Kunstnerkoloni

En kunstnerkoloni er et sted der utøvende kunstnere bor nær hverandre og samhandler på en positiv måte over tid. Noen kolonier utviklet en egen stil, andre ikke. Vanligvis var malere sentrale, mens litterater og andre ble mere perifære.

Selv om de enkelte kunstnerkolonier har vært kjent fra år tilbake, er det først forsket på fenomenet de seneste årene. Mest kjent i dag er Nina Lübbrens Artists’ Colonies in Europe 1870-1910(Manchester University Press 2001)

Ifølge Nina Lübbren har så mange som 3 000 profesjonelle kunstnere hatt kortere eller lengre forhold til det en kan kalle en masseutvandring fra større byer og på landet mellom 1870 og 1920. (Hetebølgene som jevnlig plaget beboerne i de større europeiske innlandsbyene kan hatt sitt å si). Oppholdene har vært av varierende lengde og der er identifisert over 80 slike foci.

Forskjellige typer kolonier

Koloniene kan kategoriseres som tre slags:

• Landsbyer som har årstidsbestemte besøk av kunstnere – hovedsakelig malere. (eksempelvis:Honfleur, Giverny, Katwijk, Frauenchiemsee, Volendam, Willingshausen og i Norge: Balestrand, Fleskum og Åsgårdstrand)
• Steder med dels fastboende og dels besøkende kunstnere(Ahrenshoop, Barbizon, Concarneau, Dachau, St Ives, Laren, Balestrand og Skagen)
• Steder der flere kunstnere velger å bo relativt permanent(Egmond, Sint-Martens-Latem, Newlyn og Worpswede). På slike steder får kunstnerne bygd seg egne hus, atelierer og verksteder.

Grunner for at koloniene oppsto

Motivene for å flytte på landet har variert, slik at det ikke finnes noen klar fellesnevner. Noen steder dreide det seg om lyskvalitet (Skagen er velkjent, men også andre kyststrøk). Landskapsmaleri i direkte kontakt med motivet var en annen grunn. Det var vanligvis billigere å bo på landet. Markedet for landlig kunst var imidlertid økende etterhvert som det nye borgerskapet fikk økonomi til å drømme om «det gode liv utenfor byen». Paul Gauguin skrev i et brev fra Bretagne: J'aime la Bretagne: j'y trouve le sauvage, le primitif. (Jeg elsker Bretagne. Jeg finner der det ville, det primitive), noe mange fant at han også formidlet gjennom bildene. Slik sett, handlet bildene mere om urbane maleres reaksjon på den moderne tidsalder, noe som viser i at så sent som i 1914 var der bønder som drev på gamlemåten og i gammeldagse antrekk som ble avbildet, framfor det nyere landbruket som var på vei inn.

Til bohemer å skulle være, var de moderate. De store faktene hørte tydeligvis bylivet til, sammen med avant-garden. Kunstnerkoloniene var nok tolerante overfor noen sider av livet, mens andre ble holdt unna. Selv om innovasjon ikke var kolonienes sterke side, er det ubestridelig at utendørsmaling som ble praktisert bl. a. ved Barbizon-skolen førte videre til impresjonismen

Nesten verdensomspennende

Kunstnerkoloniene oppsto flere steder i verden, som USA og Australia, men hovedkonsentrasjonen synes å ha vært i det sentrale Europa, med Nederland, Tyskland og Frankrike (rundt Paris og ved kysten av Normandie og Bretagne) som hovedområder. Lübbren har funnet at 35 forskjellige nasjonaliteter har forekommet, med amerikanere, briter og tyskere som de største gjestegruppene. En amerikansk malerinne (Annie Goater) skriver i 1885 at «hennes» koloni var besøkt av kunstnere fra: Russland, Sverige, England, Østerrike, Tyskland, Frankrike, Australia og De forente stater, som «levde sammen, spiste sammen og hadde samme mål.»

Noen kolonier var mere internasjonale enn andre. Barbizon, Pont-Aven, Giverny, Katwijk, Newlyn og Dachau tiltrakk seg kunstnere fra hele verden. Amerikanere viste godt igjen i Rijsoord, Egmond, Grèz-sur-Loing, Laren og St Ives. Grèz-sur-Loing var populært blant skandinaver en periode omkring 1880-tallet, mens tyskerne var den største gruppen av ikke-nederlendere i Katvijk. På den annen side var utlendinger sjeldnere på steder som Sint-Martens-Latem, Tervueren, Nagybanya, Kronberg, Skagen (ikke-skandinaver), Staithes, Worpswede og Willingshausen.

Noen malere var nesten permanent tilstede i noen kolonier, slik som Jean-François Millet i Barbizon, Robert Wylie i Pont-Aven, Otto Modersohn i Worpswede, Heinrich Otto i Willinghausen, og Claude Monet i Giverny. De var ikke nødvendigvis ledere, men fungerte som respekterte medlemmer som på en måte sto for kontinuiteten.

Andre kunstnere dro fra koloni til koloni. Max Liebermann, for eksempel, malte i Barbizon, Dachau, Etzenhausen og flere små nederlandske kolonier av kort varighet.

Danmark: Ikke bare Skagen

Dansk kunsthistorie beskriver i alt fire loci for kunstnerkolonier:

• Skagen
• Fyn: (i syd: Faaborg og på nordkysten: Kerteminde)
• Bornholm (omkring to kunstnerhjem nord på øya)
• Odsherred (nordvest på Sjelland)

Hvordan det gikk

De fleste kunstnerkoloniene overlevde ikke den første verdenskrigen. Det økonomiske, kulturelle og politiske klimaet etterpå gjorde koloniene til anakronismer i en moderne verden, og kunsten beveget seg andre veier. Noen av koloniene har endret seg, og overlevd som sentre for kulturturisme. Ahrenshoop, Barbizon, Fischerhude, Katwijk, Laren, Sint-Martens-Latem, Skagen, Volendam, Willingshausen og Worpswede har i dag egne og tildels omfattende kunstmuseer fra epoken.

Andre steder er ifølge skjønnere degenerert til rene kommersialiserte kitch-samlinger.

Ordet kunstnerkoloni har også vært brukt i Norge om bolig- og ateliersamlinger for kunstnere i offentlig regi, der Ekely-området peker seg ut.

Referanser

Se også: Kunstnerkollektiv