Wikipedia

Kvinnemarsjen til Grand-Bassam

Protestmarsj i Elfenbenskysten 1949

Kvinnemarsjen til Grand-Bassam i Elfenbenskysten, i desember 1949, var den første store, åpenlyse protesten mot den franske kolonimakten i Fransk Vest-Afrika. Rundt 2000 kvinner deltok, mange av dem medlemmer av PDCI, Elfenbenskystens demokratiske parti.

Monument over kvinnemarsjen i Grand-Bassam. De tre kvinnene forestiller Anne-Marie Raggi, Marie Sery Koré og Odetta Ekra, ledende kvinner i kvinnemarsjen i desember 1949.[1]
Kart over Vest-Afrika med Elfenbenskysten markert i rødt
Elfenbenskystens plassering (rødt) ved Guineabukta

Kvinnemarsjen var en vandring, mer enn en marsj, som gikk fra den daværende hovedstaden Abidjan til Grand-Bassam, en by som ligger 43 km lenger øst. Målet var fengselet i Grand-Bassam, der kvinnene ville prøve å overtale statsadvokaten til å frigi lederne og andre aktivister i PDCI. De politiske aktivistene var blitt fengslet av de franske kolonimyndighetene, uten lov og dom, etter uroligheter i februar samme år. Flere av kvinnene hadde ektemenn eller andre familiemedlemmer blant de innsatte, mens mange var med på protestmarsjen av ren solidaritet. Kvinnene oppnådde ikke det de kom for, men de vant en viktig moralsk seier, ved at de viste den franske kolonimakten at de kunne stå samlet opp mot urett. De er senere hedret med et monument og det er arrangert symbolske kvinnemarsjer til minne om 1949-marsjen.

Politisk bakgrunn rediger

 
Houphoët-Boigny på besøk hos president Kennedy i USA (1962)

Elfenbenskysten var en fransk koloni i perioden 1893–1960, som del av Fransk Vest-Afrika. Det var etter hvert stor motvilje i befolkningen mot de franske kolonimyndighetene, og i 1946 ble Parti Démocratique de Côte d'Ivoire (PDCI), Elfenbenskystens demokratiske parti, etablert av Félix Houphouët-Boigny. Partiet var tilknyttet Rassemblement démocratique africain (RDA) (Afrikansk demokratisk samling), og partinavnet ble ofte forkortet PDCI-RDA. I 1947 hadde PDCI allerede fått 271 000 medlemmer. Ved et suppleringsvalg i 1948 hadde partiet ytterligere fremgang. Partiets popularitet bekymret den franske koloniadministrasjonen, som ønsket å avvikle det.[2]

PDCI sto bak flere politiske protestaksjoner. I februar 1949 kom det til voldelige sammenstøt i bydelen Treichville i Abidjan, mellom PDCI-aktivister og medlemmer av Etienne Djauments Parti progressiste. Djaument satt i republikkrådet og støttet franskmennene. Politiet grep inn og arresterte flere PDCI-ledere og -aktivister.[2] Denne hendelsen var den direkte årsaken til at flere kvinner engasjerte seg politisk, og i mai ble det etablert en egen kvinneseksjon av PDCI. Denne seksjonen skulle først og fremst arbeide for utdannelse av ivorianske kvinner.[3]

Aksjoner før kvinnemarsjen rediger

Mobilisering av kvinner i PDCIs politiske motstandskamp skjedde gjennom typiske kvinneaktiviter, som tradisjonell sang og dans. Om kvelden samlet kvinnene seg for å danse, blant annet dansen «adjanou». Dette var et gammelt og kraftfullt kvinneritual fra lenge før kolonitiden, som nå ble tatt opp igjen. Sangen og dansen kunne brukes for å drive ut onde ånder, men også for å kritisere urett. Adjanou sies å bringe ulykke over den eller dem den danses mot.[4] Kvinnene var nakne, de smurte inn kroppene sine med kaolin og slo med stokker og kjepper. I dansen hånet og ertet de menn som ikke gikk til kamp mot overmakten. På dagtid kledde enkelte av kvinnene seg som menn, og sang til ære for partiet og dets leder Houphouët-Boigny. Sangene var også rettet mot motstandere av partiet. Kvinnene hånet deres servilitet overfor franskmennene og kalte dem de hvites tjenere, «boys des Blancs».[5]

Den første kvinnemarsjen til Grand-Bassam rediger

Administrasjonen fulgte nøye med på disse demonstrasjonene, og etter en adjanou i begynnelsen av august 1949, ble en av kvinnene arrestert for å ha forstyrret natteroen. Denne hendelsen provoserte de andre kvinnene, som, uten å konsultere PDCIs styrende organer, forsøkte å komme seg til domstolen i Grand-Bassam, der partikameraten deres skulle fremstilles. Byen var omringet av politi, og kvinnene ble ikke sluppet inn, men de oppnådde en stor politisk seier da kvinnen ble løslatt som følge av aksjonen deres. Denne første marsjen til Grand-Bassam er regnet som den første politiske massemønstringen av kvinner i Elfenbenskysten.[6]

Boikott av importerte varer rediger

Den første marsjen mot Grand-Bassam, og det vellykkede utfallet, gjorde at kvinnenes oppmerksomhet igjen ble rettet mot skjebnen til PDCI-aktivistene, som hadde sittet fengslet siden februar. Alle appeller og forsøk på å få fremskyndet en rettssak hadde vært mislykket. Lederen for PDCIs kvinneseksjon, Anne-Marie Raggi, tok initiativet til en ny aksjon: Å legge press på kolonimyndighetene ved å boikotte alle importerte varer. Kvinnene hadde hovedansvar for kjøp og salg av varer på markedene. Dermed kunne slike aksjoner bli svært effektive, også denne, som ble fulgt opp over hele landet, men den hadde ingen umiddelbar virkning på situasjonen for de fengslede PDCI-aktivistene.[2]

Sultestreik i fengselet, aksjon foran rådhuset rediger

De innsatte, på sin side, startet en sultestreik for å prøve å fremprovosere rettssakene mot dem. Sultestreiken gjorde at helsetilstanden deres raskt ble forverret, etter ti dager måtte to av mennene innlegges på sykehus, men fengselsdireksjonen og statsadvokaten lot seg ikke påvirke.[7] Denne situasjonen førte til at flere kvinner, spesielt fangenes ektefeller, i det stille organiserte en demonstrasjon utenfor rådhuset i Abidjan 20. desember, under tilsyn av partiledelsen. Guvernøren var ikke til stede, men generalsekretæren møtte kvinnene, og forklarte at dette var en prosedyre bare statsadvokaten kunne fremskynde. Dette svaret var den direkte årsaken til den andre kvinnemarsjen til Grand-Bassam, der statsadvokaten holdt til.[8]

Kvinnemarsjen i desember 1949 rediger

 
Flyfoto av Grand-Bassam. Fra høyre: Guineabukta; den franske bydelen; Oualadine-lagunen med Pont de la Victoire (Seiersbroen); nordsiden av lagunen der afrikanerkvarteret l'Imperial lå

Kvinnene ville snarest mulig komme seg til fengselet i Grand-Bassam for å snakke med statsadvokaten og prøve å få frigitt PDCI-aktivistene. Det var aldri tanken at selve reisen kvinnene foretok fra Abidjan til Grand-Bassam skulle være en protestmarsj.[9]

I 2017 skrev Kathleen Sheldon at kvinnene hadde sunget og danset gjennom en dramatisk marsj fra Abidjan til fengselet i Grand-Bassam.[10] Forskeren Henriette Diabaté, som mer enn 40 år tidligere, i 1975, studerte begivenhetene omkring kvinnemarsjen og intervjuet flere av kvinnene som deltok, publiserte en ofte sitert bok om den. Der skrev hun at det ikke var noen triumfmarsj, slik man kan forestille seg ut fra navnet hendelsen har fått: «Kvinnemarsjen …». Det var heller en slitsom fremrykning i sand, i spredt orden gjennom kokosnøttlunder eller langs stranden.[9]

Fra starten deltok noen hundre kvinner, men før aksjonen var omme, var tallet oppe i 2000.[11] Selv om ikke alle kvinnene var medlemmer av PDCI, viser det store antallet at partiet maktet å samle og motivere kvinner fra flere folkegrupper; fra mange sosiale lag; både intellektuelle og analfabeter.[2]

22. desember rediger

Om morgenen 22. desember kom det kvinnegrupper fra flere steder til stasjonen i Abidjan, for å ta seg til Grand-Bassam med buss eller drosje. Én av gruppene ble ledet av en kvinne som hadde kledd seg i franske farger og viftet med et lite trikolor-flagg, så politiet skulle tro det var en demonstrasjon til fordel for kolonimyndighetene de organiserte. Etter hvert som stadig flere kvinner kom til, og busser og biler ble fulle, begynte politiet å fatte mistanke, og alle sjåførene fikk beskjed om at hvis de transporterte mer enn tre kvinner, ville de bli pågrepet og brutalt behandlet. Senere ble dette til et totalt forbud mot å frakte kvinner til Grand-Bassam. To av de ledende kvinnene gikk til politikommissæren for å legge frem fakta og klage. Han benektet å ha gitt ordre om å nekte kvinnene skyss. Under hans overoppsyn fikk flere av dem kjøre av gårde, men de aller fleste aktivistene hadde likevel ingen mulighet til å komme seg med noe kjøretøy, så de ble enige om å gå de 43 km til Grand-Bassam. «Vi er ikke født med biler, vi er ikke redde for å gå til fots til Bassam».[9][12] Marsjen ble ledet av kvinner fra baulé-folket.[10]

Da de første 150–200 var kommet frem til Grand-Bassam, samlet de seg i nærheten av rettslokalet. To menn fra PDCI, som hadde eskortert dem i bil hele veien fra Abidjan, var med dem. De forsøkte å få et møte med statsadvokaten, for å få frigitt PDCI-aktivistene. Statsadvokaten nektet å motta dem, og hevdet at det ikke foregikk noen sultestreik. De innsatte gjemte seg og spiste i smug, ifølge ham.[9]

Rundt middagstid sørget gendarmer og politi for å spre mengden og jage kvinnene ut av den franske bydelen, over broen til l'Imperial, det afrikanske kvarteret på nordsiden av Oualadine-lagunen. Det kom hele tiden nye kvinnegrupper gående fra Abidjan, men kvelden forløp rolig.[9]

23. desember rediger

 
Tribunalet/rettsbygningen i Grand-Bassam (fra kolonitiden)

Om morgenen samlet rundt 500 kvinner seg i små grupper langs lagunen. De ventet på nærmere instruksjoner fra dem som ledet aksjonen. Célestine-Marie-Marthe Ouezzin Coulibaly, leder for kvinneseksjonen av PDCI, var én av dem. Det ankom stadig nye grupper av kvinner fra Abidjan, og fra andre områder, de fleste til fots. Også fra nabokolonier som Fransk Sudan og Fransk Øvre Volta kom kvinner for å delta og vise sin solidaritet.[2]

Statsadvokaten nektet igjen å motta en delegasjon som denne gang besto av de tre PDCI-politikerne Gabriel d’Abroussier, Germain Coffi Gadeau og Auguste Denise. Kvinnene ventet forgjeves på å høre referat fra audiensen. De tre PDCI-delegatene kom tilbake med uforrettet sak, og anbefalte kvinnene å forholde seg rolige og tålmodige. Kvinnene hadde bestemt seg for å bli i byen til de fikk en positiv avgjørelse for sine menn og brødre, men de hadde ikke tenkt å forholde seg rolige. De bestemte seg for å dra til fengselet, i ly av mørket, for ikke å bli oppdaget av vaktene.

24. desember rediger

Dette ble dagen for de store konfrontasjonene mellom demonstrantene og ordensmakten. I tillegg til lokalt politi var det innkalt styrker fra andre steder, også militære, for å prøve å få kontroll på massene.

Politirapporter viser at flere grupper av kvinner beveget seg mot fengselet allerede klokken 05:00. For å komme fra l'Imperial til fengselet, måtte de krysse den 150 meter lange broen som skilte den franske delen av byen fra resten av den. Politi og soldater prøvde å holde kvinnene på nordsiden av broen – og drive dem tilbake til l'Imperial, men de nektet å adlyde. De kvinnene som var utenfor rekkevidde, danset på fortauet, ropte, skrek og danset nakne, som i «adjanou», og de kastet flasker, steiner og kokosnøtter mot politi og soldater. Til slutt tok soldatene i bruk brannpumper og spylte kvinnene med en blanding av vann, sand og glasskår fra lagunen. Flere av kvinnene ble kastet i grøfter fulle av søle og stein. En av de modigste, Marie Koré, oppildnet de andre og ropte: «Mine søstre av bété-, baulé-, dioulafolket og fra alle steder, ikke vær redde! Hjemme er vi ikke redde for vann, vi er vant til å jobbe i vann, vi mister ikke motet av at man sender en vannstråle med sand på oss! En kvinne som vil hjelpe mannen, broren eller sønnen sin, må ikke vike tilbake for så lite!»[13] Koré var en av kvinnene som klarte å forsere sperringene og komme seg over broen, men hun ble slått og skadet – og etter hvert arrestert.[9]

På slutten av denne konfrontasjonen, ble det brukt tåregass mot kvinnene, og totalt rundt 40 av dem ble skadet og fire arrestert.[2][9]

 
Kano på Oualadine-lagunen ved Grand-Bassam

Noen av kvinnene var allerede inne i byen, og snek seg langs vannet og gikk andre omveier for å komme til fengselet uten å bli stoppet av politiet, men de fleste var fortsatt i l'Imperial. Noen lånte oppakninger av medsøstre fra Grand-Bassam og vandret over broen som om de var fredelige kvinner på vei til markedet, andre var adskillig djervere for å få politiet til å se en annen vei, og enkelte tok seg over lagunen i kano. Det var uansett få som klarte å ta seg over og slutte seg til sine meddemonstranter som hadde samlet seg ved fengselet.[9]

Ut på dagen ankom partiets leder, Houphouët-Boigny. Han oppfordret kvinnene til å returnere til Abidjan, men hadde problemer med å overbevise dem om å gi opp kampen. De ønsket ikke å forlate Grand-Bassam uten de innsatte mennene.[2] Houphouët-Boigny takket kvinnene for deres store mot, og ba dem dra tilbake til Abidjan og fortsette kampen derfra. Kvinnene var skuffet over å måtte forlate Grand-Bassam med uforrettet sak, men om ettermiddagen begynte returen til Abidjan, dels til fots, dels i busser som ble stilt til deres disposisjon.[9]

Ettermæle rediger

 
Teksten på kvinnemonumentets sokkel: «Til våre tapre kvinner, som, ved sin historiske marsj til fengselet i Grand-Bassam den 24.12.1949, tok tilbake friheten som var konfiskert fra mennene/menneskene» (hommes kan bety begge deler). 06.02.1999 Borgermester F. Able

Kvinnemarsjen til Grand-Bassam var den mest omfattende av mange motstandsepisoder, og den første store kvinneaksjonen, i Fransk Vest-Afrika, men kvinnene oppnådde ikke det de ønsket. Ingen av de fengslede PDCI-aktivistene ble frigitt, de ble oppfordret av sin egen partiledelse til å avslutte sultestreiken, og først 11. mars 1950 startet rettssaken mot dem.[14]

Senere er det arrangert flere symbolske kvinnemarsjer for å hedre kvinnene som ihvertfall vant en stor moralsk seier i 1949, ved å stå opp mot kolonimakten, og vise solidaritet og mot.[15][16]

Kvinnemarsjen ble et vendepunkt for de franske kolonimyndighetene, og deres holdning til frigjøring av koloniene.[17] Elfenbenskysten ble likevel ikke selvstendig før i 1960.

37 år senere: Houphouët-Boigny sår tvil om kvinneinitiativet rediger

Alle PDCIs ledere, inklusive Houphouët-Boigny, erkjente betydningen av kvinnenes bidrag i den politiske kampen. To av kvinnene ble innvalgt i partiledelsen, men de var lite synlige i aksjonene som ble iverksatt frem mot 1950. Deres oppgaver i partiet var de som ble ansett som «feminine», saker som gjaldt kvinner, utdanning og helse. De hadde tatt initiativ da flere av mennene satt fengslet og ikke kunne gjøre noe, men de ble raskt underordnet i partiet.[2]

Da Houphouët-Boigny holdt tale ved RDAs 40-årsjubileum i 1986, kom han inn på kvinnemarsjen i 1949. Han sa nå at han betvilte at marsjen var kommet i stand spontant. Han reduserte kvinnenes innsats ved å antyde at det var Gabriel d'Arboussier som sto bak organiseringen, fordi han følte at den tidligere vareboikotten ikke hadde vært «viril» nok, ikke verdig en motstander av overmakten.[18] Dette er en tvilsom tolkning av hendelsene, ettersom det finnes dokumentasjon for at d'Arboussier var svært fornøyd med den landsomfattende boikotten, som hadde vært en effektiv reaksjon overfor kolonimyndighetene. Den rollen mennene hadde under kvinnemarsjen og hendelsene rundt den, var at d'Arboussier og Denise fulgte marsjen fra Abidjan til Grand-Bassam og fungerte som forhandlere. I tillegg fulgte PDCI-folk marsjen i bil, for å oppmuntre demonstrantene og se til at de ikke ble angrepet eller kom ut for alvorlige uhell.[2][9]

Heder rediger

Broen kvinnene måtte forsere over Oualadine het opprinnelig «Pont Eiffel» (Eiffelbroen), men ble omdøpt til «Pont de la Victoire» (Seiersbroen) til minne om hendelsene i desember 1949.[19]

Ved femtiårsjubileet i 1999 ble det avduket et monument for å hedre kvinnene.[20] Skulpturen viser tre av de mest fremtredende aktivistene, Anne-Marie Raggi, Marie Sery Koré og Odetta Ekra, som får representere de 2000. Monumentet er oppstilt på Place de la Paix (Fredsplassen) på nordsiden av lagunen, og én av kvinnene rekker en anklagende finger mot den franske bydelen, der PDCI-aktivistene satt 13 måneder i det sivile fengselet før rettssaken mot dem kom opp.[1]

UNESCO har valgt å inkludere kvinnemarsjen til Grand-Bassam i sin oversikt over betydningsfulle kvinner i afrikansk historie.[21]

Referanser og noter rediger

  1. ^ a b «Ouvrage d'art (viaduc, pont, tunnel, barrage...) - PONT DE LA VICTOIRE - Grand-Bassam». www.petitfute.com (fransk). Besøkt 28. april 2020. 
  2. ^ a b c d e f g h i Joly (2015)
  3. ^ Diabaté (1975), s. 46
  4. ^ «Sexual Insult and Female Militancy in Côte d'Ivoire | Center for African Studies». africanstudies.stanford.edu. Arkivert fra originalen 8. mai 2020. Besøkt 30. april 2020. 
  5. ^ Diabaté (1975), s. 29
  6. ^ Diabaté (1975), s. 30
  7. ^ Guenneguez, Affoh (2015). LE PROCESSUS D’APPROPRIATION SYMBOLIQUE D’UNE ANCIENNE CAPITALE COLONIALE PATRIMONIALISEE CAS DE LA « VILLE HISTORIQUE DE GRAND-BASSAM » EN COTE D’IVOIRE (PDF). Leiden University.  [Research Master Thesis in African Studies]
  8. ^ Diabaté (1975), s. 38
  9. ^ a b c d e f g h i j «La marche des femmes sur Grand-Bassam - Dr Kouyaté Oumou». sites.google.com. Arkivert fra originalen 23. oktober 2020. Besøkt 28. april 2020.  Utdrag fra Diabaté (1975)
  10. ^ a b Sheldon (2017)
  11. ^ Fall, Babacar (2003). «Orality and Life Histories: Rethinking the Social and Political History of Senegal». Africa Today. 50 (2): 54–65. «[…] more than 2000 women marched from Abidjan to Grand Bassam, a distance of 40 kilometers, in the colony of the Cote d'Ivoire. They demanded the liberation of eight leaders of the Parti Democratique of the Cote d'Ivoire, a section of the Rassemblement Democratique Africain. These leaders had been arbitrarily arrested on the sixth of February 1949 and detained in the prison of Grand Bassam.» 
  12. ^ Sitatet i artikkelen er oversatt fra følgende sitat i Diabaté (1975): «Nous ne sommes pas nées avec des voitures, nous n'avons pas peur de nous rendre à Bassam à pied»
  13. ^ Sitatet er oversatt fra følgende sitat i Diabaré (1975): «Mes sœurs bété, baoulé, dioula, et de partout, n'ayez pas peur ! Chez nous aussi nous n'avons pas peur de l'eau, nous avons l'habitude de travailler dans l'eau ce n'est pas parce qu'on nous envoie un jet d'eau avec du sable que nous devons nous décourager car une personne qui veut aller au secours de son époux, de son frère, de son fils ne doit pas reculer devant si peu de chose»
  14. ^ Daddieh, Cyril K. (2016). Historical Dictionary of Côte d'Ivoire. Rowman & Littlefield. s. xlvii. ISBN 978-0810871861. 
  15. ^ «Marche des femmes du parti démocratique de Côte d’Ivoire à Grand-Bassam, 67 ans après celle de leurs». Abidjan.net. Besøkt 30. april 2020. 
  16. ^ «Commémoration de la marche des femmes sur Grand-Bassam: Le Maire Jean-Louis Moulot exhorte au don de soi». pressecotedivoire.ci (fransk). Besøkt 2. mai 2020. 
  17. ^ Smith, Bonnie (2008). «African liberation and national movements». The Oxford Encyclopedia of Women in World History. 1. Oxford University Press. s. 51. ISBN 9780195148909. 
  18. ^ Houphouët-Boigny (1987). «Déclaration du Président Houphouët-Boigny au colloque sur l’histoire du RDA». Revue de la Fondation Houphouët-Boigny (9): 18.  Det er referert til deklarasjonen i Joly (2015)
  19. ^ UNESCO (corporate author) (2018). World heritage for sustainable development in Africa. UNESCO. s. 123. ISBN 978-92-3-000045-5. «Les nouvelles autorités ivoiriennes rebaptisent le « Pont Eiffel » qui permet d’y accéder au Quartier France en « Pont de la Victoire ».» 
  20. ^ «Exposition / Grand-Bassam : regards croisés sur la ville historique». Abidjan.net. Besøkt 1. mai 2020. 
  21. ^ «UNESCO Women in Africa History | Women». en.unesco.org. Besøkt 1. mai 2020. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kvinnemarsjen_til_Grand-Bassam&oldid=23739334»