Kontinentaldrift er generelt bevegelse av kontinentalplater i forhold til hverandre, hvor litosfærens kontinentmasser flyter oppå den tyngre astenosfæren og endrer posisjon.[1] Kontinentaldrift er samtidig en teori om disse bevegelsene som ble utviklet særlig av geologene Frank Bursley Taylor og Alfred Wegener. Teorien tar utgangspunkt i at flere kontinenter helt tydelig har kystlinjer som passer i hverandre som et stort puslespill. Tydeligst er dette mellom Afrika og Sør-Amerika.

Skisse av platene jordskorpen består av iht teorien om Platetektonikk, en utvidet versjon av teorien om Kontinentaldrift

Ved å sammenholde grensen for kontinentalsokkelen for kontinentene og fossiler af forskjellige dyre- og plantegrupper som frøbregnen Glossopteris og urreptilet Mesosaurus, kom Wegner til at alle kontinentene hadde vært ett enormt stort landområde, det vil si et «superkontinent» for 250 millioner år siden.[2] Dette superkontinentet dekket mesteparten av den kontinentale jordskorpen, og Wegner gav det navnet Pangea - (gr.) All-Jorden.

Ved den mer komplette forståelsen av platetektonikken fra 1960-tallet er teorien om kontinentaldrift ikke bare allmenn akseptert, men integrert inn i større platetektoniske forståelser på linje med teorien om havbunnsspredning. Dette skjedde ikke minst gjennom kartleggingen av havbunnens relieffer ved hjelp av seismologi.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ «Historical perspective». U.S. Geological Survey. 2012. Besøkt 15. november 2016. 
  2. ^ «Alfred Wegener: Building a Case for Continental Drift». University of Illinois. 2016. Besøkt 15. november 2016.