Wikipedia

Kobber- og svovelkisgruvene på Ytterøya

Kobber- og svovelkisgruvene på Ytterøya var i drift siden 1635 eller tidligere og driften ble innstilt i 1912. Driften var basert på forekomst av kobberkis og svovelkis på Ytterøy i Trondheimsfjorden. Kobberkisen var grunnlag for produksjon av ren kobber og svovelkis ble brukt til å produsere svovelsyre. Fra 1860 sto Ytterøya for en betydelig del av verdensproduksjonen av svovelkis. Gruvene ble drevet til 1912.[1] Gruven er på Forberg rett øst for ferjekaia.[2] Forekomsten på Ytterøya besto av kobberkis CuFeS2 og svovelkis FeS2.[3]

Kobber- og svovelkisgruvene på Ytterøya
Deler av gruveanlegget ved Hokstad på Ytterøya. Foto etter leirskredet i 1870.
LandNorges flagg Norge
Kart
Kobber- og svovelkisgruvene på Ytterøya
63°47′55″N 11°10′02″Ø

Det var Christian II som fikk erkebiskop Erik Valkendorf til å lokalisere mineraler i Trøndelagsregionen. Tautra Vitenskapelige Selskap har arbeidet med å samle og systematisere bibliografiske data knyttet til kobberdriften på Ytterøya.

Kobberverk rediger

På Ytterøy i Trondheimsfjorden kan det ha vært utvunnet kobber fra tidlig på 1500-tallet. I 1635 ble gitt kongelig tillatelse til kobberdriften «som for tiden ligger stille», noe som skulle bety at det var drift tidligere. I 1518 kan det ha vært prøvedrift på Ytterøya, uten at det er kjent hvor omfattende og varig virksomheten var. Dette kan være landets eldste kobberverk (Kvikne kobberverk ble etablert i 1630).[4][5][6] 27. juli 1516 skriver erkebiskop Erik Valkendorf at han hadde fått lokalisert et «Kaaberbierg 8 store Miile fra Trundem». Historiker og statsgeolog Rolf Falck-Muus[7], som har gransket kildematerialer for dette, mener det dreier seg om kobberfeltet på Ytterøy, i sin avhandling Ytterøen Kaaberverk.[8][9] «Kaaberbierg 8 store Miile fra Trundem» kan også ha vært i Selbu, Meldal, Løkken, Meråker eller Kvikne.[5][10] Ytterøya ligger omkring 4 mil (40 km) sjøveien fra Trondheim.[3]

Ytterøya har ikke vassdrag som kunne forsyne det store vannhjulet som ble brukt i smelteprosessen, og smeltehytta ble lagt på Ekne på fastlandet (i den senere Levanger kommune). Malmen ble fraktet med båt over fjorden. Hytte-elva på Ekne het tidligere Vestrumelva og navnebyttet kom trolig av smeltehytta som lå der. Malmen inneholdt bare 3 % kobber og det gikk med mye ved for å smelte ut ren kobber. Bønder i hele distriktet, også på Frosta og i Leksvik, leverte etter pålegg ved til smeltingen samt til fyrsetting i gruven på Ytterøya, noe som førte til snauhogging av store områder. Gårdene i Skogn og Verdalen ble pålagt å levere 2 til 4 favner ved årlig avhengig av størrelse på gården. Fra Frosta og Leksvik leverte gårdene 1 til 3 favner årlig. Veden ble levert ved sjøen ved smeltehytta.[11]

På Ekne er sporene etter virksomheten nesten helt borte.[6][5] I strandkanten på Ekne ligger en del slagg som spor etter virksomheten. Det er noe usikkert i hvilke perioder på 1600- og 1700-tallet det var drift i gruvene.[12] Produksjonen på 1600-tallet var på noen tonn årlig, på 1800-tallet var produksjonen på opp mot 15 tonn kobber årlig. Fra 1721 var det opphold i driften. I 1850 ble satt opp en smeltehytte på Brattreit (ved Malm i Beitstad) tatt i bruk. Smeltehytta på Brattreit var i drift i 10–15 år fra 1850.[3]

Svovelkis rediger

Svovelkis er en del av malmforekomsten på Ytterøya. Kommersiell produksjon av svovelkis begynte rundt 1840 blant annet levert til Leren kromfabrikk i Trondheim. Svovelkis ble brukt til å fremstille svovelsyre som var råstoff ved produksjon av fosfatgjødsel. Rundt 1860 ble det et oppsving på grunn av etterspørsel etter svovelkis til Storbritannia på grunn av prisøkning på svovelkis fra Sicilia. Gruvene ble kjøpt av britiske forretningsfolk og på det meste var 500 personer sysselsatt i driften.[5] På Ytterøya var 1867 et toppår med produksjon av 40 000 tonn svovelkis og dekket da en betydelig del av etterspørselen i verden.[3] Ytterø Mining Company hadde to skip som fra 1864 gikk i rute mellom Newcastle og Ytterøya, og disse fungerte også som passasjerskip Trondheim-Ytterøy.[13] I 1860-årene var Ytterøya Norges største bergverk med flere hundre ansatte og 25–40 % av verdensproduksjonen av svovelkis.[14]

Referanser rediger

  1. ^ Haugan, Gaute Ulvik (14. april 2016). «(+) Ytterøy ønsker gruveturister». Trønder-Avisa (norsk). Besøkt 29. januar 2023. 
  2. ^ Nord-Trøndelag og Fosen. Norges geologiske undersøkelse. 1997. ISBN 8273851702. 
  3. ^ a b c d Espelund, Arne (1998). Kobber i Det Nordenfjeldske Bergamt. Arketype forlag. ISBN 8299243041. 
  4. ^ Askheim, Svein (25. januar 2023). «Norsk bergindustrihistorie». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 29. januar 2023. 
  5. ^ a b c d Sandsør, Signe Amalie (2018). Kobber- og svovelkisgruvene på Ytterøya – forvaltningen av et ikke fredet kulturminne (masteroppgave). NTNU. Besøkt 29. januar 2023. 
  6. ^ a b Solli, Bjørn (26. desember 2015). «Her startet kobberhistorien i Norge». NRK. Besøkt 29. januar 2023. 
  7. ^ «Rolf Falck Muus». Lokalhistoriewiki. Besøkt 27. mars 2021. 
  8. ^ «Ytterøyens Kaaberverk». Historie og Kulturlandskap – Steinkjer Kunnskapsportal. Besøkt 27. mars 2021. 
  9. ^ «Ytterøyens Kaaberverk – et av de eldste bergverkene våre» (PDF). Særtrykk av Nord-Trøndelag Historielag Årbok 1956. Arkivert fra originalen (PDF) 30. mai 2015. Besøkt 27. mars 2021. 
  10. ^ Kulturvern ved bergverk 2005. Norsk bergverksmuseum. 2005. ISBN 8291337373. 
  11. ^ Skogn historie. no: I kommisjon hos B. Turn-Paulsen. 1926. 
  12. ^ Østensen, Per Øyvind (1999). Smeltehytter for koppar i Midt-Norge. Norge: Norsk bergverksmuseum. ISBN 8291337187. 
  13. ^ Trondheim, havn i tusen år-. Trondheim havn. 2000. ISBN 8299580013. 
  14. ^ Bjørlykke, Knut mfl (2000). Geologi, ressurser og miljø. Institutt for geologi, Universitetet i Oslo. ISBN 8292213007. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kobber-_og_svovelkisgruvene_på_Ytterøya&oldid=23364810»