Klinisk psykologi
Klinisk psykologi er et fagområde innen psykologi som omfatter forståelse og behandling av psykiske lidelser.[1] Fagpersoner innen feltet kalles kliniske psykologer.
Historie og fokus rediger
Klinisk psykologi er et av de eldste og mest etablerte fagområdene innen anvendt psykologi.[2] Betegnelsen klinisk psykologi rommer både selve behandlingen og diagnostiseringen av psykiske lidelser hos enkeltpasienter, og forskning på psykiske lidelser og behandling. Klinisk psykologi ble utviklet på slutten av 1800-tallet og var til omkring 1960 hovedsakelig innrettet mot å stille diagnoser uten å drive behandling.[3] Kliniske psykologer har grunnutdanning i psykologi med teoretisk orientering, mens psykiatere har grunnutdanning i medisin og har mer opplæring i klinisk arbeid. Kliniske psykologer og psykiatere utfører ofte de samme arbeidsoppgavene.[4]
De vanligste behandlingsformene for psykiske lidelser er individualterapi eller gruppeterapi (dynamisk eller systemisk/kognitiv/løsningsfokusert), familieterapi (dynamisk, systemisk eller løsningsfokusert) eller medisinering (psykofarmaka). Mange følger flere behandlinger samtidig.
Klinisk psykologi (abnormal psykologi og terapimetoder) omfatter beskrivelse og klassifisering av sinnslidelser og forskning om årsaker til dem og behandlingsteknikker.
Kliniske psykologer skriver for det meste ikke ut legemidler, selv om psykologer i enkelte land i økende grad har fått rett til å skrive ut dette de siste årene. Stort sett vil psykologer samarbeide med psykiatere (dvs. leger) når det er nødvendig med bruk av medikamenter. Kliniske psykologer kan også inngå i team med andre profesjoner som sosialarbeidere og ernæringsfysiologer.
Kliniske psykologer må i Norge ha autorisasjon fra Helsedirektoratet for å drive pasientbehandling, men autorisasjon er ikke et nødvendig krav for å arbeide med forskning innen klinisk psykologi som fag; i universitetsmiljøene har en økende andel forskere i psykologi utenlandsk bakgrunn og derfor ikke norsk autorisasjon.
Utdanning til klinisk psykolog består i mange land av en teoretisk bachelorgrad i psykologi som gir en innføring i psykologiens basalfag, fulgt av en mastergrad i klinisk psykologi og en veiledet praksis, og den europeiske standarden for psykologutdanning, EuroPsy, bygger på en slik modell. I Norge har tradisjonelt ulike utdanninger kunnet gi autorisasjon til å arbeide med klinisk psykologi, men det er først og fremst cand.psychol.-studiet som har et klinisk fokus.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Fagerström, Grethe (1977). Psykologiens abcd. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205097038.
- ^ Nicky Hayes, Understand Applied Psychology, kapittel 6, Hachette, 2010, ISBN 1444131044
- ^ Egidius, Henry (1925-) (1987). Psykologiske grunnbegreper. Oslo: TANO. ISBN 8251821886.
- ^ Norsk psykiatri i 80-årene. Oslo: Universitetsforlaget. 1982. ISBN 8200060497.