehagelig mot rivalinnen fru Arnoux, bryter han forbindelsen.

Den fjerde kvinnen er fru Dambreuse, som er gift med industrimagnaten Dambreuse. Henne ser han på som en erobring – kan han vinne henne har han også vunnet innpass i de øverste kretser i hovedstaden. Han oppnår å bli hennes elsker, og når mannen dør, avtaler de å gifte seg. I et forsøk på å nedverdige minnet om sin farligste rivalinne, trekker hun Frédéric med seg på tvangsauksjonen over Arnoux. Når hun så får tilslaget på en av fru Arnoux’ kjæreste eiendeler, er Frédéric ferdig med henne, og forlater henne for alltid.

Innimellom hovedpersonenes følelsesmessige viderverdigheter gir forfatteren oss et svært inngående bilde av den revolusjonære tilstanden i Paris våren og sommeren 1948, med plyndringen av slottet Tuileriene, kampene om Palais Royal og det endelige oppgjøret mellom det konservative borgerskapet og de revolusjonære arbeidermassene i mai og juni 1948.

Eksterne lenker rediger