Henrik V av England
Henrik V (født 9. august eller 16. september 1387, død 31. august 1422) var konge av England fra 21. mars 1413 til sin død.[4] Han var sønn av Henrik IV og Mary de Bohun, og ble født i Monmouth i Wales; han var derfor kjent som Harry of Monmouth eller Henry of Monmouth før han ble kronet.
| Henrik V Konge av England | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. sep. 1386 Monmouth, Wales | ||
| Død | 31. aug. 1422[1] (35 år) Bois de Vincennes, Frankrike | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | The Queen's College | ||
| Ektefelle | Catherine av Valois | ||
| Far | Henrik IV av England[2] | ||
| Mor | Mary de Bohun[2] | ||
| Søsken | John av Lancaster Humphrey, hertug av Gloucester[2] Thomas av Lancaster[2] Filippa av England Blanche av England[2] | ||
| Barn | Henrik VI | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket England | ||
| Gravlagt | Westminster Abbey[3] | ||
| Utmerkelser | Hosebåndsordenen | ||
| Annet navn | Harry of Monmouth | ||
| Regjeringstid | 21. mars 1413–31. august 1422 | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Da han ble født, under Rikard II, var det en annen linje av den kongelige slekt som hadde et sterkere krav på tronen. Da han døde hadde han festet grepet om tronen for sin slektsgren, og han hadde oppnådd det flere generasjoner hadde mislykkes med, nemlig å forene den franske og den engelske tronen i en personalunion.
Tidlige bedrifter rediger
Da Harrys far, Henry Bolingbroke, ble sendt i eksil i 1398 tok Rikard II seg av den tolv år gamle gutten. Året etter styrtet Bolingbroke Rikard, og Harry ble prins av Wales. 10. november 1399 ble tittelen hertug av Lancaster gjenopprettet for ham; han var den tredje som hadde tittelen det året.
Fra oktober 1400 ble Wales administrert i hans navn, og mindre enn tre år senere, i 1403 hadde han kommando over engelske styrker og kjempet mot Harry Hotspur i slaget ved Shrewsbury. Under slaget var han nær ved å falle da han fikk en pil i ansiktet. En vanlig soldat ville ha blitt liggende og dø etter en slik skade, men tronarvingen fikk det beste stell man kunne gi. Den kongelige livlegen fikk i løpet av de neste dagene laget et spesielt redskap for å kunne trekke ut pilspissen uten å gjøre mer skade. Operasjonen lyktes, og de varige arrene ble stående som bevis på hans erfaring på slagmarken.
Maktposisjon og konflikt med Henrik IV rediger
Owain Glyndŵrs walisiske opprør tok opp det meste av prinsens energi fram til 1408. Fra da av begynte han, på grunn av kongens sviktende helse, å ta en større del i styringen av landet. Fra januar 1410 hadde han, sammen med sine onkler Henry og Thomas Beaufort, praktisk talt full kontroll over regjeringen.
Han var uenig med kongen både i innen- og utenrikspolitikk. I november 1411 skjøv kongen derfor prinsen ut av det kongelige rådet. Konflikten mellom far og sønn var av politisk natur, men det er mulig at det i bakgrunnen foregikk et annet spill. Det er sannsynlig at Beaufortbrødrene diskuterte mulighetene for at Henrik IV kunne abdisere, mens deres motstandere åpenlyst forsøkte å bringe prinsen i vanry. Tradisjonen som forteller om prinsens urolige ungdomsår, som senere ble styrket av William Shakespeares fremstilling i skuespillet Kong Henrik V, har kanskje mye av sitt opphav i denne politiske konflikten.
Tiltredelse rediger
Harry etterfulgte sin far den 20. mars 1413. Han hadde da en bred erfaring, og ingen farlige rivaler. De tre hovedproblemene han sto overfor var:
- Behovet for å gjenopprette fred i riket
- Gjenforening i kirken etter lollardistenes skisma
- Gjenopprettelse av Englands prestisje på kontinentet.
Innenrikspolitikk rediger
Henrik valgte å takle alle tre problemer under ett, og brukte dem til å bygge opp en bredere politikk. Han gjorde det fra første stund klart at han ville styre England som overhode for en forent nasjon, og at han ville legge tidligere problemer bak seg. Samme år som han ble kronet flyttet han Rikard IIs legeme til Westminster Abbey i en storslagen seremoni. Den unge Edmund Mortimer, 5. jarl av March, ble tatt i nåde og arvinger etter dem som hadde mistet titler og eiendommer under Henrik IV fikk gradvis tilbake det som var tatt fra dem.
I forhold til lollardistene var det særlig John Oldcastle han forhandlet med. Han kom ingen vei, og lollardismen var lenge den største indre trusselen i riket. Men i januar 1414 knuste han praktisk talt hele bevegelsen, med godt støtte fra Thomas Arundel, erkebiskop av Canterbury. Med unntak av et mislykket komplott i juli 1415 til fordel for Edmund Mortimer, som involverte Henry Scrope og Richard, jarl av Cambridge, var det ingen seriøse utfordringer mot hans styre.
Utenrikspolitikk rediger
Utdypende artikler: Hundreårskrigen og Slaget ved Agincourt
Så snart han hadde kontroll i England kunne han vie seg til utenrikspolitikk.[5]
Unnskyldningen for å starte krigen igjen var kommersielle disputter og den støtte franskmennene hadde gitt til Owain Glyndŵr. Frankrike slet med store organisatoriske problemer, og hadde vanskelig for å sikre freden. Kong Karl VI av Frankrike slet med mentale problemer, og hans eldste sønn viste ikke tegn til å være en lovende tronfølger.
Referanser rediger
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118548182, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ Francis Aidan Gasquet, «The Religious Life of King Henry VI», side(r) 4, kapittel 1, utgitt 1923[Hentet fra Wikidata]
- ^ (no) «Henrik 5 av England» i Store norske leksikon
- ^ Tuchman, Barbara W. (1987). Et fjernt speil : det stormfulle 1300-tallet. ARS. s. 592-595. ISBN 8257405728.
Stamtavle rediger
| Henrik V av England – stamtavle i tre generasjoner | |||
|---|---|---|---|
| Henrik V av England | Far: Henrik IV av England |
Farfar: John av Gaunt |
Farfars far: Edvard III av England |
| Farfars mor: Philippa av Hainault | |||
| Farmor: Blanche av Lancaster |
Farmors far: Henry av Grosmont, 1. hertug av Lancaster | ||
| Farmors mor: Isabel de Beaumont | |||
| Mor: Mary de Bohun |
Morfar: Humphrey de Bohun, 7. jarl av Hereford |
Morfars far: William de Bohun, 1. jarl av Northampton | |
| Morfars mor: Elizabeth de Badlesmere | |||
| Mormor: Joan Fitzalan |
Mormors far: Richard Fitzalan | ||
| Mormors mor: Eleanor Plantagenet | |||
| Forgjenger: Richard of Bordeaux |
Prins av Wales |
Etterfølger: Edward, hertug av Cornwall |
| Forgjenger: Ny opprettelse |
Hertug av Lancaster |
Etterfølger: Underlagt kronen |
| Forgjenger: John av Gaunt |
Hertug av Aquitaine |
Etterfølger: Henrik VI |
| Forgjenger: Thomas Erpynham |
Lord Warden of the Cinque Ports |
Etterfølger: Thomas Fitzalan |
| Forgjenger: Henrik IV |
Konge av England |
Etterfølger: Henrik VI |
| Lord av Irland |