Konsularjurisdiksjon

Konsularjurisdiksjon, eller konsulær rettsmyndighet, var tilregningen og utøvelsen av rettsmyndighet foretatt av de konsulære representasjoner overfor egne borgere i et fremmed land i rettsanliggender som involverte egne borgere under deres opphold i det fremmede land. Der hvor konsularjurisdiksjon lot seg hevde, kunne den i praksis innebære at den utenlandske stats borgeres nøt nær immunitet fra vertslandets eget rettsvesen. Det var landets egne konsulære myndigheter som dømte, under anvendelse av egne lover.

Shamianøya i Guangzhou. De britiske og franske konsulater, markert på kartet, utøvet konsularjurisdiksjon i sine respektive borgeres anliggender i de deler av det sørlige Kina disse konsulatene hadde tilsyn med.

Ordningen bryter således med territorialitetsprinsippet, og kan minne om den immunitet som diplomater nyer når de er på sine poster.

Historisk var konsularjurisdiksjon en ordning som var utbredt i noen land og angjeldsende visse lands borgere fremfor alt på 1800-tallet. Den ble så gradvis nedbygd, og de siste rester var borete ved midten av 1900-tallet.

Historiske aspekterRediger

 
1500-tallsutgave av Det osmanske rikes kapitulasjoner, inngåtte i 1569 mellom Karl IX og Selim II.

Konsularjurisdiksjon som traktatsrettslig fiksert prinsipp går helt tilbake til 1500-tallet og Det osmanske rike. En avtale kjent som Det osmanske rikes kapitulasjoner ble da inngått mellom Det osmanske rike og en rekke europeiske stater. Senere ble også USA gitt samme rettigheter.

På 1800-tallet ble samme ordning innført i de europeiske makters kolonivelde (også til tider ved at personer fra én kolonimakt med rettslig underlagt eget lands myndighet selv om de var i annen makts koloni) og for briter i for eksempel Egypt, som ellers nøt en viss autonomi eller nominell uavhengighet. Så ble ordningen utbredt i Midtøsten og i østasiatiske land som for eksempel Japan. Den mest omgripende bruk av konsularjurisdiksjon ble etterhvert i traktathavnene i Kina og andre land i Østen. Der kunne personalitetsprinsippet trumfe territorialitetsprinsippet for grove forbrytelser til og med utenfor traktathavnens eget område og kunne utvides til lokalbefolkning som på et eller annet vis var i den fremmede stats tjeneste, eller i noen tilfeller hadde en tilknytning fordi de var kristne knyttet til misjonsstasjoner drevet av misjonærer fra det aktuelle utland. Dette siste var et tveegget sverd, for eksempel i Kina. På den ene side «hjalp» det misjonen ved at samfunnets svake og marginaliserte fikk et ekstra incentiv til å konvertere, på den annen side utviklet mange kinesere en aversjon mot misjonene fordi den tiltrakk seg og «beskyttet» folk som ville unndra seg straff.

Ettersom konsularjurisdiksjonen representerte en ofte betydelig innskrenkelse av vertslandets rettslige overhøyhet på eget territorium, og dermed ble sterkt mislikt, ble den skrittvis nedbygd fra og med den sere del av 1800-tallet.

Systemet ble nedbygd i deler av Egypt allerede fra 1876 med innføring av «blandede» domstoler, men bortfalt ikke fullstendig før i 1949. Bortfallet fant sted i Tyrkia i 1923, i Thailand i 1927, og i Persia i 1928. I Kina bortfalt det imidlertid ikke helt før i perioden 1943 til 1947.

Sist ute var USAs konsularjurisdiksjon i Marokko i 1956 og Storbritannias i Sultanatet Oman i 1961.

Nordmenn og konsularjurisdiksjonRediger

I perioden 1814 til 1905, da Norge var i union med Sverige, gjaldt de samme rettigheter for nordmenn som for svensker der Sverige hadde konsulatsjurisdiksjon, i alle fall dersom Norge ikke etterhvert etablerte egne konsulater med avvikende avtaler.

Sverige hadde inngått slike avtaker med Det osmanske rike og dets biland i 1737, og disse ble fornyet ved handels- och sjøfartstraktaten i 1862 og æret etter med et nytt tyrkisk reglement angående konsulatene.

I 1847 inngikk Sverige Kantontraktaten, en avtale med Kina der Kina ble fratatt jurisdiksjon over svenske og norske borgere i traktathavnene. Svenske utenlandsmyndigheter hadde ved forskjellige anledninger også slik domsrett i Marokko, Persia, Siam og Japan.

Juridiske aspekterRediger

Konsularjurisdiksjon berodde enten på bilaterale avtaler mellom opprinnelses- og vertsland, eller på sedvanerettslig tolerering fra vertslandets side. Et godt eksempel på dette er - i alle fall etter kinesisk rettshistorisk forståelse - portugisernes bruk og styre av Macao.

En ytterligere forutsetning var opprinnelseslandet faktisk etablerte og utøvet rettspleie gjennom sine konsulære representasjoner, slik at det ikke ble tale om et de facto rettspleievakuum.

Konsularjurisdiksjonen omfattet som regel alle sivilrettslige, handelsrettslige og strafferettslige anliggender som utlendinger ble involvert i. I mange tilfeller kunne ett konsulat i kraft av protektormyndighet også ta seg av saker som involverte visse andre utenlandske borgere.

Rettsgrunnlaget var som regel opprinnelseslandets lovgivning. Men det kunne dessuten gis tilleggsbestemmelser tilpasset lokale forhold.

Domsmyndigheten kunne, alt etter sakens natur, utøves av konsulen som alenedommer, eller av en konsul med bisittere, eller ved en domstol i opprinnelseslandet. Der det oppstod rettstvist mellom utlendinger fra hvert sitt opprinnelsesland som begge hadde konsularjurisdiksjon i vertslandet, skulle ifølge rettsprinsippet Actor sequitur forum rei den anklagede parts konsulat være rett forum.

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

  • Eduard Brücklmeier: Die geschichtliche Entwicklung der Konsulargerichtsbarkeit und ihre Rechtsgestaltung für Deutschland im Anschluß an den Weltkrieg. Mäser, Leipzig 1927. (= zugleich Dissertation, Universität Würzburg, 1927)
  • Konsulargerichtsbarkeit, i: Karl Strupp (utg.), Hans-Jürgen Schlochauer (utg.): Wörterbuch des Völkerrechts. Zweite Auflage. Verlag Walter de Gruyter, Berlin 1961, ISBN 3-11-001031-3; Band 2, S. 278–281
  • Konsulargerichtsbarkeit, i: Heinrich Schnee (utg.): Deutsches Kolonial-Lexikon. Quelle & Meyer, Leipzig 1920, Band 2, S. 357f.

Eksterne lenkerRediger

  Wikisource: Deutsche Rechtstexte zur Konsulatsgerichtsbarkeit – originaltekst