Kongedømmet Mann og Øyene
Kongedømmet Mann og Øyene var et norrønt kongedømme som eksisterte i De britiske øyer mellom 1079 og 1266, og kongene var vasaller under kongene av Norge.
Kongedømmet besto av to deler, Sodor og Norðr, det vil si nordøyene og sørøyene, fra henholdsvis norrønt Suðreyjar, som omfattet Hebridene, øyene utenfor det som i dag er Skottland, og Man som var den sørligste andelen, og Norðreyjar, Shetlandsøyene og Orknøyene. I 1164 ble kongedømmet delt i to, kongedømmet Hebridene og kongedømmet Mann.
Selv i dag er biskopen på Man geistlig leder av Sodor og Man bispedømme.
Tilblivelse rediger
Kongedømmet oppsto da Godred Crovan erobret Man i 1079 fra en annen nordboer, antagelig fra Dublin. Godred Crovan er en uklar figur, og om han kom opprinnelig fra Irland eller Island er usikkert, men han hadde deltatt i Harald Hardrådes store norske hær da denne invaderte England, og etter nederlaget ved slaget ved Stamford bro dukket han opp noe få år senere i Man. Hans to første forsøk på å ta Man var mislykket og han ble beseiret, og det var først med hans tredje forsøk at han erobret Man ved det avgjørende slaget ved Skakafjell, dagens Sky Hill på Man. Tidligere hadde Man først blitt herjet og plyndret av nordboere for de nordlige øyene og Norge, fra rundt 900-tallet hadde de begynt å bosette seg i stadig større antall, og antagelig kom det også nordboere fra Irland og Dublin. Før Godred klarte å få herredømme over Man var øya underlagt de norrøne jarldømmene på Shetland og Orknøyene og det norrøne kongedømmet Dublin.
I henhold til Krøniken om kongene av Mann og Øyene fra en gang på 1200-1300-tallet, da Godred Crovan døde i 1095 ble han etterfulgt av Lagman Godredsson (Lǫgmaðr) som hans eldste sønn, og fortsatt å styre i sju år.[1] De numeriske kalkuleringene og kronologien i denne kilden er tvilsom,[2] og det er usikkert om Lagmans styre begynte før Magnus Berrføtt kom, under Magnus’ overherredømme, eller selv etter at Magnus ble drept.[3] Til tross for usikkerhet som omgir begynnelsen av hans styre, avslører denne krøniken at Lagman sto overfor fortsatt motstand fra innenfor sin egen slekt i form av pågående opprør fra sin bror Harald.[4]
Godred etterlot seg tre kjente sønner, Lagman, Olav og Harald. Mellom brødrene oppsto det straks uforsonlig strid om makten etter at Godred døde i 1095. Lagmann kvittet seg med broren Harald ved å stikke øynene ut på ham, som da forsvinner fra de historiske nedtegnelsene, hovedsakelig Krøniken om kongene av Mann og Øyene som ble skrevet på Man. Lagman har knapt etablert seg på Man før den norske kongen Magnus Berrføtt i 1098 kom med en stor norsk flåte for å etablere norsk autoritet på de norrøne øynene. Han gjorde Man til sitt hovedkvarter, sentralt plassert i Irskesjøen, og bygde minst to borger der. Godreds sønner underkastet seg klokelig. Etter den andre hærferden til Irskesjøen dør Magnus Berrføtt i 1103 i et dårlig forberedt slag på Irland. På Man er Lagman allerede forsvunnet fra de historiske kildene og det er hans yngre bror Olav som blir den neste kongen av Man, men også han underkaster seg Norgesveldet ved Norges nye konge, Sigurd Magnusson, også kalt for Sigurd Jorsalfare. Det er Godreds etterkommer gjennom Lagman og Olav som styrte Man og Øyene fram til Somerled og hans styrte Man fram til slutten av kongedømmet i 1265. Man og kongedømmet ble annektert av kong Aleksander III av Skottland, men selv så sent som i 1275 forsøkte Godred IV Magnusson, sønn av den siste kongen av Man å holde på øya som et selvstendig kongedømme, men falt i slaget ved Ronaldsway og ble antagelig selv kastet i en massegrav på slagmarken.
Kongedømmets omfang rediger
Kongedømmet dekket øyene nord i Irskesjøen og utenfor vestkysten av fastlandet Skottland. Spesifikt var dette:
Kongedømmet Mann var sentrert rundt Man, men beholdt kontakten med Hebridene, mens de indre Hebridene dannet sitt eget kongedømme, eller høvdingdømme. I den grad jarledømmet Orknøyene var en del av kongedømmet Man omfattet det også deler av det skotske fastlandet som Sutherland, Caithness og Inverness. Kongedømmet Man hadde betydelig innflytelse på de fjerne vestlige delene av dagens Skottland og de østlige delene av Irland som Furness og Whithorn, og samtidig områder i sørlige Skottland som Argyll og Galloway. Over disse omfattende områdene var det aldri håndfast autoritet, og i mange tilfeller var den mer formell enn reell, og til tider var styrkeforholdet at kongedømmet måtte underkaste seg kongene i Dublin og kongene i Jorvik
Avslutningen av kongedømmet rediger
Både Hebridene og Man ble avgitt til Skottland av kong Magnus Lagabøte av Norge i 1266 i henhold til Perthtraktaten. Da Man senere ble tatt av England, og er i dag er en selvstyrt kronbesittelse av Storbritannia forble Hebridene og Clyde-øyene en del av Skottland. Jarledømmet Orknøyene klarte å holde seg uavhengig fram til 1471.
Referanser rediger
- ^ Oram (2011), s. 48; Oram (2000), s. 20–21; Candon (1988), s. 404; Power (1986), s. 116; Anderson (1922), s. 98; Munch; Goss (1874), s. 54–55.
- ^ Forte; Oram; Pedersen (2005), s. 235; Oram (2000), s. 20–21, 58, 83 n. 34.
- ^ Power (1986), s. 116.
- ^ Oram (2011), s. 48–49; Forte; Oram; Pedersen (2005), s. 235; Hudson (2005), s. 198; Power (2005), s. 11–12; Oram (2000), s. 21, 58; Power (1986), s. 115; Anderson (1922), s. 98; Munch; Goss (1874), s. 54–55.
Litteratur rediger
- Anderson, A.O., red. (1922): Early Sources of Scottish History, A.D. 500 to 1286. Bind. 2. London: Oliver and Boyd.
- Candon, A. (1988): «Muirchertach Ua Briain, Politics and Naval Activity in the Irish Sea, 1075 to 1119» i: Mac Niocaill, G.; Wallace, P.F.: Keimelia: Studies in Medieval Archaeology and History in Memory of Tom Delaney. Galway: Galway University Press. s. 397–416
- Forte, A.; Oram, R.D.; Pedersen, F. (2005): Viking Empires. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-82992-2.
- Hudson, B.T. (2005): Viking Pirates and Christian Princes: Dynasty, Religion, and Empire in the North Atlantic. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-516237-0.
- Munch, P.A.; Goss, A, red. (1874): Chronica Regvm Manniæ et Insvlarvm: The Chronicle of Man and the Sudreys. Bind 1. Douglas, IM: Manx Society.
- Oram, R.D. (2000): The Lordship of Galloway. Edinburgh: John Donald. ISBN 0-85976-541-5.
- Oram, R.D. (2011): Domination and Lordship: Scotland 1070–1230, bind 3 i The New Edinburgh History of Scotland. Edinburgh: Edinburgh University Press. ISBN 978-0-7486-1496-7.
- Power, R. (1986): «Magnus Barelegs' Expeditions to the West» i: Scottish Historical Review. 65 (2): 107–132. eISSN 1750-0222. ISSN 0036-9241. JSTOR 25530199.
- Power, R. (2005): «Meeting in Norway: Norse-Gaelic Relations in the Kingdom of Man and the Isles, 1090–1270» (PDF). Saga-Book. 29: 5–66. ISSN 0305-9219. Arkivert fra originalen (PDF) den4. desember 2013 via Viking Society Publications.