Knud Ejler Løgstrup
Knud Ejler Christian Løgstrup, kjent som K.E. Løgstrup, (født 2. september 1905, død 20. november 1981) var en dansk filosof, teolog og prest. Løgstrup var professor ved Universitetet i Århus, og er Danmarks mest kjente filosof ved siden av Søren Kierkegaard (som han tok et oppgjør med). K.E. Løgstrup regnes blant de fire store Århus-teologer som for øvrig talte P.G. Lindhardt, Regin Prenter og Johannes Sløk.
| Knud Ejler Løgstrup | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 2. sep. 1905[1][2][3][4] København[5] | ||
| Død | 20. nov. 1981[1][2][3][4] (76 år) | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, teolog, universitetslærer, skribent, prest, pastor | ||
| Ektefelle | Rosemarie Løgstrup | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
| Utmerkelser | Søren Gyldendal-prisen (1959) Æresdoktor ved Lunds Universitet (1965) Amalienborgprisen (1974) Æresdoktor ved Philipps-Universität Marburg (1977) | ||
Biografi rediger
Løgstrup ble født på Vesterbro i København og var sønn av Sofus Løgstrup og Kristine Løgstrup (født Rønne). Han ble student (artianer) fra Metropolitanskolen i 1923 og cand.theol. fra Københavns Universitet i 1930.
Etter embetseksamenen reiste han i lange perioder rundt i Tyskland (1930–35), hvor han blant annet gikk til forelesninger hos Martin Heidegger i Freiburg (1933–34). Han studerte også hos Hans Lipps i Göttingen, Henri Bergson i Paris og Friedrich Gogarten. I Freiburg traff han Rosalia Maria Pauly, som også gikk til forelesninger hos Heidegger, og i 1935 giftet de seg. I 1931 leverte Løgstrup inn en prisoppgave om Max Schelers etikk og vant gullmedalje for avhandlingen (1932). Gullmedaljen ble senere solgt for å finansiere utenlandsoppholdene.
I perioden 1936–43 var han prest ved Sandager-Holevad Pastorat i Fyens Stift, samtidig som han arbeidet på sin doktoravhandling. Fra 30-tallet ble engasjert i den danske bevegelsen Tidehverv, men brøt senere med den (1965). Etter mange forsøk på å oppnå den teologiske doktorgrad, både i 1933 og 1938, lyktes han i 1943 på en avhandling om den nykantianske erkjennelsesteori.
Under krigen (1940–45) var Løgstrup engasjert i motstandsarbeid, og sammen med sin kone arbeidet han for å få jøder ut av landet. Han skrev også i det illegale bladet «Folk og frihed» – og fra 1944 måtte han gå under jorden.
I 1943 blev Løgstrup professor ved det nyopprettede Teologisk fakultet ved Aarhus Universitet i etikk og religionsfilosofi, en stol som han besatte til han ble emeritus i 1975. Senere ble han æresdoktor (doctor honoris causa) ved to universiteter, ved Universitetet i Lund i 1965 og ved universitetet i Marburg i 1977.
I 1956 utgav han sitt første hovedverk «Den etiske fordring», som er oversatt til mange språk. Hans andre hovedverk «Metafysikken» (fire bind) ble utgitt i årene 1976-83, dvs. bind II og III ble utgitt posthumt. Løgstrup døde 20.11.1981.
Filosofi rediger
Løgstrup skrev om filosofiske og religiøse emner, og hans spesialfelt var grunnlagsetik. Hans etiske hovedverk er Den etiske fordring fra 1956.
Ifølge Løgstrup er filosofiens bestrebelser på å finne de grunnleggende moralske prinsipper forfeilet. Man prøver å finne en 'metanorm', et problematisk forsøk fordi det vil logisk medføre en uendelig regress, liksom det vil skape et objektiviserende forhold til medmennesket. For øvrig, mener Løgstrup, det strider imot etisk intuisjon.
I stedet prøver Løgstrup å bygge opp en etikk 'nedenfra', i en form for fenomenologisk-ontologisk erfaring og begrunnelse. Fra det han kaller de suverene eller spontane livsytringer. De suverene livsytringer er universelle idet de er i alle mennesker, og som begrepsmessig er positive i seg selv. Normene henter sin styrke nedenfra i livsytringene og ikke i prinsippene. Tillit er per se en god ting. Kun på tross kan livsytringene være negative. Står man overfor en farlig forbryter, bør man naturligvis ikke vise tillit.
Andre livsytringer er den åpne tale, barmhjertigheten og kjærligheten. Å følge disse livsytringene føles intuitivt riktig. Løgstrup gir et eksempel på den åpne tale: Selv da det hemmelige politi gjennomsøker en leilighet, samtaler leilighetens beboere med politifolkenes sjef. Det er nærmest «naturstridig» ikke å tale åpent, selv i en sådan situasjon.
Som intuisjonist stiller Løgstrup seg kritisk til den regelfikserte etikk (pliktetikk), der når sitt høydepunkt med Immanuel Kant.
En annen kritikk av disse filosofer (Kant nevnes ikke direkte) er kritikken av Stephen Toulmin. Toulmin gir et eksempel på etikk: «hvis jeg låner en bok av John, bør jeg avlevere den tilbake, som jeg lovde». Dette kommer av et generelt etisk prinsipp: «Man bør holde hva man lover». Denne argumentasjon karakteriserer Løgstrup som «uetisk» og som «moralisme». For det første bringer denne abstrakte etikk oss lengre og lengre bort fra den konkrete etiske erfaring, jo mer der generaliseres. For det andre vil en sådan etisk diskusjon aldri finne sted blant alminnelige mennesker, men kun blant akademiske filosofer. For det tredje innebærer regeletikken som sagt en objektivisering av den andre. Man er fullstendig likeglad med John, men går kun opp i å holde sine løfter og oppføre seg moralsk.
Hvor Kant mener at en etisk handling ikke må basere seg på sinnelag, men på moralloven, for at være moralsk, mener Løgstrup det motsatte. Moralske fordringer er kun et substitutt for uteblivende moralske følelser i en bestemt situasjon, suverene livsytringer. Et eksempel på en etisk fordring, som svarer til en livsytring, er den gylne regel, som svarer til barmhjertigheten.
Forutsetningen for Løgstrups fenomenologisk-ontologiske etikk, av enkelte beskrevet som en form for nærhetsetikk, er at de spontane livsytringer ikke er avhengige av den menneskeskapte kulturen, men i noe universelt. Teologisk forstås dette som skapelsesteologi. Løgstrup bygger på Martin Luther og forstår Gud som den «allestedsnærværende magt til at være til i alt hvad der er til»[6] (nominal definisjon). Det er denne Gud som møter menneskene i de suverene livsytringene (tillit, håp, barmhjertighet), og et annet sted sier han at «evigheden inkarnerer sig i tiden». Henvisningen til inkarnasjonen er ikke tilfeldig, det er i Jesu gudsrike hvor godheten og evigheten råder.
Bibliografi rediger
- Litteratur om Løgstrup
- Svein Aage Christoffersen Etikk, eksistens og modernitet - innføring i Løgstrups tenkning, 1999 ISBN 9788251837699
Verk av Løgstrup rediger
- Den etiske fordring (1956)
- Kunst og Etik (1961)
- Kants Æstetik (1965)
- Opgør med Kierkegaard (1968)
- Norm og spontanitet (1972)
- Solidaritet og Kærlighed (1972)
- De store ord teologi (1973, sammen med Ole Jensen og Peter Widmann)
- Vidde og Prægnans. Sprogfilosofiske betragtninger (1976, Metafysik I)
- Ophav og Omgivelse. Betragtninger over historie og natur (1984?, Metafysik III)
- Skabelse og tilintetgørelse. Religionsfilosofiske betragtninger (1978, Metafysik IV)
- System og symbol. Essays (1982)
- Kunst og erkendelse. Kunstfilosofiske betragtninger (1983, Metafysik II)
- Prædikener fra Sandager-Holevad (1995)
Kilder rediger
- K.E. Løgstrup, Den Etiske Fordring. Gyldendal, 1958.
- K.E. Løgstrup, Die etische Forderung. H. Laupp'sche Buchhandlung, Tübingen, 1959.
- K.E. Løgstrup, Norm og spontanitet. Gyldendal, 1972.
- K.E. Løgstrup, Etiske begreber og problemer. Gyldendal, 1996.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Dansk biografisk leksikon, oppført som K.E. Løgstrup, Dansk Biografisk Leksikon-ID K.E._Løgstrup[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Knud_Ejler_Løgstrup[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Løgstrup, Knud E. (1976). Skabelse og tilintetgørelse: Religionsfilosofiske betragtninger. Gyldendal. s. 234.