Kong Ring, Fridtjof og Ingeborg
«Kong Ring, Fridtjof og Ingeborg» (eller «Frithjof kommer til Kong Ring ») er et dikt av den svenske dikteren Esaias Tegnér fra diktsyklusen Frithiofs saga (1825), basert på middelaldersagaen Sagaen om Fridtjov den frøkne.
Diktsyklusen kom ut på norsk i 1827 og ble straks svært populær, og kom stadig i nye opplag utover på 1800-tallet. Flere av diktene fikk melodi, men Frithjof kommer til Kong Ring er det som fikk størst utbredelse. Den ble også distribuert i skillingstrykk.
Denne teksten er hentet fra De gamle visene 4 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo, 1975 og som tiden gikk er teksten blitt noe forandret fra den opprinnelige oversettelsen.
1.Kong Ring han satt i høybenk i julen og drakk sitt mjød,
ved siden av sin dronning så skjønn og rosenrød,
og mens de satt og lignet hver vår og høst for sand,
hun var den friske vår, men den kjølne høst var han.
2.Da trådte det i hallen en ukjent gubbe inn,
fra hode og til føttene han innsvøpt var i skinn,
han hadde stav i hånden og bøyet monne gå
men over alle andre hans hode monne nå.
3.Han satte seg på benken der nederst ned ved dør,
de fattige har plass der ennå såvel som før,
de hoffmenn lo hånlig til hinannen så,
og pekede med fingrene ad lådne gubben grå.
4.Da lynte med to øyne den fremmede helt hvasst,
og med en hånd han griper den ungersvend i hast.
helt varligen han vendte den hoffmann opp og ned
da taug den andre stille vi ville gjort det med.
5.Hva er for støy der nede, hvem bryter kongens fred,
kom hit til meg du gamle og la oss tales ved,
hva er ditt navn, hva vil du og hvorfra kommer du,
så talte til den gamle nu Kongen vred i hu.
6.Du taler meget konung dog vil jeg svare deg
mitt navn jeg gir deg ikke, det blott tilhører meg.
I anger er jeg oppfødd, sult het min fedrenegård,
hit kommer jeg fra ulven han sov jeg hos i går.
7.Jeg red i fordums dage så glad på dragens rygg
den hadde sterke vinger og fløy så glad og trygg,
verkbrudden den nu ligger og fryser under land
selv er jeg bleven gammel og brenner salt ved strand.
8.Jeg kom at se din visdom så viden kjent om land,
da møtte man med hån meg, jeg hån ei døye kan,
jeg tok den narr til brystet og vendte ham omkring
dog sto han opp helt uskadd, forlat meg da kong Ring.
9.Ei ille, svarte kongen, du føyer dine ord,
dog ord er fritt å tale i kongehall i nord,
la din forkledning falle, la meg se deg som du er
forkledt ei gleden trives, å vi bør gledes her.
10.Da glider bjørnehuden fra gubbens hodehår,
istedet for en olding en praktfull yngling står.
Og fra den høye panne om skulderen bred og full
de lyse lokker flyter rett som en strøm av gull.
11.Ja vakker sto han for dem i fløyelskappe blå,
forgyllet hans sølverbelte med skogens dyr utpå.
I drevet arbeid hadde en kunstner anbakt dem,
og rundt om heltens midje, de jog hverandre frem.
12.Og ringens gyldne smykke om armen funkler rekt,
ved siden hang hans slagsverd et staset lyn vel lekt,
og helteblikket rolig rundt om halsen for,
skjønn sto han der som Balder og høy som Akator.
13.Da blåstes lur i hallen lyst ble det overalt,
thu nu slo løftets time nu frembar Freias galt,
med kransen snodd om boven og eplet ut i munn
de fire kner lå bøyede på sølverfatets bunn.
14.Kong Ring seg derpå reiste med sine lokker grå,
berørte galtens hode og gjorde løftet så,
Kong Ring skal veie Fridjof en kjempe prud og stor
da hjelpe Freia Odin dertil den sterke Tor.
15.Med trossig latter reiste den unge gjest da seg
et blikk av heltevrede i fra hans øye vek,
han slo sitt sverd i bordet så det i hallen klang
og opp fra ekebenken hver ærlig kjempe sprang.
16.Du taler meget Konung, ditt ord meg like sel
ung Fritjof er min frende jeg kjenner ham rett vel,
jeg svor ham at beskytte mot deg og mot enhver
du hjelpe meg min ære og dertil gode sverd.
17.Ei ille, svarte kongen, du føler dine ord,
dog fritt er ord å tale i kongehall i nord.
Fyll hannem hornet, Dronning, med vin som du har best
den ungersvend i vinter jeg håper blir vår gjest.
18.Og dronningen tok hornet som de for henne sto,
brutt av uroksens tinning et kostelig klenod,
med blanke sølverføtter og mangen gylden ring
med oldtids billedsmykke med runeskrift omkring.
19.Da Dronningen så ringen som gjesten hadde på,
da sitrende ble hånden og vin ble spilt derpå,
som aftenrødens purpur på liljens rene lin
de dunkle dråper brente på hånden hvit og fin.
20.Men gjesten mottok hornet så freidig ut i hu
ei tvende menn de tømme kan som menn der ere nu,
men han seg ei betenkte den dronning til behag
men han seg ei betenkte nei, den dronning til behag.
21.Helt djervt ble der nud rukket ut i den kongegård,
og mangen ærlig kjempe en julerus seg får.
Går siden hjem og sover foruten harm og sorg
men Koning ring den gamle sov hos skjønn Ingeborg.
Eksterne lenker
redigerFrithjofs Saga på Gutenberg Tegnér: http://www.gutenberg.org/ebooks/8518