Kinesisk kirkehistorie til år 1500

Artikkelen inngår i serien om Kinesisk kirkehistorie
Perioder
Inntil 1500 1500 til 1644 1644 til 1799 1799 til 1911 1911 til 1949

Kinesisk kirkehistorie er historien om kristen misjon og kristent nærvær i Kina frem til 1500 og strekker seg over en periode som er lengre enn for mange europeiske land. I lange tider etter sin første ankomst har kirke og misjon sannsynligvis vært helt fraværende, enten grunnet assimilering eller på grunn av forfølgelse, men har etterlatt seg spor i bygninger, gjenstander, skrifter og beretninger.

Det har lenge vært legender om et meget tidlig kristent nærvær i Kina, allerede i apostolisk tid eller noe senere. Ingen håndfaste beviser finnes, og vanligvis har forskere avvist muligheten. Men nyere funn har tilføyd brikker til puslespillet, slik at det nå ikke lenger er så lett å tilbakevise muligheten for noen kristne i Han-dynastiets Kina. Handelsveiene sjøveis til Kina var vel etablerte, og i vest strakte de seg fra områder dit kristendommen hadde spredt seg raskt.

På 1600-tallet fant man en stele med fyldige beskrivelser. Den viste at assyriske kristne, for det meste persiske handelsfolk, etablerte seg i riket under Tang-dynastiet, på 600-tallet, og opprettet bispedømmer. Denne kristne kirken blomstret, men for det meste blant ikke-kinesere. Den ble utsatt for flere forfølgelser; på 800-tallet i den grad at de kristne gruppene antagelig gikk til grunne i løpet av få generasjoner.

Noe tidligere var store deler av det som i dag er det vestlige og sentrale Tibet kristent område. Antagelig var Lhasa bispesetet. De siste rester av dette kristne nærværet kan ha bestått til inn på 1200-tallet.

I områdene nord og nordvest for Kina ble mongolske stammer samlet til et stort fellesrike under Djengis Khan, og begynte erobringstokter. Blant disse mongolene, og i khanens hoff og familie, var det kristne av forskjellige avskygninger. Det var stammegrupper i mongolenes allianse av steppefolk som var overveiende kristne, og da mongolene erobret Kina på 1200-tallet og dannet Yuan-dynastiet, ble det opprettet erkebispedømmer og bispedømmer Kina rundt.

I den tiden man betegner som «pax mongolica» ble den katolske kirke også invitert til å sende misjonærer til landet av khanen/keiseren, og Khanbaliq/Beijing ble katolsk erkebispedømme. Katolikkene var en meget sammensatt gruppe. Men da Yuan-dynastiet ble styrtet og erstattet av Ming-dynastiet i 1368, svant det hele hen. Antagelig var de siste rester av kristendom dødd ut senest tidlig på 1500-tallet.

De første kristne i Kina

De første kristne i det egentlige Kina

Ingen vet noe sikkert om når de første kristne kom til Kina. Gitt handelsveier og kristendommens fremvekst i Vest-Asia er det intet som hindrer at det kan ha skjedd svært tidlig. Den tradisjon som knytter det til en misjonsreise til Kina av selveste apostelen Thomas synes imidlertid å stamme fra et syro-malabarisk breviar fra 1200-tallet. Den hellige Thomas skal ha reist til Kina, omvendt noen til kristendommen og deretter vendt tilbake til India, der han led martyrdøden i Meliapore. Det finnes intet som beviser at apostelen foretok en slik reise. Det er ikke engang sikkert at han noensinne kom til India.

Denne beretningen tidfester de første kristne i Kina til den samme tid da, ifølge noe omstridte kilder, en keiser fra det sene Han-dynastiet i 67 e.Kr. tok imot de første buddhistiske utsendinger fra India. I så fall gjorde mahayanabuddhismen og kristendommen entré samtidig. Historikere har lenge avvist dette som en legende uten hold, og det er sannsynligvis den fremherskende situasjon også i dag (2007). Det er imidlertid andre stemmer. Ifølge professor Xie Bizhen ved Fujian Pedagogiske Universitet i Fuzhou ble tanken om at Thomas kan ha forkynt i Kina avvist fordi man mente at det ikke var kommunikasjonsruter fra Midtøsten og dit. Men Xie påpeker at slike ruter allerede eksisterte i det første århundre, slik at en avvisning av legenden i hvert fall ikke kan tilbakevises på det grunnlag.

Han-Kina på 100-tallet

Enten apostelen Thomas kom eller ikke; muligheten for at andre kristne kan ha kommet i det første århundre kan ikke avfeies. Dette er en spekulasjon som har fått ny næring blant annet fra professor Wang Wei-fan i artikler fra 2001 og 2003, som viser bl.a. til funn av et gammelt kors som kan stamme fra årene rett etter den senere Han-tiden (25-220 e.Kr.) og til gravinnskrifter fra 86 e.Kr., oppbevart i kunstmuseet i Xuzhou i Jiangsu.

En gang mellom år 100 og 220 ble en mandarin i Xuzhou begravd i et gravkammer som ikke ble oppdaget før i 1954. Veggene i gravkammeret hadde forskjellige dekorasjoner om livet før og etter døden, slik som var vanlig under Han-dynastiet. Men en historiker la nylig (2005 eller noe før) merke til at ett panel viste et par med et barn i noe som kunne være en krybbe, tre besøkende bærende på gaver, og mordere nærme seg fra en annen retning. Et annet panel viste en kvinne som plukker frukt fra et tre mens hun blir bitt av en slange. Det er også fire fiskere som kaster ut nettet sitt. Kanskje er dette spor etter en misjonærs virke? Ett av de tre motivene kunne godt vært jødisk, men neppe alle tre.

Arnobius (død 330) omtaler i sin apologia «Disputationes adversus gentes» (ca. 303) misjonsarbeid blant «sererne», men det fremgår ikke hvem og hvor de var. Ifølge den assyriske biskop Ebedjesus (1200-tallet) var det en overlevering i Østens kirke at Archæus, erkebiskop av Seleucia, hadde opprettet et metropolitansete (erkebispedømme) i Kina i 411, og det impliserer i så fall et kristent nærvær i landet innen det tidspunkt. De munkene som i 511 bragte silkeormer til Konstantinopel fra sine klostre ble hevdet å komme fra Kina, men det synes mer sannsynlig at de kom fra Persia, Turkestan eller Ceylon.

Mer sikkert er det at manikeismen fant sin vei til Kina på et meget tidlig tidspunkt, denne ikke-kristne sekten med mange kjennemerker hentet fra kristendommen. Karakteristisk manikeistiske trekk synes å la seg identifisere i beskrivelsen av gamle sekter i kystprovinsen Fujian.

De første kristne i det gamle Tibet

Heftalittenes områder

Det moderne Kinas grenser gjør det naturlig å nevne Tibet. Det er sannsynlig at assyrisk kristendom nådde Tibet (som var større enn dagens Tibet) omkring år 549. Det var da heftalittene (De hvite hunere), en fryktet sentralasiatisk nomadisk stamme, konverterte til kristendommen. Man vet ikke hvordan dette gikk til, men det ble sendt en biskop til dem fra Bagdad og de forble tro kristne i århundrer. Ellers var Tibet sjamanistisk den gang; buddhismen gjorde ikke sin entré før mot slutten av 700-tallet, og forble i hundrevis av år avgrenset til eliteklassene.

Det fantes en sterk kirke i Tibet på 700-tallet, patriark Timoteus I (727-823), leder for Østens kirke, skrev fra Bagdad ca. år 794 om nødvendigheten av å utnevne enda en biskop for Tibet. I et tidligere brev (782) hadde han beskrevet tibetanerne som en av kirkens mer betydelige fellesskap. Bispesetet antas å ha vært i Lhasa, og var sannsynligvis levende så sent som på 1200-tallet, da buddhismen bredte seg i de jevne lag av folket. Kors og kristne inskripsjoner har blitt funnet i Ladakh-området som da var en del av Tibet.

Assyriske kristne under Tang-dynastiet (618-907)

Ekskurs om terminologi - assyrere eller nestorianere?

Denne artikkelen foretrekker uttrykket assyrere fremfor nestorianere om de syriske og persiske kristne som tilhørte den kirke som var etablert i Perserriket. Men det meste av faglitteratur vil bruke ordet nestoriansk. Imidlertid er det i 1990-årene blitt alminnelig gjennomslag for at betegnelsen nestoriansk, som disse kristne ikke har brukt om seg selv og som de oppfatter som nedsettende, aldri har vært treffende. Nestorianismen skulle i utgangspunktet være den teologiske lære som presten Nestorius (ca. 386-ca 451) forfektet, og som ble avvist som vranglære i 431 på Konsilet i Efesos.

Forskere er enige om at det dreier seg om en eldgammel misforståelse, i det minste hva gjelder assyrerne. Nestorius' skrifter gir ikke dekning for at han var «nestorianer». Men viktigere er det at kirken i Perserriket (Østens assyriske kirke), som trykket ham til sitt bryst, uansett ikke utviklet den kristologiske lære som kalles «nestorianisme». I ny kirkehistorisk faglitteratur er det derfor i ferd med å skje en terminologiutveksling.

Assyrernes komme

Tang-dynastiet (gult) og dets vasaller (beige) ca. år 660

Med de assyriske kristne trer man inn i den historie der man har sikker kunnskap. Tang-dynastiets fremste keiser var den store Taizong (627-649), som forente hele det siviliserte Øst-Asia, inklusive store deler av Sentral-Asia og Nord-India, men unntatt Japan, under sitt septer. Kina fikk aktive handelsforbindelser med Persia og dermed Mesopotamia og andre deler av Midtøsten.

Det hersker ingen tvil om at det var på denne tid at jødene kom til Kina – den lille gruppen jøder som den dag i dag (2006) finnes i Kaifeng i Henan stammer fra denne innvandringen. Muslimene kom ikke lenge etter. Det er også sannsynlig at det allerede var en del utenlandske assyriske handelsmenn i Chang'an (Xi'ans gamle navn). Det kan også virke sannsynlig at det var små assyriske grupper i andre større byer, som Kaifeng. De var i alle fall på plass før biskop Alopen dro til Kina for å organisere sjelesorgen blant dem.

Alopen er den første assyriske misjonær til Kina man kan si noe sikkert om. Imidlertid finnes det indikasjoner på at assyrerne noe tidligere hadde forsøkt seg på misjonsfremstøt sjøveien, til dagens Sri Lanka men muligens også til Java, Malayahalvøya og opp til Kinas sørkyst.

Kristent gravkammer i Henan

Longmengrottene

I Longmengrottene vest i Henan er en nisje i en steinvegg med et kors risset inn over blitt verifisert som repositorium for aske og beinlevninger etter kristne avdøde. Dette er det eldste kristne gravsted oppdaget så langt (2014) i Kina. Oppdagelsen ble gjort i 2009, og verifikasjonen ble gjort offentlig i januar 2014.

En presis datering gjenstår, men den ytre tidsramme er dynastiene som regjerte mellom 316 og 907. Det er foreløpig ikke utelukket at dette er det eldste kjente tegn på bofaste kristne (assyrere) i Kina, kanskje fra før Xianstelen (nedenfor) ble til. Oppdagelsen ble gjort av Jiao Jianhui, en forsker ved Longmengrottenes forskningsinstitutt.

Xi'anstelen / Den nestorianske stele

Xi'anstelen (kinesisk: Jingjiao beiwen = Den strålende religions stele), som ble gjenoppdaget i eller nær Xian (tidligere Chang'an) i 1623, er en stele som ble oppstilt der i Tangrikets hovedstad i 781. Den gjengir på en troverdig og detaljert måte hvordan den assyriske (såkalt nestorianske) form for kristentro kom til Kina med biskopen Alopen, og hvordan den ble velvillig mottatt av keiseren i året 635, spredte seg og presenterte sin lære, som stelen kaller Den lysende religion ev. den strålende religion (kinesisk: Jingjiao). Alopen kom ikke plutselig og uventet, keiseren kjente til hans komme og sendte ham i møte en eskorte som førte ham til hovedstaden Chang'an.

Alopens virke, kirkens vekst

Alopen oversatte de nestorianske sutraer til kinesisk. Det er grunn til å anta at de medbragte skrifter ikke var skrevet på syrisk, men på persisk eller sogdiansk. I 638 var den første oversettelsen klar: «Sutraen om Jesus Messias» (Xuting mishi suojing), med elementer fra Bibelen. Den gjorde det klart at det var intet i det kristne budskap som kunne true de kinesiske tradisjoner. Alopen understreket her det kristne budskaps universalitet, og benyttet også noen konfucianske, taoistiske og buddhistiske begreper i fremstillingen. Han understreket at Kristus var frelseren for alle folkeslag. Han fikk frem at lojalitet til staten og barnlig pietet til foreldrene ikke ble anfektet av kristendommen; kristendommen støttet selv disse verdier. Det kristne budskap truet ikke den kinesiske samfunnsorden, men var med om å støtte opp om den. Keiser Taizong var fornøyd, og gav tillatelse til at den nye lære kunne forkynnes i hele riket.

Wu Zhao (Keiserinne Wu Zetian), regj. 690-705 var blant de få tidlige Tang-herskere som diskriminerte den assyriske kristentro.

Ved et edikt erklærte keiseren samme år at den kristne lære skulle være en av rikets tolererte religioner, og Alopen fikk forkynnelsestillatelse.

Dette utløste stor misjonsaktivitet, og det ble opprettet klostre i landets viktigste byer. Den neste keiser, Gaozong (650-683), gav Alopen tittelen «Den store åndelige herre og beskytter av riket».

Innskriften på Xi'anstelen hevder at «troen er utbredt i alle ti provinser ... og det er klostre i hundre byer». Til og med i det fjerne Sichuan ble det etablert to «evangeliske» konventer (jingfu yuan) og til og med en «kristelig landsby» (jingjiao guli) som kunne tilbakeføre sin kristne tro til disse klostrenes innflytelse.

Kildene viser at assyrerne la vekt på å formulere det kristne budskap i konfucianismens filosofiske språkstil. Ved sine overlegne kunnskaper i medisin og kirurgi ble assyrere satt høyt i samfunnet, men ettersom deres lederskap var gjennomgående ikke-kinesisk og mange av deres medlemmer utenlandske handelsfolk ble de kategorisert sammen med buddhismen og zoroastrianismen som en «utenlandsk religion».

Senere fulgte det en tid da de kristne ble diskriminert eller undertrykt. Den første kraftige motstand kom fra buddhistisk hold 698-699, under keiserinne Wu Zetian. Rundt 713 var det taoistene som fulgte på. Men kristendommen reiste seg etter disse kritiske perioder. På bakgrunn av An Lushan-opprøret i 755 med den sosiale og politiske omveltning som fulgte, samt vitamininnsprøytningen taoismen og konfucianismen fikk på denne tid, er det faktisk nokså overraskende at Xi'anstelen lot seg oppsette i 781. Det kan bare forklares med at assyrernes tro kom seg levende gjennom motgangen.

Kristendommen svinner hen

Det synes som om kristendommen hadde godt renommé og at Tang-hoffet i lange tider var velvillig innstilt til religionen, lenge nok til at den burde ha klart å senke sine røtter dypt nok ned uavhengig av keiserlig gunst. Likevel svant den hen, uten at man har kildegrunnlag som tillater klare konklusjoner om hvorfor. Hovedsakelig er det fire forklaringer som er blitt foreslått:

For det første kan det synes som om den assyriske kristendom aldri slo rot i den vanlige kinesiske befolkning selv om den hadde en del konvertitter, men forble en religion for utlendinger og preget av dem. For det andre synes assyrisk tro å ha kommet til Kina på et tidspunkt det ikke var noen hunger etter noe nytt. Tradisjonell folketro stod sterkt, og buddhismen kan ha oppfylt behovet som en del kan ha hatt for noe avansert – og ettersom assyrerne tilpasset seg særlig buddhistisk religiøs terminologi kan det også være at den jevne kineser oppfattet dem som en buddhistisk sekt.

For det tredje var assyrernes lederskap avskåret fra jevn kommunikasjon med de kirkelig overordnede i vest, ikke bare pga. lang reisevei, men også av de muslimske erobringer som etterhvert svekket kirken i Persia. Og til sist, da Tang-dynastiet til slutt gikk under, var de assyrerne som likevel måtte ha vært igjen ikke lenger i stand til å finne velvilje hos de nye ledere i det nå fraksjonerte Kina.

I 843 begynte Tang-dynastiet å forfølge manikeismen, og kort etter var det buddhistenes tur. Det antas nå generelt blant forskere at den kristne nedgangstid fulgte etter 845, da dynastiet beordret presteskapet i ikke-kinesiske religioner (inklusive buddhismen) å tre ut og bli lekfolk. Dermed var manikeere, buddhister og kristne ikke lenger velkomne i hovedstaden. De kristne fortrakk til Sør-Kina, men uten forbindelser med sin kirke i Midtøsten var de enda mer sårbare.

Det var ikke bare Tang-kinesisk uvilje som var problemet, man kjenner også til kinesiske opprøreres direkte forfølgelse av sine motstandere og av tilhengere av de «utenlandske» religioner. En arabisk reisende (Anu Zayd Hassan, eller då var det senere Abu Zayd al-Balkhi] kunne berette at da Kanton i 878 ble erobret av opprøreren Huang Chao det året, ble 120 000 muslimer, jøder, kristne og zoroastrere slaktet ned der.

De siste rester svinner hen også

En assyrisk munk sendt til Kina mot slutten av 900-tallet vendte tilbake til Bagdad med den beskjed at kristendommen i Kina var utdødd. Dette berettes i Kitab al-Fihrist i 988 av Abu'l-Faraj av Bagdad: At «en munk fra Nadjran» hadde i 987 fortalt ham at han med fem andre kristne var blitt sendt til Kina syv år tidligere. Der hadde de ikke funnet noen spor av kristne, ettersom «de er alle forsvunnet og gått til grunne av forskjellige grunner og det i hele landet bare er én igjen».

Man vet riktignok at det i annen halvdel av 1000-tallet ble sendt en assyrisk biskop til Cathay (Nord-Kina).

Men slik forskningssituasjonen er nå (2019) foreligger det ikke sterke grunner til å formode noen kontinuitet mellom Tang-dynastiets kristne og Yuan-dynastiets. Hvis det fantes noen kristne grupper som nedstammet fra Tang-tiden som klarte seg gjennom århundrene, har de ikke latt seg oppfange av historikerne.

Kristne i Kina før og under Yuan-dynastiet

Assyrerne i Kinas omkrets

Kristendommens annet komme til Kina fant sted da sentralasiatiske stammer av assyrisk bekjennelse forflyttet seg inn i Kinas nordligere deler. De var blitt influert av den mer avanserte ughuirske kultur, og mange av dem ble engasjert som administratorer av Liao-dynastiet (947-1125) og Jin-dynastiet (1125–1234). I 1919 fant keiserlæreren skotten Reginald Fleming Johnston i Fangshan litt sørvest for dagens Beijing to marmorblokker hvorpå assyriske kors var blitt innrisset, og med en datering (år 960) som vitnet om at kristne hadde bebodd området under Liao-dynastiet. Ett av korsene utsprang fra en lotusblomst det andre var omgitt av skyer og inskripsjonen Se hen til det og håp på det.

Da mongolene kom senere, var altså mange assyrere på plass allerede. Samtidig ble assyriske metropolitter sendt ut fra Bagdad for å opprette nye erkebispeseter langs handelsveiene til Kina. De assyrerne som befant seg i Kina, kan grupperes i tre: De av keraitisk stamme, de av öngütisk opphav, og assyrere fra andre stammer.

Assyriske keraiter

Keraitene, en tyrkisk stamme, holdt til sørøst for Bajkalsjøen, langs elven Orkhon. De og deres leder gikk ifølge syriske og arabiske kilder over til assyrisk kristendom i 1007. Etter at Timurlenk eller Djengis Khan hadde vunnet over dem ble de viktige allierte. Dermed fulgte de med da Kina ble erobret.

Assyriske öngüter

Öngütene holdt til nord for Ordosplatået i Den gule flods store bue inn i dagens Indre Mongolia. Det vites ikke når denne stammen av turkomongolsk bakgrunn konverterte til kristendommen, men deres kristentro er vel belagt både i kinesiske og vestlige kilder. Også de gjorde seg etterhvert gjeldende i Yuan-Kina. Arkeologene har funnet kirker og andre minner om deres kristne historie i Indre Mongolia (som i Olon Sume) og annetsteds.

Assyrere av andre stammer

Også blant de uighurer, naimaner, merkiter og oyrater som bosatte seg i Kina, var det assyriske kristne. Uighurene, der flertallet var buddhister, holdt til rundt dagens Turfan i Xinjiang. Hovedtyngden av naimanene, som alle var kristne, bodde vest for Orkhon-elven. Det var blant dem at den reisende fransiskaneren Willem av Rubruck hørte om en kristen leder som han (naturligvis feilaktig) identifiserte som den legendariske «Prestekongen Johannes».

Merkitene var før sin inntrengen i Kina i området sør for og oyratene øst for Bajkalsjøen. Det var også andre assyrere i Mandsjuria, blant naimanerne.

Pax mongolica

Se også Mongolriket og Giovanni da Pian del Carpine

Under Djengis Khans ledelse klarte hans mongolskstyrte allianse i Sentral-Asia gjennom en rekke militære seire å pasifisere store deler av Eurasia fra Stillehavet til dagens Ungarn, skape en pax mongolica og samle dem under én ledelse, til å begynne med utøvd fra Karakorum, men senere fra Khan-balyq (en del av dagens Beijing) i Kina. Handel og kulturutveksling fulgte.

Mongolenes herredømme fra 1206 til 1294

Pavene på 1200-tallet hadde på sin side lenge vært oppsatt på å få en oversikt over situasjonen i Det fjerne østen, for å kunne styrke de troende som skulle befinne seg der og for å drive misjon.

Ellers var europeerne blitt svært redde for mongolene. Først hadde de bare hørt historier om dem. I 1238 hadde kongene av Frankrike og England mottatt forslag fra ismailierne i Syria (de såkalte assassinerne) om en kristen-muslimsk allianse mot det de beskrev som sivilisasjonens verste fiender, mongolene. Verken Frankrike eller England var interessert i det.

Kong Henrik III av England fikk det råd fra biskopen av Winchester: «La heller disse hundene ødelegge hverandre og gå skikkelig til grunne, og så skal vi se den universelle katolske kirke reise seg på deres ruiner og det skal bli én hjord og én hyrde». Men så dukket mongolene overraskende opp i Sør-Russland og erobret Kiev i 1240 og året etter nedkjempet de madjarene (i Ungarn). Når de snudde og forsvant, skyldtes det Storkhan Ögödeis død som utløste behov for et kurultai (lederallmøte) blant mongolene for å fastlegge tronfølgen.

Pave Innocent IV (1243–1254) skjønte at så snart mongolene hadde funnet en løsning på sin tronfølgestrid, kunne det brake løs igjen. Dette ville han avverge. Til sin rådighet hadde han til en viss grad både fransiskanerordenen og dominikanerordenen, begge nystiftede ordener uten stabilitas, det vil si til disposisjon for reiser. En Østenreise av fransiskaneren frater Laurentius fra Portugal vet man lite om, men etterpå reiste Johannes de Plano Carpini O.Min. som pavelig utsending sammen med noen ledsagere til Karakorum. I ett av brevene paven sendte med, var han nokså rett på sak: «[Jeg ber om at] dere for fremtiden avstår fullstendig fra angrep av dette slag, og særskilt fra forfølgelse av de kristne».

Giovanni da Pian del Carpines reiserute, vist i mørkeblått (jernbanesportype).

Johannes, som kom til Karakorum i juli 1246 fikk ikke utvirket noen slike løfter, men hva gjaldt trosforfølgelser var dette noe som allerede var blitt forbudt i Djengis Khans lov; det som også kom for en dag, var at mange mongoler faktisk var blitt kristne. I Karakorum opplevde utsendingene kroningen av storkhanen Göyuk og fikk foretrede for ham i 1246.

Selv om storkhanen ikke gav seg inn på noe som kunne kalles forhandlinger, klarte pater Giovanni å utføre sitt oppdrag, slik han selv så det, med stort hell. Hans senere rapport beskrev utførlig mongolenes levemåte, seder, politiske forhold og militære midler, og munnet ut i en rekke forslag om hvordan trusselen fra øst kunne bemøtes bedre i fremtiden.

Svarbrevet fra storkhanen til paven er bevart for ettertiden. Storkhanen uttrykker i brevet, forfattet på persisk (med innledning på tyrkisk og datering på arabisk), at han ikke kan begripe hvorfor paven vil at han skal la seg døpe, at han ikke er villig til å trekke seg ut fra magyarenes områder, og at han har ingen tro på pavens oppriktighet vedrørende fredelige relasjoner, i alle fall ikke før paven selv og de kristne fyrster kommer til hans hoff og yter ham tributt. Giovanni di Pian del Carmine overleverte brevet til paven da han kom til Roma i slutten av 1247. (Det er fremdeles bevart, og befinner seg i Vatikanets hemmelige arkiv, som har lagt det ut på internett: Facsimile av storkhanens brev av november 1246 til pave Innocent IV).

I 1247 kom en delegasjon dominikanere under ledelse av Anselm av Lombardia også til Karakorum. Ingen av de tre ekspedisjonene nådde Kina, men Johannes de Plano kunne ta med seg hjem første- og annenhånds skildringer av riket.

Den franske konge Ludvig IX sendte, mens han var på korstog, i 1249 dominikaneren André de Longjumeau, og litt etter fransiskaneren Willem av Rubruck som sendemenn til Storkhanens rike i håp om å få i stand en mongolsk-kristen allianse mot muslimene. Noen slik kom ikke i stand, men kontakt var oppnådd. Willem av Rubruck nådde frem i 1253 og traff storkhanen Möngke som ikke var kristen, men som deltok i assyrisk-kristne gudstjenester.

I Sentral-Asia kom fransiskanerne i kontakt med mange grupper av assyriske kristne, blant annet med keraiterne, som var blitt allierte og samarbeidspartnere med mongolene. Alliansen ble forseglet ved at Djengis Khan lot sin sønn Tulai gifte seg med en keraitisk kristen prinsesse, Sorghagthani Beki. Yuan-dynastiet ble formelt proklamert i 1271, av Djengis Khans barnebarn storkhanen Kublai-khan (storkhan 1260-94). Kulturåpenheten gjorde seg gjeldende også på religionenes område, og Kublai Khan var meget velvillig innstilt overfor kristendommen. Hans mor var den kristne Sorghaghtani Beki. Hun var også mor til Hülegü (grunnlegger av Ilkhanatet i Persia) og av Möngke (den fjerde storkhanen).

Kublai-khan

Assyrerne i Yuan-Kina

Både assyrere og etterhvert katolikker nøt godt av mongolenes religiøse toleranse. Tibetansk buddhisme seilte i medvind, mens den tradisjonelle taoismen ble forsøkt undertrykt av mongolene. Mongolene gjenopplivet de konfucianske styringsskikker og mandarineksamener som hadde kommet i bakleksen under de forutgående tiders splittelser. Islam fikk en oppsving i provinsene Yunnan og Gansu.

Assyrerne var allerede på plass i hovedstaden. Det dreide seg ikke om etterkommere av menighetene fra Tang-dynastiet, men om folk som var kommet før den mongolske erobring, og fortsatte å komme med mongolene. Både assyrisk kristendom og monofysittisme stod relativt sterkt blant mongolene. Skal man tro den kanskje forutinntatte Willem av Rubruck er det mulig at deres kristentro var blitt kraftig utvannet; han traff bare noen grupper av dem i Sentral-Asia og i Karakorum (1254–1255) og skrev at de var «verre enn hedningene rundt seg» (de drakk, bedrev åger og hadde flere koner, de kunne ikke forstå språket i sine hellige bøker og sang som de mest uvitende europeiske munker). Willem kom aldri til Kina, så beskrivelsene gjelder andre områder.

Det var mange assyrere i sentrale stillinger ved storkhanens hoff. En araber ved navn Isa (eller i kinesiske kilder: Aixue) var sentral rådgiver for Kublai Khan, og ble i 1289 også første leder av det nyopprettede Chongfu si, Yuan-dynastiets «kirkedepartement» med ansvar for «administrasjonen av kristne biskoper, prester, klostre, riter og så videre». Hans sønner fikk kristne navn og fikk alle høye stillinger ved hoffet. Keraitene Chinqai/Zhenhai, Khadakh og Bulghai må også fremheves. Man kan saktens lure på hvorfor storkhanen Kublai Khan selv ikke ble kristen. Det kan ha noe å gjøre med den fire år lange borgerkrigen han utkjempet mot sin bror Arik-buka (1260–1264), som var støttet av assyrerne, og av det senere Nayan-opprøret (1287), da han ble utfordret på slagmarket av en assyrer med korset på fanen.

I Beijing var det innen 1275 kommet på plass en assyrisk metropolitanbiskop, og det var også flere prester. Det kan se ut som om de alle, eller for det meste, var ongutere som var knyttet til de mongolske erobrere. Og det var ikke bare i hovedstaden de fantes. Assyrerne skal ha stått særlig sterkt i Xinjiang. Yangzhou hadde tre kirker, Hangzhou én, og det var også assyrere i Yunnan, Gansu og i Zhili. Den assyriske erkebiskopen av Soltaniyeh i Persia anslo i 1330 at det var 39 000 assyrere i Kina. Østens assyriske kirke var på verdensbasis svært stor, og hadde på det meste 27 erkebispedømmer og 230 bispedømmer – hvorav noen få i Kina. Spredningen til Kina skjedde på et tidspunkt da forholdene endret seg dramatisk i kirkens persiske kjerneområde: Fra å være den dominerende religion der ble den et minoritetsfenomen under islamsk styre. Disse endrede rammebetingelser betyr at kirkens fremganger i øst var så desto mer viktige for den.

Assyrerne hadde to erkebispeseter innen Kinas moderne grenser, det ene i Khanbaliq (Beijing) og det andre i «Tangut» (eller «Tanchet»). Ettersom det siste er et folkeslagsnavn sikter kildene sannsynligvis til tangutenes daværende hovedstad Khara-Khoto (kinesisk: Heicheng, sannsynligvis identisk med Marco Polos Eçina), og det er sannsynlig at dette erkebispedømmet etter noen år ble flyttet til Ningxia. Kildene gir ikke full eller sikker oversikt over hvor assyrerne dessuten hadde suffraganbispedømmer i Kina, men det nevnes Ganzhou og Shazhou (nå Dunhuang), og de to regnes som henholdsvis sikkert og som svært sannsynlig.

Ved en tilfeldighet (bl.a. funn av usedvanlig detaljerte annaler) har man et innblikk i det assyriske nærvær i en større regionsby sørover i landet, i Zhenjiang. Denne byen ligger ved et naturlig handelsknutepunkt: Ved Keiserkanalen der den krysser Chang Jiang. Byen hadde med tre omliggende distrikter 636 500 innbyggere i 1331, hvorav nær 13 500 var innflyttere og av dem 215 kristne. De var assyrere (med et forbehold for at det kan ha vært en håndfull armenere eller katolikker der også), og byen hadde fem kirker og klostre. En rekke av byens mandariner var kristne, og de hadde levende bånd med kristne annetsteds fra; sannsynligvis inviterte de en gang biskopen av det fjerne Marakanda (Samarkand) for å foreta kirkeinnvielser. Analysen fra denne byen, og fra andre steder i Kina, viser at de kristne var få i forhold til folketallet, var for det meste knyttet til mongolerregimets embedsverk eller var handelsfolk, og at deres skjebne på godt og vondt var knyttet til Yuan-dynastiets.

Katolikkene i Yuan-Kina

Marco Polo hos Kublai-khan

Storkhanens ønske om katolske misjonærer

Allerede i 1268 hadde Kublai Khan i et personlig budskap til paven bedt om misjonærer. Det ble overbragt av Nicolo og Maffeo Polo (henholdsvis far og onkel til Marco Polo, de var kommet til Storkhanens rike i 1260); khanen ønsket at paven skulle sende ham 100 lærde til hans hoff i Kina. Polobrødrene fortalte dette til en pavelig representant i Akko i 1269; da meldingen nådde Roma var det da pavestolen stod tom i lengre tid. Ingen ny pave var valgt da de i 1271 reiste østover på nytt, men rett etter ble pave Gregor X valgt. Han sendte ilbud, og så fikk de snart som reisefølge to dominikanere, Nikolas av Vicenza og Viljam av Tripoli – og Marco. De to dominikanerne fikk imidlertid snart kalde føtter og snudde. Polo-gruppen fortsatte, og kom etterhvert frem til Cathay. Marco Polo tok tjeneste hos Storkhanen og ble der flere år. Etter noen år nådde et falsk rykte Roma om at Storkhanen hadde latt seg døpe. Paven Nikolas III sendte da fem fransiskanere avsted i 1278, men de kom ikke frem – kanskje snudde de i Sentral-Asia da de fikk bud om at ryktet ikke stemte.

Rabban Bar Saumas reise til Europa

Pave Nikolas IV, 1288-1292

Utdypende artikkel: Rabban Bar Sauma

I 1286, da atter pavestolen stod tom, kom samme ønskemålet fra Storkhanen formidlet av ilkhanen Arghun og videre via Rabban Sauma til Roma, og da var det tydeligere at det var misjonærer khanen ønsket seg. Henimot 1280 dro den ösgötiske assyriske munken Rabban Sauma (eller Çauma) og hans unge ledsager Markus fra Dadu (Beijing) på en lang pilegrimsferd til Vesten. I Bagdad ble Markus vigslet til patriark for alle byer i Cathay (Nord-Kina), og tok navnet Mar Yaballaha III. I Roma feiret Rabban Sauma en messe etter orientalsk skikk, og deltok i pave Nikolas IVs palmesøndagsmesse i 1288 og mottok kommunion fra hans hånd.

Paven lot ham også feire sin egen gudstjenesteliturgi etter assyrisk manér, som paven selv overvar. Dette vakte betydelig oppsikt blant kardinalene. Paven gav ham i oppdrag å besøke de kristne i Østen og gav ham med en tiara som man skulle gi til Mar Yaballaha. Paven skulle også ikke lenge etter sende en flokk fransiskanermisjonærer til Kina.

En av grunnene til Rabban Saumas reise var å foreslå en mongolsk allianse med det kristne Vesten mot muslimene. Forslaget vant ingen tilslutning, skjønt Edvard I av England viste en viss interesse for det dog uten å følge opp tanken på noen måte.

Johannes av Montecorvinos reise til Kina

Utdypende artikkel: Giovanni da Montecorvino

Omtrent samtidig kom den fransiskanske pavelige utsending Johannes av Montecorvino tilbake fra sin reise i Østen med lignende budskap som han hadde plukket opp i Armenia. Det endte med at pave Nikolas IV gav ham i oppgave å reise som pavelig utsending til Kina og overrekke Kublai-khan noen pavelige brev. Han reiste i følge med dominikaneren Nikolaus av Pistoia, som imidlertid døde underveis. I 1294 kom Johannes av Montecorvino via India og til Zaitun i Fujian og derfra frem til Khan-balyq. Kublai Khan var akkurat død, men den nye storkhan Temür tok ham vel imot.

Fransiskanermisjonen i Kina

Om Johannes av Montecorvino skal regnes som den første katolske misjonær i Kina, avhenger av perspektivet. Assyrerne betrakter ikke seg selv som katolikker. Men de kinesere som har skrevet om den kinesiske katolske kirkes historie har en tendens til å betrakte dem som katolikker, og dermed blir den katolske ankomst til landet fremskjøvet med nesten tusen år.

I Kina møtte Johannes heftig motstand fra assyrerne, men ble likevel godtatt av hoffet. I 1300 hadde han bygd en kirke med klokketårn og tre klokker i Cembalue/Khan-balyq. Frem til 1305 hadde han døpt omkring 6 000 konvertitter, og i 1306 var en annen kirke klar i hovedstaden. Religiøse skrifter ble utgitt. Johannes arbeidet i tolv år alene som prest, men unntak av to år da han var hjulpet av en Arnold av Köln. Paven hadde riktignok sendt av sted flere prester som forsterkninger, men de andre kom seg enten ikke av gårde eller falt fra (antagelig døde) under ferden østover.

Pave Klemens V.

Johannes av Montecorvinos virke var svært fruktbart, og i 1307 gjorde pave Klemens V ham til erkebiskop med fullmakter til å etablere og organisere kirkelige strukturer. Bispevielsen fant sted i 1310 i nærvær av den daværende storkhanen, Külüg Khan (keiser Wuzong), da tre av de seks biskopene som ble sendt for å ordinere ham og forsterke misjonen endelig ankom.

To katolske bispedømmer ble opprettet. Det første var erkebispedømmet Cambalue (Běijīng) i 1307, og seks år etter fikk Sør-Kina et katolsk bispesete i landsdelens viktigste havneby, Zaitun (nå Quanzhou) i Fujian. Den første biskopen, Gerard, var en av de tre som var kommet i 1310, og da han døde overtok den annen (Peregrinus), og da han døde i 1322 den tredje og siste (Andreas av Perugia). Misjonen i begge bispebyene var svært fremgangsrik. En av de mest kjente av fransiskanermisjonærene der var Oderik av Pordenone, som virket fra 1322 til 1328, som skulle bli saligkåret i 1755. Kirkens institusjoner og virksomhet ble støttet finansielt av keiserne.

Da erkebiskop Johannes døde i 1328 (eller noen år senere) hadde hans 34 års virke i hovedstaden ført til et katolsk fellesskap på flere titusener, med mange kirker, klostre, skoler og andre institusjoner. Bibelen og prestenes bønnebok var også oversatt, skjønt til mongolsk (erobrerfolkets språk) og ikke til kinesisk. Keiseren sendte etter noen år en delegasjon til Roma for å be om en etterfølger for Johannes, da ikke noen var kommet (i virkeligheten hadde paven sendt av sted en, Nikolaus, som synes å ha dødd på veien dit). Paven sendte da biskop Giovanni de Marignolli, som reiste ut fra pavens by Avignon samme år i følge med femti fransiskanere, og var på plass i Khan-balyk i 1342. Med som gave til keiseren hadde han en vestlig stridshest, fremgår det av Yuan-dynastiets annaler. Men Giovanni forble bare i noen få år, 1347 gjorde han vendereis og var tilbake i Avignon i 1353. Ikke lenge etter begynte Yuan-dynastiet å miste grepet om Kina. I 1362 ble den siste katolske biskop av Zaitun, Giacomo da Firenze, drept av de kineserne som hadde grepet makten i byen. I 1369 ble alle kristne, det være seg katolikker eller assyrere, utvist av det kinesiske Ming-dynastiet som nå var kommet til makt.

Hvem katolikkene var

Italienske Katarina Vilionis latinske gravstein i Yangzhou, anno 1342, med elongerte lombardiske bokstaver.

Det kan avgrenses fire distinkte gruppe katolikker i Kina i fransiskanergruppens tid: Italienske handelsfolk som bodde fast eller midlertidig i handelsbyer, et lavere antall etterkommere av slaver som mongolene hadde tatt med seg tilbake fra sine erobringstokt i Øst-Europa, fransiskanermisjonærene selv, og konvertitter.

Italienerne. Reiseberetninger, kinesiske kilder og arkeologiske funn gjør at man kan fastslå italiensk nærvær for eksempel i Khan-Balyk, Zaitun, Yangzhou, Shangdu (Xanadu) og langs Keiserkanalen. Interessant er for eksempel Katarina Vilioni-gravsteinen fra 1342 i Yangzhou, og en annen gravstein samme sted. Det berettes om både venetianske og genovesiske handelsfolk, og de kjente både Silkeveien og sjøveien til Vest-Asia og videre til Europa.

Europeiske slaver. Europeiske slaver av første generasjon kjenner man først til fra mongolerhoffet før erobringen av Kina, men de og deres etterkommere fulgte med på erobringen. Selv om de var fanget i Ungarn eller lenger øst, er det vesteuropeere det for det meste dreier seg om. De fleste var franskmenn (Willem av Rubruck nevner flere han traff i Karakorum), men der var også en engelskmann som var nevø til en normannisk biskop i Ungarn, og en tysk slave med barn født på steppene.

Fransiskanere, pavelige legater. De fleste europeiske katolikker man kjenner med navn, er – på grunn av de rapporter og skildringer de selv sendte hjem – biskoper, misjonærer og pavelige utsendinger.

Konvertitter. De som gikk over til katolisismen i Yuan-Kina kan deles i to:

• Utlendinger, særlig fra det mongolske herskerfolk og
• Kinesere.

Man vet med sikkerhet at de utenlandske dominerte; hva gjelder kinesiske katolikker blir de ikke nevnt direkte i noen kilder, men indirekte gir kildene grunnlag for å si at det må ha vært noen få. I det hele representerer Yuan-tidens lokale kilder en utfordring ved at alle kristne kalles det samme uansett trosretning, nemlig Yelikewen. Utlendingene var tildels fra de turkomongolske eller mongolske stammer som allerede var eksponert for kristendommen, men det er også kildefast at et stort antall armenere og bysantinere i hovedstaden (altså kristne grupper uten egne sjelesørgere) sluttet seg til katolikkenes rekker.

Fransiskanerne forkynte også blant jøder og muslimer, men uten at noen av dem lot seg døpe.

Fransiskanermisjonens endelikt

Etter det man vet, var Johannes av Marginolli den siste biskop som lyktes i å komme frem til Kina. Det kan sannsynligvis tilskrives svartedauden som rammet kirken hardt i Europa og kraftig reduserte evnen til å sende folk til Orienten. Samtidig ble reiseveien til Kina farligere i og med sammenbruddet av de sentralasiatiske mongolske riker. Men det må ha vært flere navnløse fransiskanere som nådde frem, og det er kjent at Cembaluc hadde ti erkebiskoper etter Johannes av Montecorvino.

Cembaluc gikk under etter at erkebiskopen ble bortført av tyrkerne i 1375. Etter syv års fangenskap ble han løslatt, og han døde i 1383 i Italia. Det hele svant hen, skjønt ingen av bispedømmene ble formelt opphevet. Når den store kirke i Běijīng gikk under, kan det også skyldes at svært mange av de troende var mongoler, og at mange rett og slett ble utvist fra Kina etter at Ming-dynastiet overtok. De kinesere som måtte ha blitt katolikker, falt antagelig fra, men om det gikk raskt eller tok generasjoner, er umulig å vite. Det antas at det katolske fellesskap i Zaitun holdt seg lengst ettersom byen fremdeles var en verdensåpen havneby også til langt inn i Ming-tiden, men at det gikk under før 1500-tallet.

Da jesuittene senere kunne etablere seg i landet, lette de iherdig etter spor av disse katolikkene, men uten å finne noe levende. Det eneste var at de hørte rykter om folk i Jiangsu som slo korsets tegn uten å vite hva det betød, men ettersom man ikke har noen kilder som tyder på at det noensinne var noen fransiskanermisjon der, kan det ha vært en feiltolkning. I Quanzhou fant de tre kors og i Changshu (i Jiangsu) en latinsk Bibel fra rett tidsepoke, men ingen menighet av noe slag. I 1940-årene ble det dessuten funnet et betydelig antall steinkors i Quanzhou blant steinene fra den delen av bymuren som ble tatt ned og brukt som befestning mot japanerne.

Andre kristne i Yuan-Kina

Til forskjell fra den assyriske og den katolske kirke opprettet ikke de armenske, bysantinske eller de jakobittiske kirker noen offisielle strukturer i Yuan-Kina. Men disse kirkene hadde medlemmer der.

Armenerne var for det første representert med en gruppe slaver i Karakorum som senere ble tatt med til Kina, og av handelsfolk som hadde kommet til Quanzhou sjøveien.

Alanerne, russerne, melkittene og tsjerkasserne var alle kristne av bysantinsk ritus. Alanere kom til Kina etter at de i 1239 ble del av storkhanens garde og deltok i mongolenes hærtog mot det sørlige Song-dynasti. De konverterte senere til katolisismen, og etter erkebiskop Giovanni da Montecorvinos død skrev de til paven i 1338 og bad om en ny biskop. Paven svarte med å sende dem den før nevnte biskop Giovanni de Marignolli. Peregrinus da Castello anslo antallet alaner i Khan-balyk til 30 000. De andre ovennevnte gruppene bysantinere finner man bare sporadisk nevnt i fransiskanernes skrifter.

Nærværet av jakobittiske kristne langs handelsveiene til Kina er bevitnet i Marco Polos reiseskildring Il Milione. Det er ikke direkte belegg for at de kom så langt som til hovedstaden eller til havnebyene, men det anses som mulig.

Zheng He med en sjiraff han tok med fra Afrika

Ming: Kristendommen svinner hen, forbindelsene med Vesten opphører

Med Yuan-dynastiets undergang i 1368 ble på nytt de sårbare båndene mellom Kina og Vesten brutt. Nå fikk landet et helt kinesisk herskerdynasti, Ming-dynastiet.

Et spørsmål er hvorvidt og i hvilken grad Kina i det tidlige Ming kom i berøring med kristendommen i sin interaksjon med omverdenen. Ming-keiserne førte til å begynne med en aktiv og ekspansiv politikk med handel og oppsiktsvekkende oppdagelsesferder under admiral Zheng He. Zheng He ledet i alt sju ekspedisjoner mellom 1405 og 1433; de gikk til Stillehavet, Indiahavet, Rødehavet og Persiabukten, og til og med til Afrikas østkyst. Det er grunn til å anta at de reisende på disse ferder kan ha kommet over kristne handelsfolk, særlig helt i vest av sine ferder, men det er ingen belegg for at dette førte til at noen kristne impulser ble overført til dem, enn si ført hjem til Kina.

I 1433, altså kort tid etter Yongle-keiserdømmets tid var omme, ble flåtepolitikken lagt om. Ming-herskerne bestemte seg for heller å konsentrere seg om å utvikle jordbruk enn handel til sjøs. Keiserriket trakk seg for det meste tilbake bak sine tradisjonelle grenser.

Slik overlot de i praksis den sjøverts asiahandel til andre. Først var det muslimene som fylte det vakuum som ble skapt av Ming-dynastiets nye politikk mot sjøfart. Muslimer fra Den arabiske halvøy eller Persia tok med seg sin religion og spredte den seg så langt østover som til Molukkene og de filippinske øyer. På samme tid var portugisernes store oppdagelsesferder begynt. I 1498 fant Vasco da Gama sjøveien til India. Dermed var grunnlaget lagt for en ny kontakt mellom Kina og kristendommen.

Men hvor lenge vedvarte den siste trevl av katolsk kristendom? Lenge var det en allmenn oppfatning blant forskerne at det neppe kunne ha vært så lenge, kanskje vare til rundt 1400. Men etter at Field Museum of Natural History i Chicago i januar 2008 restaurerte en kjent kinesisk billedrull som viser en romersk madonnaskikkelse (nemlig Salus Populi Romani fra kirken Santa Maria Maggiore i Roma) vet man med sikkerhet at denne rullen var malt av den kinesiske kunstner Tang Yin (født 1470, død 1524). Det betyr at kristent tanke- eller kulturgods i Kina ennå var i live da, lenge etter fransiskanermisjonens og Yuan-dynastiets tid. Denne tesen forsvares blant annet av sinologen Lauren Arnold, men det fullstendige gjennomslag i forskerkretser har den ennå ikke fått (juni 2008).

Se også

• Kinesisk kirkehistorie fra 1500 til 1644
• Kinesisk kirkehistorie fra 1644 til 1799
• Kinesisk kirkehistorie fra 1799 til 1911
• Kinesisk kirkehistorie

Litteratur

• Lauren Arnold: Princely Gifts and Papal treasures: The Franciscan Mission to China and Its Influence on the art of the West, 1250-1350, San Francisco: Desiderata Press, 1999, ISBN 0-9670628-0-2
• Alfred Baudrillart og etterfølgende (red.): «Chine», i Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques, XII. bind (stikkord Chine), Paris, 1953
• C. Raymond Beazley (utg.): The Texts and Versions of John de Plano Carpini and William de Rubruquis as printed for the first time by Hakluyt in 1598, London, 1903 (på latin og engelsk).
• Stephen B. Bevans, S.V.D. og Roger P. Schroeder, S.V.D.: Constants in Context: A Theology of Mission for Today, Maryknoll NY: Orbis, 2005, ISBN 1-57075-517-5
• David J. Bosch: Transforming Mission: Paradigm Shifts in Theology of Mission (American Society of Missiology Series, No. 16), Maryknoll NY: Orbis, 1991, ISBN 0-88344-719-3
• E. A. Wallis Budge: The Monks of Kublai Khan, London: Religious Tract Society, 1928.
• J. B. Chabot (redaksjon og oversettelse fra syrisk): «Histoire du Patriarche Mar Jabalaha III. et du moine Rabban Cauma», i Revue de l'Orient latin, Paris 1895.
• Albert Chan, S.J.: «Michele Ruggeri, S.J. and His Chinese Poems», i Monumenta Serica 41 (1993), s. 129-76
• Jean-Pierre Charbonnier, M.E.P.: Christians in China, A.D. 600-2000, Ignatius Press, 2007, ISBN 0898709164
• Peter Chung-hang Chiu: An Historical Study of Nestorian Christianity in the T'ang Dynasty between A.D. 635-846, Doktorsdissertasjon, Southwestern Baptist Theological Seminary, Fort Worth, Texas, 1987
• Gianni Criveller: «Christianity's First Arrival in China», i Tripod, vol. 21, № 123, Winter 2001 (Hong Kong: Holy Spirit Study Center). Onlineversjon: [3]. Nettsted besøkt 15. mars 2007.
• Jean Dauvillier: «Les provinces chaldéennes 'de l'extérieur' au Moyen Age», i Mélanges offerts à F. Cavallera, Toulouse: Institut catholique de Toulouse, s. 307-310. [Reprodusert i den ferskere Jean Dauvillier: Histoire et institutions des églises orientales au Moyen Age, London: Variorum Reprints, 1983]
• Jean Dauvillier: Histoire et institutions des églises orientales au Moyen Age, London: Variorum Reprints, 1983.
• Christopher Dawson: Mission to Asia: Narratives and Letters of the Franciscan Missionaries in Mongolia and China in the Thirteenth and Fourteenth Centuries, New York: Harper & Row, 1966.
• Pasquale M. D'Elia, S.J.: «Sunto storico dall'attività della Chiesa cattolica in Cina dalle origini ai giorni nostri (635-1294-1948)», i Studia Missionalia 6 (1951), s. 3-68.
• Mark Dickens: Nestorian Christianity in Central Asia, Mark Dickens, 2001. Online: [4] Arkivert 15. april 2007 hos Wayback Machine. PDF_fil. Nettsted besøkt 9. mars 2007.
• A.B. Duvigneau, C.M.: «S. Thomas a-t-il porté 'Évangile jusqu'en Chine?», i Bulletin catholique de Pekin, Juin-Octobre 1936.
• Bernd Eberstein: «Marco Polo in China», i Oriens Extremus 47 (2008), 313-319
• Namio Egami: The Mongol Empire and Christendom, Tokyo: Sanpauro, 2000
• Gabriel Ferrand: Voyage du marchand arabe Sulaymân en Inde et in Chine redigé en 851, suivi de remarques par Abû Sayd Hasan (vers 916), Paris, Bossard, 1922
• Gabriel Ferrand: Relations de voyages et textes géographiques arabes, persans et turks relatifs à l'Extrême-Orient du VIIIe au XVIIIe siècle, 2 vols. Paris: Ernest Leroux, 1913
• Jean Maurice Fiey: Pour un Oriens Christianus Novus: Réportoire des Diocèses Syriaques Orientaux et Occidentaux, Beirut: Steiner Verlag Stuttgart, 1993, Beiruter Texte 49
• Antonio Forte: «The Edict of 638 Allowing the Diffusion of Christianity in China, i Paul Pelliot (red.): L'Inscription Nestorienne de Si-ngan-fou, Kyoti: Scuola de studi sull'Asia Orientale; Paris: Collège de France, Institut des Hautes Êtudes Chinoises, 1996, s. 349-373.
• John Foster: The Church of the T'ang Dynasty, London: S.P.C.K., 1939.
• John Foster: «Crosses from the Walls of Zaitun», i Journal of the Royal Asiatic Society (1954), s. 17-20
• Louis Gaillard, S.J.: Croix et swastika en Chine, Shanghai: Imprimerie de la Mission Catholique, 1893.
• Ian Gillman & Hans-Joachim Klimkeit: Christians in Asia before 1500, Richmond Surrey: Curzon, 1999, ISBN 0-7007-1022-1
• Ron Grossman: «Old scroll reveals Chinese madonna», i Chicago Tribune, 19. januar 2008 gjengitt her (Nettsted sist besøkt 20. juli 2008)
• Gu Baogu: A Chronology of Mayor Events in the History of the Catholic Church in China, Taiwan: Guangqi Press, 1970.
• Tjalling H. F. Halbertsma: Early Christian Remains of Inner Mongolia, Leiden: Brill, 2008
• Tjalling H. F. Halbertsma: «Tracing the Gobi — Nestorian Gravestones in Inner Mongolia», i Asian Art Newspaper, mai 2003
• Hermann Herbst: Der Bericht des Franziskaners Wilhelm von Rubruck über seine Reise in das innere Asiens in den Jahren 1253-1255, Leipzig, 1925.
• Dennis Hinckley: The First Christians in China: An Outline History and some Considerations Concerning the Nestorians in China during the Tang Dynasty, London: China Study Project, 1980
• Frits Holm: My Nestorian Adventure in China, 1924; gjenopptrykk, Gorgias Press LLC, 2001, ISBN 0971309760
• Dale T. Ivin og Scott W. Sunquist: History of the World Christian Movement, bind I, Earliest Christianity to 1453, Maryknoll NY: Orbis Books, 2001, ISBN 1-57075-396-2
• Léon Joly: Le Christianisme et l'Éxtrême Orient, Bind 1, Paris, 1908
• Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London, 1929.
• Li Tang: A Study of the History of Nestorian Christianity in China and Its Literature in Chinese: Together With a New English Translation of the Dunhuang Nestorian Documents, Peter Lang Publishing, 2003 paperback: ISBN 0-8204-5970-4.
• Samuel N.C. Lieu: «Medieval Manichaean and Nestorian Remains in Zayton (Quanzhou) of Marco Polo», i Jason David BeDuhn (utg.): New Light on Manichaeism: Papers from the Sixth International Congress on Manichaeism [2002], Nag Hammadi and Manichaean Studies, Vol. 64 (Leiden – Boston, 2009)
• Vladimír Liščák: «Odorich von Portenau, ein Franziskanermissionar im mongolischen China», i Grüne Schriftenreihe 2010, nr. 106, s. 21-30
• Roman Malek, S.V.D.: «Marienverehrung auf dem Sheshan bei Shanghai – I», i China Heute, XXVII (2008), nr. 3 (157), s. 100-109 ISSN 0932-6855
• Giuseppe Messina: «Cristianesimo, buddhismo, manicheismo nell'Asia antica», i Artibus Asiae, vol. 10, No. 4 (1947), Roma.
• Alphonse Mingana: «The Early Spread of Christianity in Central Asia and the Far East», i Bulletin of the John Rylands University Library 9, (1925), s. 279-371
• Samuel Hugh Moffett: A History of Christianity in Asia: Beginnings to 1500 (bind I), 2. utg., New York, 1998, ISBN 978-1-57075-162-2
• James A. Montgomery: History of Yaballaha III, New York: Columbia University Press, 1927.
• Thomas Moore og Ray Riegert (red.): The Lost Sutras of Jesus: Unlocking the Ancient Wisdom of the Xian Monks, Seastone, 2003. ISBN 1-56975-360-1
• Arthur C. Moule: Christians in China before the year 1550, London: S.P.C.K., 1930.
• Arthur C. Moule: Nestorians in China: Some Corrections and Additions, London: The China Society, 1940.
• Regina Müller: «Jean de Montecorvino (1247–1328) – premier archevêque de Chine», i Neue Zeitschrift für Missionswissenschaft 44 (1988), ss. 81-109, 197-217, 263-289
• Paul Pelliot: L'Inscription nestorienne de Si-ngan-fou (Edited with Supplements by Antonino Forte), Kyoto: Scuola di Studi sull'Asia Orientale & Paris: Collège de France/Institut des Hautes Etudes Chinoises, 1996.
• Paul Pelliot: «Recherches sur les chrétiens d'Asie centrale et d'Extrême-Orient», vol. II/1 «La stèle de Si-ngan-fou», i Ouvres posthumes de Paul Pelliot éditées par la fondation Singer-Polignac, présentées et commentées par J. Dauvillier, Paris: Imprimerie Nationale, 1984; Collège de France/Institut des Hautes Etudes Chinoises, 1996.
• G. Pullé (utg.): Historia Mongalorum. Viaggio di F. Giovanni da Pina del Carpine ai Tartari nel 1245 – 1247, Firenze, 1913.
• Igor de Rachewiltz: Papal Envoys to the Great Khans, Stanford: Stanford University Press, 1971, ISBN 0-8047-0770-7
• Friedrich Risch (red.): «Johann de Plano Carpini: Geschichte der Mongolen und Reisebericht 1245-1247», Leipzig: Verlag von Eduard Pfeiffer, 1930, i: Veröffentlichungen des Forschungsinstituts für vergleichende Religionsgeschichte an der Universität Leipzig, II. Reihe, Heft 11, 405 sider
• Francis A. Rouleau, S.J.: «The Yangchow Latin Tombstone as a Landmark of Medieval Christianity in China», i Harvard Journal of Asiatic Studies 17 (1954), s. 346-65
• Richard C. Rudolph: «A Second Fourteenth-Century Italian Tombstone in Yangchou», i Journal of Oriental Studies 13 (1975), s. 133-36
• P.Y. Saeki: The Nestorian Monument in China, London: Society for Promoting Christian Knowledge, 1915.
• P.Y. Saeki med C.E. Couling: The luminous religion, a study of Nestorian Christianity in China, with a translation of the inscription upon the Nestorian tablet, London: Carey press, 1925
• P.Y. Saeki: Nestorian Documents and Relics in China, Tokyo: Toho bunkwa gakuin: The Academy of oriental culture, 1937; 2. utg. Tokyo: Maruzen, 1951. (Dette er en engelsk forkortet utgave av Keikyo no kenkyu, Tokyo: Toho Bunka Gakuin Tokyo Kenkyujo—Hatsubaijo Bunkyudo Shoten, Showa 10 [1935]; nytt opptrykk Tokyo: Meicho Fukyukai, Showa 53 [1978 & 1980].)
• P.Y. Saeki: Catalogue of the Nestorian literature and relics, Tokyo:Maruzen, 1950.
• Felicitas Schmieder (red.): «Kunde von den Mongolen. 1245-1247», Sigmaringen: Jan Thorbecke Verlag, 1997, i Reihe: Fremde Kulturen in alten Berichten, Band 3, med to kart og mange illustrasjoner, 182 s.
• Pacifico Sella: Il Vangelo in Oriente. Giovanni da Montecorvino, frate minore e primo vescovo in terra di Cina (1207–1328), Assisi:Edizioni Porziuncola, 2008
• Nicolas Standaert, S.J. (red): Handbook of Christianity in China – Volume One: 635-1800, Leiden: Brill, 2001, ISBN 90-04-11431-9
• Wang Wei-fan: «Tombstone Carvings from AD 86: Did Christianity Reach China In the First Century?», i China News Update, januar 2003. Online [5], websted besøkt 10. februar 2007.
• Jean-Paul Wiest: «Christianity in China», i New Catholic Encyclopedia, 2nd ed., Washington D.C. 2003, ISBN 0-7876-4007-7 (bind 3)
• John W. Witek, S.J.: «Universal Teaching from the West», i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk NY – London: M.E. Sharpe, 2001.
• Anastasius van den Wyngaert (red.): Itinera et Relationes Fratrum Minorum Saeculi XIII et XIV (Nr. I i serien Sinica Franciscana), Quaracchi, 1933
• Yang Sen-Fu: A History of Nestorian Christianity in China, overs. av Dr. Herbert J. Hatcher, BookSurge Publishing, 2007, ISBN 1419664611