Åpne hovedmenyen

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker
TypeForvaltningsorgan
VirkeområdeNorge
Etablert3. juli 2003[1]
Org.nummer985 847 215
LederSiv Hallgren
HovedkontorTordenskiolds gt. 6
FokusGjenåpning
Ansatte12 (2014)[2]
Nettsidegjenopptakelse.no

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, også kalt Gjenopptakelseskommisjonen, er en norsk, uavhengig, statlig etat som undersøker og avgjør om en straffedømt person skal få sin sak behandlet på nytt i retten. Domfelte personer med en rettskraftig dom kan søke kommisjonen om gjenopptakelse. Kommisjonen foretar en utredning av sakens rettslige og faktiske sider og har myndighet til å innkalle vitner til avhør, gi utleveringspålegg, avholde muntlige høringer og oppnevne sakkyndige. Den kan også fremme begjæring til retten om personundersøkelse og bruk av tvangsmidler. Hensikten med opprettelsen er å avsløre justismord. Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet ved revisjon av straffeprosesslovens kap. 27. Lovendringen trådte i kraft fra 1. januar 2004.

Kommisjonen har en egen stab av fast ansatte etterforskere.

Dersom en sak besluttes gjenopptatt, skal skyldspørsmålet og/eller straffeutmålingen prøves på nytt ved en annen domstol enn den som avsa den opprinnelige dommen.

Kommisjonen behandler, som det fremgår av navnet, kun straffesaker, ikke sivilrettssaker.

Innhold

Gjenopptakelseskommisjonens medlemmerRediger

Kommisjonen har fem faste medlemmer og tre varamedlemmer, som utnevnes av Kongen i statsråd. Lederen er heltidsansatt embedsmann.

Kommisjonen har hatt tre ledere siden 2004:

I 2018 består kommisjonen foruten lederen av følgende faste medlemmer:

Kommisjonen har et sekretariat på elleve ansatte, hvorav ni er utredere. To av utrederne har politifaglig bakgrunn og syv er jurister. Utrederne har erfaring fra blant annet Kripos, Rettsmedisinsk institutt, Innsynsutvalget, Sivilombudsmannen og Justisdepartementet, samt domstolene. [1]

Grunnlag for gjenopptakelseRediger

De viktigste årsakene til at en straffesak skal få ny behandling, er:

  • Nye bevis eller nye omstendigheter som kan være egnet til å føre til frifinnelse eller gi mildere straff.
  • Avgjørelsen eller saksbehandlingen er i strid med folkeretten, slik at det er grunn til å regne med at en ny behandling av straffesaken vil føre til et annet resultat.
  • Dersom noen som har hatt sentral befatning med saken (aktor, dommer, sakkyndig, forsvarer, vitne), har gjort seg skyldig i en straffbar handling som kan ha hatt innvirkning på dommen.

Saker for kommisjonenRediger

Blant personene som har søkt om gjenopptagelse har særlig de følgende fått mye oppmerksomhet (noen har søkt gjenopptagelse flere ganger):

  • Fritz Moen – gjenopptagelse – frikjennelse.
  • Fredrik Fasting Torgersen I (2006) – ikke gjenopptatt
  • Fredrik Fasting Torgersen II (2010) – ikke gjenopptatt
  • Fredrik Fasting Torgersen III (2015) – ikke gjenopptatt
  • Fredrik Fasting Torgersen IV (2017) – ikke avgjort
  • Arne Treholt I (2008) – ikke gjenopptatt
  • Arne Treholt II (2011) – ikke gjenopptatt
  • Harry Lindstrøm – ikke avgjort
  • Viggo Kristiansen – ikke gjenopptatt

Kritikk av kommisjonens arbeid og berettigelseRediger

Etter at kommisjonen avviste fornyet behandling av Torgersen-saken, har den fått kraftig kritikk av Torgersens støttespillere for at den ikke har vært interessert i å reelt fremme rettssikkerheten for norske borgere, og heller ikke være interessert i å avdekke justismord som er «pinlige» for det norske kollektive samfunnet.[3]

I 2008 underskrev 279 forskere innen medisin og naturvitenskap et brev til justisminister Knut Storberget, der det bl.a. uttales:

 Gjenopptakelseskommisjonens holdning reiser ubehagelige spørsmål, både om rettssikkerheten og om rettsvesenets kompetanse i bevisvurdering. Vi ber Justisministeren ta initiativ for å sikre at rettsvesenet fungerer på en slik måte at oppdatert og kritisk vitenskapelig metode sikres en plass i bevisvurderinger. Bare da kan eksperter fra medisin og naturvitenskap ta ansvar for å medvirke som sakkyndige.[4] 

Svært mange av kommisjonens positive avgjørelser omfatter avgjørelser om ankeavgjørelser og andre detaljer i individuelle straffeprosesser. Svært få omfatter reelle justismord i kjente saker.[trenger referanse]

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger