Klosterskole

(Omdirigert fra «Klosterskoler»)

Klosterskole, scholae monasticae, claustrales, var en middelaldersk skoleform som ble drevet på de kristne klostre for å dekke kommende generasjoners munkers og nonners behov for kunnskaper. Disse klosterskolene bevarte antikkens kultur og lærdomsarv i Europa og ble, ved siden av katedralskolene og de kirkelige universitetene, middelalderens mest betydningsfulle europeiske lærdomssentra.

Illuminasjon forestillende evangelisten Lukas, fra omkring 1000, laget på illuminasjonsskolen på klosterøya Reichenau.

Historie rediger

Det kristne klostervesenet oppstod på 300-tallet, da Pachomios samlet et antall eremitter i Egypt og bygde felles hjem med muromhegning til dem. På tilskyndelse av Benedikt av Nursia500-tallet begynte munker i benediktinerordenen å mangfoldiggjøre ved avskrifter, og derigjennom bevare, antikke håndskrifter, noe som i Gregor den stores pontifikat ble utviklet til en utdannelsesvirksomhet. For å kunne kopiere håndskriftene måtte munkene forutsetningsvis kunne lese og skrive, noe klostrene derfor spontant begynte å lære alle sine noviser, og av estetiske grunner ble det også undervist i illuminasjonsteknikk.

I særdeleshet Irland og de britiske øyer ble i dette henseende fremstående, og ved Alcuins ansettelse ved Karl den stores hoff ble skoleformen spredt til den frankiske verden.[1] Benediktinerne la også vinn på å spre praktiske kunnskaper om jordbruk til de landene de slo seg ned i, noe som fikk stor økonomisk betydning for de aktuelle landene.[2]

Klostrene mottok sine elever da de var sju år. Til å begynne med var det bare de som var tiltenkt livet som munker og nonner som studerte ved disse klosterskolene, men med tiden begynte rikere familier å betale for at deres barn skulle få undervisning ved klostrene. Dermed begynte klostrene å forestå internater også utenfor klostermurene. Undervisningen fulgte den romerske modellen, og utdannelsen ble derfor gitt i de syv fri kunster og i Bibelen. Etter at elevene hadde øvd opp sin latin tilstrekkelig, ble de gjerne forbudt å bruke annet språk ved skolene. Musikken var ett av de emnene som ble gitt særlig stort rom for å forsyne kirkene med sangere, og musikklæreren ble kalt kantor. Ettersom papir og bøker var dyrt, var det nødvendig at elevene memorerte kunnskapene, og de tok sjelden egne notater.[3]

Dominikanerordenens ordensregler fastslår at hvert kloster skal bedrive undervisning; likeså fransiskanerne hadde klosterskoler. Ved disse underviste man blivende prester i teologi, og deres anseelse var meget høy i middelalderen.[4]

Klosterskoler i reformerte land rediger

Klosterskolene ble stengt i de land der reformasjonen vant frem, til forskjell fra katedralskolene som protestantene overtok driften av. Men også noen av klosterskolene fortsatte - da med annen finansiering, naturligvis uten katolske munker eller nonner, men andre og protestantiske lærekrefter. Enkelte av disse institusjonene, særlig i Tyskland, videreførte bruken av den nå misvisende betegnelsen «Klosterschule».

I det katolske utdannelsesvesen finnes det fortsatt klosterskoler, og de gamle klosterskolene ble opphavet til jesuittenes skolevesen, samt andre skoler som drives av blant andre ursulinersøstre.

Referanser rediger

  1. ^ Sandström (1978), s. 43 f
  2. ^ Landquist (1963), s. 35 f
  3. ^ Landquist (1963), s. 37 ff
  4. ^ Landquist (1963), s. 205 f

Litteratur rediger

  • Pedagogikens historia (swe). Lund: Gleerup. 1963. 
  • Utbildningens idéhistoria: om samhällsförändringarnas inflytande på undervisningens mål och idéinnehåll genom tiderna i Sverige och utlandet (swe). Stockholm: Bonnier. 1978. 
  • Georg Schwaiger: Orden und Klöster. Das christliche Mönchtum in der Geschichte, München 2002
  • Roland Girtler: Die alte Klosterschule - eine Welt der Strenge und der kleinen Rebellen, Wien 2000 (Böhlau)