Kulekoordinater er et tredimensjonalt koordinatsystem. Posisjonen til et punkt er gitt ved en radiell koordinat r som angir avstanden fra et fast origo samt to vinkler (θ,φ) som angir retningen til punktet. Disse tre koordinatene tilsvarer derfor et punkt på en kuleflate med radius r, noe som har gitt opphav til navnet kulekoordinater. Alternativt blir også navnet sfæriske koordinater benyttet.

Kulekoordinater angir et punkt P ved retningen (θ,φ) og avstanden r.

Vinkelen θ måles ut fra en polar akse som står loddrett på et plan. Projeksjonen av punktet ned i dette planet har en azimutal vinkel som er φ. Denne varierer derfor i intervallet 0° - 360°, mens den polare vinkelen θ varierer i intervallet 0° - 180°. Uttrykt i radianer tilsvarer det at θ varierer mellom 0 og π , mens φ varierer mellom 0 og 2π . På Jordens overflate tilsvarer disse to vinklene geografiske koordinater hvor φ er lengdegrad og 90° - θ er breddegrad.

Benyttes et kartesisk koordinatsystem (x,y,z) med z-aksen langs den polare aksen, vil sammenhengen mellom koordinatene i disse to systemene være gitt som[1]

når den azimutale vinkelen måles ut fra x-aksen.

Kulekoordinater kan generaliseres til rom med et vilkårlig antall dimensjoner. For to dimensjoner tilsvarer de polarkoordinater. I alle dimensjoner vil en av koordinatene angi avstanden til et punkt fra origo, mens de andre angir et punkt på en multidimensjonal kuleflate. De kan benyttes også i generell relativitetsteori og kalles da for Schwarzschild-koordinater etter Karl Schwarzschild som benyttet dem til å finne den første beregning av et sort hull. Den radielle koordinaten r angir da ikke lenger en avstand fra et origo, men har en mer abstrakt betydning.[2]

Ulike konvensjoner

rediger

Det finnes ulike konvensjoner for hvilke symboler som brukes for de tre kulekoordinatene. I denne artikkelen viser r til radius, θ til polar vinkel og φ til azimutal vinkel. Dette er i tråd med ISO-standard 31-11, og er vanlig i fysikk og mer praktiske anvendelser. Noen ganger benyttes ρ for den radielle koordinaten. I matematisk litteratur kan det forekomme at vinklene θ og φ byttes om eller får andre betegnelser.[3]

Differensielle egenskaper

rediger

Kulekoordinater blir brukt ved løsninger av differensialligninger og integrasjon av funksjoner som har enkle egenskaper under rotasjoner. Dette kan da lettere utføres ved å benytte egenskapene til koordinatene uttrykt ved det differensielle linjeelementet. I det omsluttende, kartesiske koordinatsystemet er dette dr = dxex + dyey + dzez. Ved direkte utregning fra transformasjonsligningene finner man da at det kvadrerte linjeelementet ds2 = drdr = dx2 + dy2 + dz2 kan skrives som

 

Et differensielt flateelement på en kule med radius r er derfor dS = r2sinθdφdθ. Hele kuleflaten har arealet

 

På tilsvarende vis er blir det differensielle volumelementet dV = r2sinθdφdθdr. Det kan benyttes til å finne volumet av en kule med radius R,

 

På denne måten kan man utføre alle integrasjoner hvor integranden bare avhenger av den radielle koordinaten r.

Dette kvadrerte linjeelementet kan også skrives som ds2 = gμνdxμdxν for krumlinjete koordinater xμ = (r,θ,φ) når man benytter Einsteins summekonvensjon over like indekser. Den metriske matrisen i kulekoordinater er derfor

 

Denne diagonale formen kan brukes til å konstruere Laplace-operatoren i kulekoordinater. Når den virker på en skalar funksjon  , gir den Laplace-ligningen

 

I det spesielle tilfellet at funksjonen er uavhengig av den radielle koordinaten r, blir løsningen av differensialligningen gitt ved sfærisk harmonisk funksjoner.

Sfæriske basisvektorer

rediger
 
Ortogonale basisvektorer  .

I kulekoordinater kan det differensielle linjeelementet nå skrives som dr = dxμeμ hvor de nye basisvektorene eμ = ∂r/∂xμ er tangenter til koordinatlinjene i dette koordinatsystemet. Ved å sammenligne med linjeelementet i kartesiske koordinater, finner man da direkte fra transformasjonsligningene at

 

Mens basisvektoren er  peker i radiell retning, er de angulære basisvektorene eθ  og eφ  tangentvektorer til en kule. Disse tre vektorene står i hvert punkt vinkelrett på hverandre. Det kommer til uttrykk ved at den metriske tensoren gμν = eμeν har bare diagonale elementer. Disse angir de relative lengdene til vektorene.

Christoffel-symbol

rediger

Basisvektorene har forskjellige retninger i forskjellige punkt. Flytter man seg fra et punkt til et nærliggende punkt separert med dr = dxαeα , vil forandringen av vektorene være en lineærkombinasjon av de eksisterende basisvektorene. Dette kan skrives som

 

hvor koeffisientene Γνμα = Γναμ er Christoffel-symbolene for dette koordinatsystemet.[2] De kan finnes ved en direkte derivasjon av basisvektorene som gir

 
 
 

mens alle andre er null.

Referanser

rediger
  1. ^ P. M. Morse and H. Feshbach, Methods of Theoretical Physics, Part 1, McGraw-Hill, New York (1953). ISBN 0-07-043316-X.
  2. ^ a b C.W. Misner, K.S. Thorne and J.A. Wheeler, Gravitation, W.H. Freeman, San Francisco (1972). ISBN ISBN 0-7167-0344-0.
  3. ^ T.M. Apostol, Calculus, Volume 2, Wiley, New York (1969). ISBN 978-0-471-00007-5.

Litteratur

rediger
  • M. R. Spiegel, Vector Analysis, Schaum's Outline Series, New York, (1959).
  • M.L. Boas, Mathematical Methods in the Physical Sciences, John Wiley & Sons, New York (1983). ISBN 0-471-04409-1.

Eksterne lenker

rediger