Knudsgilder

Lund Knudsgildes segl

Knudsgildene var danske gilder i middelalderen. Knudsgildene hadde stor politisk og økonomisk innflytelse. I Valdemarernes tid fikk de sterkt oppsving i Danmark. Gildets rettsoppfattelse innebar forpliktelsen til å yte gjensidig hjelp.[1] Medlemmene var forpliktet til å være høflige og holde gode seder i hevd. Gildene bidro også til å styrke og utbre det dansk-skandinaviske handelsnett.[1] Gildene lignet i struktur og innretning den tyske Hansaens, som vokste seg sterkere senere og som i praksis ble en motspiller.[2]

HistorieRediger

Det første knudsgilde ble opprettet av kjøpmenn i Slesvig by i 1200-tallet, skjønt kanskje noe tidligere, og seretter spredte ideen seg nordover.[1] Men til Slesvik var ideen sannsynligvis fra det flandrisk-nederrhiniske område[3], som Slesvig tidvis hadde handelskontakt med.[4] I Flensborg, Slesvig by og en rekke andre byer er gildet oppkalt etter grensejarlen Knud Lavard (død 1131), som var leder av det militære forsvar og bodde i byen Slesvig. Knud Lavard hadde selv vært medlem av et slesvigsk gilde, Edslaget.

Knut Lavards gravsted Ringsted ble tidlig et senter for de forskjellige gildene. Senere i middelalderen kom atskillige av gildene å bli mer og mer knyttet til Knud Lavards mer kjente onkel (farbror), helgenkongen Knut den hellige (død 1086) og sentralstedet ble flyttet til Skanör der de forskjellige gildenes oldermenn møttes til såkalte synoder. Ved synoden i 1256 ble atten av Knutsgildene samlet i Skanör og besluttet da at alle gildene skulle ha samme regelverk.

Med sjøfarende handelsmenn ble knutsgildene spredt i store deler av Østersjøområdet også utenfor det daværende Danmark. Totalt er det blitt belagt eksistensen av 50 gilder i middelalderen[1], hvorav 30 i det nåværende Danmark, ni i Skåne, Halland og Blekinge, og de øvrige i Sverige og Baltikum. De nordligste svenske gildene var i Sigtuna og på Åland.

Gildene fungerte dels som økonomiske nettverk, dels som et sosialt sikkerhetsnett der medlemmene for eksempel hjalp til med å sørge for avdøde brødres enker og barn. Man hadde også en viss karakter av lokalforsvar og trente seg derfor regelmessig i forskjellige former av skyteferdigheter (såkalte papagøyeskytninger). Bydelen Papegojlyckan i Lund er oppkalt etter debs tidligere skytebane.

Etter reformasjonenRediger

I og med den danske reformasjonen i 1536 ble de fleste av knutsgildene oppløst på grunn av deres kobling til helgenkult. Noen ble omvandlet til sekulære skyttergilder, men i Skåne overlevde tre i sin opprinnelige form, nemlig de i Malmö, Lund og Ystad. Også gildet i Reval (nåværende Tallinn) overlevde reformasjonen men ble oppløst i 1920. Gildet i Flensborg (Flensburg) ble i og for seg nedlagt i 1526, men ble gjenopprettet allerede i 1578. I Flensborg hadde knudsgildet et eget alter i byens Mariekirke. Hansaen hadde også en innflytelse som svekket gildene.[1]

Etter reformasjonen forsvant de fleste knudsgilder, men i Skåne og Sydslesvig - områder av det gamle Danmark som med tiden ble henholdsvis svenske og tyske, finnes disse broderskaper fortsatt. For Sydslesvigs vedkommende er der dog tale om nyopprettelser, idet gildene i Slesvig by og Flensburg ble gjenopprettet fra 1800-tallet av. Sct. Knudsgildet i Flensburg ble for eksempel (gjen)opplivet i 1844 og viderefører tradisjonen fra det middelalderlige kjøpmannsgilde av samme navn [5].

Nå eksisterende KnutsgilderRediger

I moderne tid har et antall av de nedlagte gildene blitt gjenopplivet, særlig i det nåværende, og i 2015 fantes følgende aktive Knutsgilder[1]:

De moderne Knutsgildene har en hovedsakelige sosial karakter og arrangerer som regel årlige ball og andre selskapsaktiviteter. Rester av den eldre funksjonen av sosialt sikkerhetsnettverk består imidlertid i form av for eksempel utdeling av økonomisk støtte til trengende eldre medlemmer.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f Andreas Oeding, Broder Schwensen, Michael Sturm: Flexikon. 2009, Artikkel: Knudsgilde
  2. ^ Marsch & Förde, Flensburg, 20. juni 2004; lest9. februar 2017
  3. ^ Horst Windmann: Schleswig als Territorium. Wachholtz, Neumünster 1954, s. 30.
  4. ^ Gesellschaft für Schleswig-Holsteinische Geschichte, lest 10. februar 2017
  5. ^ Dansk Centralbibliotek for Sydslesvig: Foreningslivet

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger