Kwame Nkrumah
Kwame Nkrumah (1909–1972) var en ghanesisk politiker som regnes som grunnlegger av panafrikanismen. Nkrumah var sosialist og var inspirert av Karl Marx, han var også inspirert av den vitenskapelige sosialismen etter mønster fra Friedrich Engels.
| Kwame Nkrumah | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. sep. 1909[1][2][3][4] Nkroful[5] | ||
| Død | 27. apr. 1972[1][6][2][7] (62 år) București[8] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, skribent, diplomat, foreleser | ||
| Utdannet ved | Lincoln University London School of Economics University of Pennsylvania Graduate School of Education Achimota School Lincoln University (studieretning: teologi, akademisk grad: bachelorgrad)[2] | ||
| Barn | Gamal Nkrumah Samia Nkrumah Sekou Nkrumah | ||
| Parti | Convention People's Party United Gold Coast Convention | ||
| Nasjonalitet | Gullkysten[5] Ghana[5] | ||
| Gravlagt | Kwame Nkrumah Mausoleum Accra[8] Nkroful (1972)[8] | ||
| Medlem av | Phi Beta Sigma | ||
| Utmerkelser | Lenins fredspris Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1963)[9] Ordenen O.R. Tambos følgesvenner (2004)[10] Kjede av Den hvite løves orden (1961)[11] Storkors av Ordenen Polonia Restituta (1965) | ||
| Ghanas 1. president | |||
| 1. juli 1960–24. februar 1966 | |||
| Etterfølger | Joseph Arthur Ankrah | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerHan het opprinnelig Francis Nwia-Kofi Ngonloma.[12] Etter å ha gått på Achimota School i Accra, og deretter på det romersk-katolske seminaret i Amisano, arbeidet han som lærer på en katolsk skole i Axim. Senere reiste han til USA, og studerte ved Lincoln University i Pennsylvania. I 1942 fullførte han en mastergrad (MSc) i utdanning, og i 1943 en mastergrad (MA) i filosofi ved dette universitetet.
Politisk engasjement
redigerI 1945 flyttet han til London for å studere ved London School of Economics and Political Science. Men etter å ha truffet George Padmore, ble han involvert i organiseringen av den femte panafrikanske kongress i Manchester.[13] Han ble engasjert i arbeidet for avkolonisering av Afrika, og ble viseformann i den vestafrikanske studentunionen i England.
Nkrumah vendte hjem til Gullkysten i 1947, og gikk inn i United Gold Coast Convention (UGCC), som ble ledet av Joseph B. Danqauh. Samme år grunnla han et nytt parti, Convention People's Party (CPP), med mottoet Selvstyre nå. Han forlot UGCC i 1949, og i desember samme år satte han i gang masseaksjoner – boikott, streik og sivil ulydighet – mot de britiske styresmaktene.[14] Han ble arrestert av britene i januar 1950.
Britene bestemte seg for å innvilge kolonien uavhengighet og utlyste valg til en lovgivende forsamling i januar 1951. Nkrumah, som fortsatt satt fengslet, vant ett av setene. Han ble løslatt fra fengsel i februar 1951, og ble invitert til å lede en overgangsregjering sammen den britiske guvernøren.[14]
Statsminister
redigerDen 6. mars 1957 ble Ghana erklært uavhengig, og Nkrumah ble utnevnt til statsminister. Landet var først et monarki som delte statsoverhode med Storbritannia, men ble i 1960 republikk med Nkrumah som president. Hans administrasjon iverksatte mange ambisiøse utviklingsprosjekter som mislyktes. Det medførte høy utenlandsgjeld og økonomisk nedgangstid. Som et resultat av dette oppsto mye uro i befolkningen.[14] Nkrumah overlevde et attentat i august 1962. I 1964 valgte han å erklære Ghana som ettpartistat, med seg selv som president for livstid.[14] Under et besøk i Beijing i 1966 ble regjeringen styrtet etter et militærkupp.[14]
Eksil
redigerNkrumah kunne ikke vende tilbake til Ghana, og levde derfor i eksil i Guinea. Han fortsatt derfra sitt arbeid for panafrikansk enhet. I april 1972 reiste han til Romania for å få medisinsk behandling, og døde der.
Han skrev flere bøker, blant annet Hvorfor Afrika må forenes (1963), Den afrikanske personlighet (1963), Håndbok for revolusjonær krigføring (1968) og Klassekamp i Afrika (1970).
Utmerkelser
redigerNkrumah ble i 2004 posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner.
Referanser
rediger- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c docs.google.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kunstarkivet, abART person-ID 152627, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.ghanaweb.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c www.blackhistoryheroes.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000004062, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 43957[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c ghanaianmuseum.com, besøkt 4. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.quirinale.it[Hentet fra Wikidata]
- ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.prazskyhradarchiv.cz[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Dr Kwame Nkrumah». Africa Confidential (på engelsk). Besøkt 22. januar 2025.
- ^ Shepperson, George; Drake, St. Clare (1986). «The Fifth Pan-African Conference, 1945 and the All African Peoples Congress, 1958». Contributions in Black Studies (på engelsk) (1 utg.). University of Massachusetts Amherts. 8. Besøkt 22. januar 2025.
- ^ a b c d e «Kwame Nkrumah». Britannica (på engelsk). 11. januar 2025. Besøkt 22. januar 2025.
Litteratur
rediger- Addo, Ebenezer Obiri (1997). Kwame Nkrumah: A Case Study of Religion and Politics in Ghana. University Press of America. ISBN 978-0-7618-0785-8.
- Birmingham, David (1998). Kwame Nkrumah: The Father of African Nationalism. Ohio University Press. ISBN 978-0-8214-1242-8.
- Bourret, F. M. (1960) [1949]. Ghana—The Road to Independence (revised utg.). Stanford University Press. OCLC 414362.
- Clarke, John Henrik (oktober 1974). «Kwame Nkrumah: His years in America». The Black Scholar. 6 (2): 9–16. JSTOR 41065759.
- Fuller, Harcourt (2014). Building the Ghanaian Nation-State. Palgrave Macmillan. ISBN 978-1-137-44856-9.
- Mazrui, Ali (2004). Nkrumah's Legacy and Africa's Triple Heritage Between Globalization and Counter Terrorism. Ghana Universities Press. ISBN 978-9964-3-0296-2.
- Owusu-Ansah, David (2014). Biographical Dictionary of Ghana (4th utg.). Rowman & Littlefield. ISBN 978-0-8108-7242-4.
- Rooney, David (1988). Kwame Nkrumah: The Political Kingdom in the Third World. St. Martin's Press. ISBN 978-0-312-02479-6.
- Sherwood, Marika (1996). Kwame Nkrumah: The Years Abroad 1935–1947. Freedom Publications. ISBN 978-9988-7716-0-7.
- Thompson, W. Scott (1969). Ghana's Foreign Policy 1957–1966. Princeton University Press. OCLC 2616.
- Arhin, Kwame (1993). The Life and Work of Kwame Nkrumah. Trenton, NJ: Africa World Press, Inc. ISBN 9780865433953 (08543395X)
- Baynham, Simon (1988). The Military and Politics in Nkrumah's Ghana. Westview Special Studies on Africa. Boulder, CO: Westview Press, Inc. (Frederick A. Praeger), ISBN 0-8133-70639
- Davidson, Basil (2007) [1973]. Black Star: A View of the Life and Times of Kwame Nkrumah. Oxford, UK: James Currey. ISBN 978-1-84701-010-0.
- Defense Intelligence Agency, "Supplement, Kwame Nkrumah, President of Ghana", 12-January-1966.
- James, C. L. R. (1977). Nkrumah and the Ghana Revolution. London: Allison & Busby. ISBN 0-85031-461-5.
- Mazrui, Ali (1966). «Nkrumah: The Leninist Czar». Transition (26): 8–17. JSTOR 2934320.
- Mwakikagile, Godfrey (2006). «Nyerere and Nkrumah: Towards African Unity». Nyerere and Africa: End of an Era (Third utg.). Pretoria, South Africa: New Africa Press. s. 347–355. ISBN 0-9802534-1-1.
- Mwakikagile, Godfrey (2015), Western Involvement in Nkrumah's Downfall. Dar es Salaam, Tanzania: New Africa Press. ISBN 9789987160044
- Pinkney, Robert (1972). Ghana Under Military Rule 1966–1969. London: Methuen & Co Ltd. ΙSBN 0-41675080X
- Poe, D. Zizwe (2003). Kwame Nkrumah's Contribution to Pan-African Agency. New York: Routledge. ISBN 0-203-50537-9.
- Sanders, Charles L. (September 1966). «Kwame Nkrumah: the Fall of a Messiah». Ebony. USA.
- Tuchscherer, Konrad (2006). «Kwame Francis Nwia Kofie Nkrumah». Encyclopedia of Modern Dictators. New York: Peter Lang. s. 217–20. ISBN 0-8204-5010-3.