Korean Air Lines Flight 007

Korean Air Lines Flight 007, også kjent som KAL 007, var et passasjerfly fra Korean Air Lines som ble skutt ned av et sovjetisk jagerfly den 1. september 1983 like vest for øya Sakhalin. Alle de 269 passasjerene og besetningsmedlemmene omkom.

Korean Air Lines Flight 007
Luftfartsulykke
Årsak		Skutt ned av sovjetisk flyvåpen etter det kom ut av kurs
Ulykkessted		Nær Moneron-øya, vest for Sakhalin-øya, Sovjetunionen
Dato		1983-09-01
Land		Sør-Korea, Sovjetunionen, USA, Japan
Passasjerer		246
Mannskap		23
Omkomne		269
Overlevende		0
Luftfartøy
Flytype		Boeing 747-230B
Operatør		Korean Air Lines Flight 007
Registreringsnummer		HL7442
Flightnummer		KE007
Tok av fra		New York internasjonale lufthavn
Mellomlanding		Anchorage internasjonale lufthavn, Alaska
Bestemmelses- sted		Gimpo internasjonale lufthavn
Omkomne		269
Overlevende		0
Korean Air Lines Flight 007 46°34′00″N 141°17′00″Ø

Sovjetunionen påstod at man ikke visste at flyet var sivilt, og at man trodde at det hadde trengt inn i sovjetisk luftrom som en overlagt provokasjon fra USA for å teste Sovjetunionens militære evne til å reagere hurtig på en lignende hendelse som Korean Air Flight 902, som det ble skutt ned av Sovjetunionen over Kolahalvøya i 1978. Korean Air Lines Flight 007 ble sannsynligvis skutt ned i internasjonalt luftrom, og hendelsen førte til en storm av protester fra hele verden, især fra USA.

Flyet og flyruten

Kart som viser planlagt rute (stiplet) og KAL 007s reelle rute.

Korean Air Lines Flight 007 var et ordinært rutefly Boeing 747-230B som fløy fra New York til Seoul i Sør-Korea. Flyet var bygget i 1972 og hadde tidligere vært tyskregistrert, tilhørende Condor Airlines. Flyet tok av fra John F. Kennedy internasjonale lufthavn i New York den 31. august med 240 passasjerer og 29 besetningsmedlemmer om bord. Etter en teknisk mellomlanding med etterfylling av drivstoff på Anchorage internasjonale lufthavn i Alaska tok flyet av igjen med kurs for Seoul den 1. september kl. 13:00 GMT (kl. 03:00 lokal tid). KAL 007 fløy mot vest og dreide deretter mot syd på en kurs mot Seouls internasjonale lufthavn som tok flyet mye lengre mot vest enn planlagt, slik at flyruten skar over den sovjetiske Kamtsjatkahalvøya og deretter over Okhotskhavet mot Sakhalin. På den måten kom det over i og krenket sovjetisk luftrom mer enn én gang.

Hendelsesforløpet

Russisk Sukhoj Su-15 jagerfly med NATO-kallenavn Flagon.

Sovjetiske luftforsvarsenheter fulgte det koreanske flyet i mer enn én time mens det trengte inn i, og deretter forlot, sovjetisk luftrom over Kamtsjatkahalvøya. To Sukhoj Su-15-jagerfly ble sendt opp og forsøkte først å kontakte piloten på KAL 007 over radio og etablere visuell kontakt. Da dette mislyktes, meldte piloten på førerflyet at han hadde avfyrt 120 skudd i fire 30-skudds serier med sitt maskingevær. Men skuddseriene inneholdt ingen sporlysprosjektiler og var derfor ikke synlige for pilotene i 747-flyet, som fortsatte på sin kurs. Det ble så gitt ordre om å skyte ned passasjerflyet, da det var i ferd med å forlate sovjetisk luftrom for annen gang etter å ha overfløyet Sakhalin-halvøya. Det ble mest sannsynlig skutt ned i internasjonalt luftrom. Førerflyet av de to Su-15 Flagon jagerflyene, som var sendt opp fra Dolinsk-Sokol flybasen, avfyrte to luft-til-luft missiler omkring kl. 18:26 GMT og skjøt ned KAL 007. Passasjerflyet styrtet i havet nord for Moneron-øya, og alle 269 om bord omkom.

Tidlige meldinger om at flyet var blitt tvunget ned på Sakhalin ble snart motbevist. Ferdsskriverne ble først utlevert fra Sovjetunionen ti år senere. Utskrifter fra ferdsskriverne viser at flyets autopilot var satt til å følge den magnetiske kursen fra Anchorage til Seoul og at treghetsnavigasjonssystemet (INS) var ikke aktivert. Besetningen var ikke klar over at de var ute av kurs og krenket sovjetisk luftrom (til slutt var de 500 km vest for den planlagte ruten (Romeo 20 med ni veipunkter gikk utenom Sovjetunionen). Samtidig var det et amerikansk RC-135 overvåkningsfly i det samme området like utenfor kysten av Sovjetunionen. Dette fulgte russerne også med på. Umiddelbart før det koreanske flyet ble angrepet, hadde det fløyet i normal høyde på omkring 35 000 fot. Da missilet eksploderte, ble KAL 007s hale presset ned, dermed ble flyets nese løftet opp. Dette forårsaket en kortvarig stigning, før det begynte å falle fra kl. 18:26, frem til ferdsskriveren sluttet kl. 18:27:46. Kaptein Chun var i stand til å slå av autopiloten (kl. 18:26:46), og man vet ikke om han var i stand til å gjenvinne noen form for kontroll over flyet, mens det beveget seg i en spiral ned mot havet 8 km under, etter at taleregistratoren og ferdsskriveren sluttet å fungere.

Etterforskning

De forente nasjoners luftfartsorganisasjon, Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart, etterforsket hendelsen og konkluderte med at krenkelsen av sovjetisk luftrom var et uhell: Autopiloten var blitt innstilt til å fly en konstant kurs etter at man hadde forlatt Anchorage. Man fant at besetningen ikke registrerte den avvikende kurs eller senere kontrollerte navigasjonen, noe som ville ha avslørt at flyets kurs avvek mer og mer fra den planlagte ruten. Dette, antok man senere, skyldtes «en mangel på bevissthet om situasjonen og koordinasjon i førerkabinen».

I henhold til den utskriften som ble utgitt av det amerikanske Utenriksdepartementet og trykt i The New York Times, har piloten som skjøt KAL 007 ned uttalt at han avfyrte flere skuddserier fra sitt maskingevær før han avfyrte to missiler. Piloten innrømmet at det ikke var noen sporlysprosjektiler, og at disse skuddene ikke kunne være synlig for besetningen på KAL 007. De sovjetiske myndighetene fastholdt offisielt at jagerflyene hadde forsøkt å oppnå radiokontakt med flyet, men at KAL 007 unnlot å svare. Imidlertid ble slike sovjetiske radioanrop ikke rapportert fra noen andre fly eller jordstasjoner som overvåket nødfrekvensene på det aktuelle tidspunkt. Den sovjetiske piloten rapporterte at KAL 007 hadde blinkende navigasjonslys, hvilket burde tilsi at det var et sivilt fly. I 1996 fortalte den sovjetiske piloten, Gennadiy Osipovich, at han visste at KAL 007 var en Boeing: «Jeg så to rader vinduer og visste at det var en Boeing. Jeg visste at dette var et sivilt fly. Men det betød ikke noe for meg. Man kan lett bygge om en sivil flytype til militært bruk».

Ettervirkninger

USAs president Ronald Reagan fordømte nedskytningen den 5. september 1983 og kalte den en barbarisk og umenneskelig, brutal handling: «…den koreanske flymassakre er en forbrytelse mot menneskeheten som aldri må glemmes, en barbarisk og umenneskelig, brutal handling...Og ta ikke feil; dette var ikke bare et angrep mot USA eller Sør-Korea. Dette var Sovjetunionen mot verden, og de moralske begreper som styrer relasjoner mellom mennesker overalt. Det var en barbarisk handling, født av et samfunn som på det groveste tilsidesetter individets rettigheder og menneskelivs verdi, og til stadighet søker å ekspandere og dominere andre nasjoner. De nekter handlingen, men under deres motstridende og villedende uttalelser avslører Sovjetunionen det å skyte ned et fly – selv et med hundreder av uskyldige menn, kvinner, barn og babyer – er en del av deres normale prosedyre, hvis et fly er innenfor det de hevder er deres luftrom».

Neste dag innrømmet Sovjetunionen å ha skutt ned KAL 007, og hevdet at pilotene ikke visste at det var et sivilt fly da det krenket sovjetisk luftrom. Angrepet bragte forholdet mellom USA og Sovjetunionen til et nytt lavpunkt. Den 15. september beordret president Reagan at den føderale luftfartsadministrasjonen (Federal Aviation Administration, FAA) skulle tilbakekalle alle Aeroflots (det sovjetiske luftfartsselskapet) tillatelser til å fly inn og ut av USA. Som følge av dette kunne man bare fly med Aeroflot til Nord-Amerika via byer i Canada og Mexico. Aeroflots flyvninger til USA ble først gjenopptatt den 29. april 1986.

Den amerikanske ambassadør til De forente nasjoner, Jeane Kirkpatrick, bestilte en audiovisuell presentasjon i Sikkerhetsrådet, med bruk av opptak av sovjetiske radiosamtaler og et kart over flyets rute for å vise at nedskytningen var ondsindet og ubegrunnet. Alvin A. Snyder, som hadde fremstilt videoen, avslørte senere i en artikkel i The Washington Post den 1. september 1996 at han kun ble gitt utvalgte deler av båndopptaket av den sovjetiske militære samtalen som førte til nedskytningen av flyet. Uredigerte utgaver av båndet avslørte senere at Sovjetunionen faktisk hadde gitt flyet internasjonalt anerkjente advarselssignaler.

Airway R20 (Romeo 20), den rute som Korean Air Flight 007 skulle ha fløyet, var på det nærmeste 27 km fra sovjetisk luftrom, og ble stengt etter nedskytingen den 2. september. Dette var uttrykk for sjokk over hendelsen og behovet for å berolige befolkningen. Men piloter og flyselskapene var sterkt imot og ruten ble gjenåpnet den 2. oktober. Mere viktig var det at USA besluttet å utnytte militære radarer, slik at radardekningen fra Anchorage ble utvidet fra 300 km til 1 900 km. Disse radarene var blitt brukt i 1968 for å advare Seaboard World Airlines Flight 253 i en lignende situasjon. Som et resultat av denne hendelsen kunngjorde Ronald Reagan, at Global Positioning System (GPS) ville bli tilgjengelig for sivile brukere når det var ferdig.

Eksterne lenker

• (en) Korean Air Lines Flight 007 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons