Kata Dalström

Anna Maria Katarina «Kata» Dalström (født Carlberg 18. desember 1858 på godset Emtöholm i Kalmar län, død 11. desember 1923) var en svensk radikal agitator og forfatter.

Kata Dalström
Født		18. des. 1858 Dalhems församling
Død		11. des. 1923 (64 år) Stockholm
Beskjeftigelse		Skribent, agitator, politiker
Ektefelle		Gustaf Dalström
Far		Johan Oscar Carlberg
Barn		Ruth Stjernstedt
Parti		Sveriges socialdemokratiska arbetareparti
Nasjonalitet		Sverige
Gravlagt		Norra begravningsplatsen (1926)
Medlem av		Tolfterna
Kata Dalström på Commons

Foreldre og oppvekst

Foreldrene var, Maria Augusta Carlswärd, som ble mor når Kata bare 17 år gammel, mens faren var titulær professor, Johan Oscar Carlberg, forstander ved Åtvidabergs kobberverk. Han var 24 år eldre enn henne, og hadde fått samtykke til ekteskapet av Maria Augustas far, som ikke engang hadde brydd seg om å spørre datteren hva hun syntes om arrangementet. Da hun naturlig nok protesterte mot å gifte seg ble hun satt i husarrest inntil hun gikk med sippe Johan Oscar inn på seg.

To uker etter at Kata var født ble foreldrene gift, men de levde som fremmede for hverandre. I det ulykkelige ekteskap flyktet faren inn i arbeidet sitt, mens moren led av mentale sykdommer og hyppige anfall av migrene. Gjennom oppveksten fikk Kata stadig husarrest på grunn av trassig oppførsel. Den som tok seg av henne var mormoren.

Kata fikk også tre yngre brødre, men den ene var dødfødt og de andre to døde bare noen måneder gamle. Faren, som helst ønsket seg sønner, skal ved et tilfelle ha sukket og sagt til Kata: «Varför är du inte en pojke!» Hun fikk likevel en standsmessig oppvekst med egen guvernante, og sendes etterhvert som elev ved en internatskole i Örebro. Herfra ble hun imidlertid utvist på grunn av obsternasighet.

Forelskelse og ekteskap

Etter at hun forelsket seg i en kanalbygger i hjemtraktene, sendte foreldrene Kata bort for å bo hos en familie i Stockholm. Husets frue var søster til den liberale politikeren og forfatteren August Blanche, som ble valgt inn i riksdagen i 1859 på arbeiderstemmer. Hun var også personlig venn av sosialdemokraten Hjalmar Brantings foreldre. Denne kretsen stimulerte også Kata til å innta radikale standpunkter.

Kata ble snart forlovet med en yrkesmilitær ved klengenavnet «vackre Björkman», men brøt i 1876 forbindelsen med ham og forlovet seg isteden med en 21 år eldre ingeniøren og banebyggeren, Gustaf Dalström (1837–1906), som hun traff i sine foreldres hjem dette året. Det var hun som tok initiativet og fridde til ham.

De ble gift i 1878 og fikk sju barn, men deres ekteskap ble ifølge Kata «en kamp mellan tvenne utpräglade viljor.» Etter å ha flyttet omkring etter som Dalström ble knyttet til nye anlegg og virksomheter slo de seg til sist til ro i Stockholm.

Politisk arbeid og agitasjon

I 1880-årene kom Kata, preget av sin høyborgerlige bakgrunn, først i kontakt med ulike borgerlige kvinneorganisasjoner, som for eksempel «Föreningen för gift kvinnas äganderätt». Hun var dessuten ivrig opptatt av å utdanne massene og utga blant annet flere bøker om nordisk mytologi, gresk mytologi, vikinger og om buddhisme. Hun var til å begynne med liberal, men beveget seg etter hvert over i mer radikal retning mot sosialismen. Allerede i 1892 ble hun oppfordret av Hjalmar Branting til å melde seg inn i det nyetablerte Socialdemokratiska arbetarpartiet, SAP, men hun drøyde fremdeles til året etter, i 1893, før hun, som en sjokkartet opplevelse for ektemannen og egen slekt, tok skrittet over i partipolitikken som medlem av SAP.

Det vakte på den tid oppsikt at en 36-årig kvinne av borgerskapet kunne bli sosialdemokrat, men hun var godt forberedt og hadde nøye studert den sosialdemokratiske bevegelsens viktigste programartikler, deriblant det tyske sosialdemokratiets Erfurtprogram av 1891, som var blitt et internasjonalt forbilde for sosialdemokrater.

Kata startet sin politiske karriere med å forsøke organisere kvinner av arbeiderklassen i Stockholm. Spesielt rettet hun seg mot tekstilarbeiderskene, som jobbet 90 prosent på akkord og hadde 60 timers arbeidsuke.

Fra 1897 var hun virksom i «Kommittén för den kvinnliga agitationen», inntil komiteen i 1902 ble omgjort til «Kvinnornas Fackförbund». Med mandat fra de organiserte vestsyerskene opptrådte hun som «Västsömmerskornas delegat» ved etableringen svenske LO, hvor hun som eneste kvinne ble plukket ut til å delta i styringsgruppen.

Hun argumenterte imidlertid så krast for at Landsorganisationen i Sverige skulle være tilknyttet SAP, at den fremtidige LO-formannen ,Herman Lindqvist, sa til henne at han helst hadde ønsket å få stappet henne ned i en sekk og druknet henne i Nybroviken, på grunn av alle problemene som LOs tvungne tilslutning til SAP skulle medføre. Beslutningen om obligatorisk medlemskap i SAP ble vedtatt med stort flertall av LO-kongressen, men ble omgjort noen år senere.

Det var på denne tiden at Kata begynte sine legendariske agitasjonsturneer. Hun var en temperamentsfull personlighet og viste et brennende engasjement som fenget tilhørerne. Under den første agitasjonsreisen til Skåne i juli 1901, var hun imidlertid så nervøs at hun under et møtene besvimte av, hvorpå avholdsmannen og den fremtidige finansministeren Thorsson helte i henne portvin for at hun skulle overvinne redselen og komme til hektene igjen. Også hun var aktiv i avholdsbevegelsen.

I spørsmålet om kvinnelig stemmerett var hun noe mer tilbakeholden da temaet kom opp i 1905, ettersom hun mente forslaget kunne bli utsatt gjennom innføringen av allmenn stemmerett for menn.

I 1900 ble Kata valgt inn i SAPs programkomité, hvor hun ble sittende frem til partikongressen i 1905. Hun var også delegat på en rekke kongresser i perioden frem til 1911. Dessuten var hun en sentral skikkelse i den såkalte Rösträttsdemonstrationen i Stockholm 20. april 1902.

Selv innenfor partiapparatet tilhørte hun den venstreradikale fløy og kom stadig til å identifisere seg mer med det sosialdemokratiske ungdomsforbundet, og dets kritikk av SAP-ledelsens opportunistiske tilpasning av partiets politiske prinsipper, og av de revisjonistiske linjene.

Katas krasse holdninger førte til bekymringer hos partikollegene, men som en kan se av et innlegg fra en diskusjon i programkomiteen i 1903 visste Kata å ta til kraftig motmæle:

Jag har mig väl bekant att flera inom utskottet äro högst gramse på mig för att jag ej tiger still och nöjer mig med ’kvinnan tige i församlingen’… Låt bli att kasta sten många av er – då ni själva sitta i glashus – och framför allt tag ej humör mina herrar för att en kvinna vågar att uppträda med i de ledandes krets – Jag har skött min post lika bra som ni och det sladder som från landsorten till äventyrs hörts om mig kan ni konstatera riktigheten av genom kamrater på platserna. Jag har varken varit full eller på annat sätt skandaliserat partiet – som andra såväl bland de ledande som bland agitatorerna gjort.

kilde

Tilhenger av unionsoppløsningen i 1905

Mens Hjalmar Branting først inntok det standpunktet til unionskrisen med Norge, at Sverige burde ta grep og innføre hva han kalte "en verklig union", var Kata blant dem som gikk mot partilederen, og påpekte: «Låt unionen gå. Bron mellan arbetarna i båda länderna kan ändå ej brista.»

Hun stilte seg også på ungdomsforbundets side i argumentasjonen for at arbeiderungdommen burde «vägra inställa sig under fanorna, väl vetande att vapnen – om de skulle riktas mot någon – icke borde riktas mot norrmännen …»

Sosialdemokratiets partikongress i februar 1905 tok stilling for det norske folkets rett til selv å bestemme over sine egne disposisjoner. Selv Branting endret syn. Han tok nå standpunkt for oppløsning av unionen, og krevde: «Norge ur dina händer konung!» Branting ble straks anklaget av amalganistene for å være «norskmutad».

Forfeilet taktikk under storstreiken i 1909

Under storstreiken i 1909 valgte LO-ledelsen å forholde seg helt passiv, og løftet ikke en finger for å organisere de streikende til kamp. Selv Social-Demokraten oppfordret de streikende arbeiderne til i stedet for å kjempe vider "begagna vackra sommardagar och ledigheten till besök i det fria."

Kata så imidlertid med bekymring på den kompakte motstanden fra arbetsgivernes side og forsøkte å holde liv i stridsviljen. I et dagboksnotat etter flere ukers streik skriver hun fortvilet:

Ännu ingen ändring, hur skall detta sluta! Folket svälter! Inåt mörker och elände – utåt strålande ljus och glädje! Man känner sig som en fältherre, som utan nåd och förbarmande måste offra trupperna för att vinna seger. Man vågar ej räkna offren – tårarna – lidandena.

kilde

I begynnelsen av september trakk LO sin støtte, og arbeidsgiverne fulgte raskt opp seieren ved å avskjedige og svartliste de mest aktive og stridslystne arbeiderne. Flere av dem hadde ingen annen mulighet til å skaffe seg jobb i Sverige og så nødt for å emigrere til Amerika. Nederlaget førte dessuten til masseutmeldelser fra LO. På kort tid mistet Landsorganitationen en tredjedel av sine medlemmer, mens SAPs medlemstall ble halvert.

Arbeiderbevegelsen under første verdenskrig

Det måtte imidlertid en krig til før Kata, og rundt 10 000 radikale arbeidere i Sverige, kom til den erkjennelsen at de stilte spørsmål ved den sosialdemokratiske ledelsens dømmekraft. Rivaliseringen mellom de europeiske stormaktene var nådd bristepunktet, og det var noe så ubetydelig som mordet i Sarajevo, 28. juni 1914 som ble den utløsende faktor for verdenskrigen.

I årevis hadde de europeiske sosialdemokratene advart mot en kommende storkrig, og ønsket å forhindre konfliktspiralen å utvikle seg, men da krigen brøt ut valgte likevel majoriteten av de sosialdemokratiske lederne i Sverige å stille seg bak de respektive borgerlige regjeringene om å mane til forsvar av «fosterlandet». Branting rykket til og med ut og forsikret den sittende regjeringen Hammarskjöld om sosialdemokratenes lojalitet: «Inför krigets tryck måste varje folks inre sociala strider, hur skarpa de än är i följd av klassmotsättningarna, för ögonblicket träda tillbaka.»

Den sosialdemokratiske gruppen som satt i Riksdagen stemte for økte bevilgninger til militæret, selv om vesntrefløyen reserverte seg mot å oppdi den antimilitaristiske linjen og kritiserte Brantings «borgfred».

Antikrigskonferansen i Zimmerwald i Sveits og fredsarbeidet

Den sosialistiske idé om at arbeidere i alle land måtte stå sammen, uavhengig av landegrensene, og ikke la seg misbruke av borgerlige, nasjonale interesser førte til at det på initiativ fra det italienske sosialistpartiet ble avholdt en antikrigskonferanse i Zimmerwald i Sveits i september 1915. Lederne av de svenske sosialdemokratenes ungdomsforbund Zeth "Zäta" Höglund og Ture Nerman tok del i møtene, og konferansen vedtok et manifest, ført i pennen av Leo Trotskij, som oppfordret arbeiderklassen i de krigførende land til å kreve fred straks, uten anneksjoner, nasjonal selvbestemmelsesrett og sosialistisk statsstyre.

Konferansen førte til at ungdomsforbundet tok initiativ til en ekstra forbundskongress som skulle diskutere spørsmålet om «arbetarklassens ställning vid ett eventuellt krigsutbrott» i det nøytrale Sverige. Partiledelsen frarådet arbeiderbevegelsens organisasjoner å delta, men kongressen ble likevel holdt.

Arbeiderfredskongressen, som den ble kalt, vedtok et manifest om at det for fredssakens del var nødvendig «att förberedelser vidtas för organiserandet av en utomparlamentarisk massaktion till mötande av alla krigsplaner.» Kata valgte her å gå imot Branting og hans fordømmelse av kongressen. Uten minste tvil forsvarte hun ungdomsforbundets standpunkter og de forræderibeskyldninger som ble reist mot enkelte av talerne.

Partisprengningen i 1917

I forbindelse med sosialdemokratenes tiende partikongress i februar 1917 krevde partiledelsen at venstrefløyen også skulle erklære seg villig til å gripe til våpen for fedrelandet dersom det kom til krig. Dermed gikk det mot full splittelse i partiet.

I mai 1917 holdt den sosialdemokratiske venstrefløyen sin alternative kongress i Stockholm som førte til etableringen av Sveriges Socialdemokratiska Vänsterparti. Delegatene som var møtt frem oppga å representere rundt 30 000 medlemmer. Selv om de var en minoritet innenfor SAP, utgjorde de uten tvil den mest aktive delen av partiet. Største vanskelighet var ikke antallet medlemmer, men den uoversiktlige mengden mennesker med svært ulikt politisk syn. Det nyetablerte partiet rommet alt at fra rene pasifister til revolusjonære sosialister, syndikalister og kommunister. Kata lå lengre til venstre og ble nå medlem av Sveriges Socialdemokratiska Vänsterparti, som hadde valgt Zeth Höglund til leder. Kata var også blant dem som tok del i stiftelseskongressen, og som spesielt invitert delegat. Her holdt hun blant annet et innlegg om partiets syn på kvinnebevegelsen, hvor hun hevdet å bære den forhåpning til ledelsen at det nye partiet skulle gi sin støtte til kvinnesaken.

Kata ble til og med foreslått til leder i partiets arbeidsutvalg, men ble ikke valgt inn før ved neste kongress, i juni 1918. Samme måned deltok hun også i opprettelsen av en samorganisasjon av de venstresosialistiske kvinnegruppene.

Den russiske revolusjon

Våren 1917 ble den russiske tsarens styre erstattet av en borgerlig regjering, som var avhengig av støtte fra lederne for de arbeider- og soldatrådene som vokste frem over hele Russland. Lederne som tilhørte de sosialrevolusjonære og mensjevikiske partiene var innstilt på å inngå kompromisser med de russiske borgerne og fortsette verdenskrigen, men deres kompromissvillighet banet samtidig vei for det revolusjonære bolsjevikpartiet, som krevde at rådet måtte overta hele makten.

I begynnelsen av november 1917 styrtet bolsjevikene, som hadde oppnådd majoritet i rådet, den borgerlige regjeringen og skapte en arbeider- og bonderegjering. Det svenske venstrepartiet stilte seg entusiastisk til nyheten om bolsjevikenes maktovertakelse. Kata tok også klar stilling for bolsjevikene. Gjennom en serie taler og pamfletter ga hun uttrykk for sin tilslutning til revolusjonen. I en brosjyre fra 1918, skriver hun:

Hur många fel och missgrepp de av de borgerliga, socialpatrioterna och anarkisterna, förhånade bolsjevikerna än gör, så är det de som vågat ta initiativ till socialismens förverkligande.

kilde

Valgnederlag og opprør

Det svenske venstrepartiet innfridde ikke forventningene om en liknende fremgang som deres russiske forbilder. Etter en urolig vår i 1917, med en rad sultdemonstrasjoner og streiker, opplevde venstrepartiet et sviende Valgnederlag samme høst. Mens det mer høyreorienterte sosialdemokratiske partiet, som virkelig hadde anstrengt seg for å dempe følgene av hungersnøden fikk 230 000 stemmer og 86 mandater i Riksdagen, mottok venstresosialistene 60 000 stemmer og kun 11 mandater. Fra Stockholm kom det ikke en eneste venstresosialist inn i Riksdagen. Resultatet var så skuffende for partiet at Kata som var på agitasjonsreise i Dalarna lot publisere et høylytt "Fy!" til Stockholmsvelgerne.

Ikke lenge etter var Kata dypt engasjert i en annen folkelig opprørsbevegelse som foregikk i Finland. Inspirert av oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 vant revolusjonstilhengerne flertallet i det finske sosialdemokratiske partiet. Samtidig rustet de borgerliga seg for å opprettholde den bestående ordning gjennom samarbeidsavtaler med den tyske generalstaben. I januar 1918 ble det dannet en sosialdemokratisk revolusjonsregjering i Helsingfors, mens Mannerheims hvitegardister innledet en uavhengighetskrig (= inbördeskriget) fra Vasa.

Rødt eller hvitt i Finland

Borgerne erobret snart overtaket ved hjelp av minst 12 000 tyske soldater. Ved krigens slutt satt det cirka 90 000 'røde' fanget i borgernes konsentrasjonsleire. 13 000 av dem døde i fangenskap og det ble i tillegg utstedt mer enn 500 dødsdommer fra statforbryterdomstolene. Mange av de overlevende ble dømt til lange fengselsstraffer, men Kata gikk med stor energi inn på å forsvare de finske revolusjonære, og bekjempe propagandaen som ble spredd for å få Sverige til å gripe inn med militær hjelp til de 'hvite'. Hun la opp et stramt program med omfattende agitasjonturneer, blant annet en flere måneders strabasiøs reise omkring i Norrland i 1919.

Krigsaktivistene overøste Kata med anklager, og i Östersundsposten ble hun omtalt som «strupavskärarnas hjälpkärring», og ble truet med represalier: «Hon kan t[ill] o[ch] m[ed] så gammal och gapig hon är riskera en grundlig risbastu.»

Komintern

I mars 1919 ble det samlet rundt femti delegater i Moskva for å ta stilling til opprettelsen av en ny, Tredje internasjonale, som ikke bare skulle erstatte den forrige som kollapset 1914, men også være basert på den marxistiske lære, med en klar revolusjonær strategi.

Kata, som også hadde vært delegat ved den Andre internasjonalens kongress i København i 1910, var en varm tilhenger av den nye, kommunistiske internasjonalen. Noe som også kom til uttrykk da hun sommeren 1920 tok del i Kominterns andre kongress i Moskva, sammen med et tjuetalls andre, kvinnelige delegater.

Med sine 61 år var hun nå for en veteran å regne blant de mer enn 200 delegatene, de aller fleste under 40 år. Selve reisen til kongressen var dessuten en prøvelse. Kata reiste fra Norge i en liten fiskebåt over Nordishavet, for å ta landeveien videre via Vardø og Murmansk, gjennom Kolahalvøya og det russiske Karelen til Petrograd, og derfra til Moskva.

Av kongressprotokollen fremgår det at hun tok aktivt del i diskusjonene om vilkårene for deltakelse i den nye internasjonalen. Hun forklarte at venstrepartiet uten vilkår fullt og helt sluttet opp om Komintern: «För oss är proletariatets diktatur och arbetarklassens beväpning förutsättningar för att framgångsrikt genomföra den socialistiska revolutionen.» Uttrykket «proletariatets diktatur», som var lånt direkte fra Karl Marx' tenkning hadde fremdeles ikke fått den elitistiske utformingen som i sær stalinismen tilla begrepet, og var nærmest synonymt med arbeidernes maktutøvelse for å trygge proletarenes posisjon mot kontrarevolusjonære. Likevel var det krasse ord å høre fra en kvinne som bare få år tidligere hadde betraktet seg selv som buddhist og nå omtalte seg som teosof.

Kata sluttet seg hundre prosent til de «21 tesene» som ble vedtatt av kongressen, og som krevde disiplinert opptreden av medlemsorganisasjonene, og forutsatte at alle partier som ville bli medlemmer i den nye internasjonalen skulle kvitte seg med «reformister och vacklande element» i sine styrer og lederverv.

For Kata var Den kommunistiske internasjonalen «proletariatets international», og hun ville ikke se noen gjentakelse av de forfeilede, løse anslag som den forrige internasjonalen led av: «En löst sammanfogad Tredje International skulle i dessa ohyggliga kamptider vara lika betydelselös och maktlös som den Andra Internationalen var vid krigsutbrottet 1914.»

For det svenske venstrepartiet innebar det at partiet ble splittet og at et betydelig mindretall forlot partiet, som i tråd med de 21 tesene ble omdøpt til Sveriges kommunistiska parti.

De siste leveårene

En av de siste stridighetene som Kata tok del i dreide seg om en debatt som Ture Nerman dro i gang vedrørende trosspørsmål og kommunistpartiets kamp mot religionen. Kata var nemlig i kommunistiske kretser sett på som temmelig kontroversiell på grunn av sin Gudstro, men ble forsvart av partiformann Zäta Höglund, som mente at religiøs overbevisning måtte være en privatsak, og holdt på kristensosialistenes rett til å være medlem av partiet. Nerman bygget sin kritikk på Kominterns ordfører, Grigorij Zinovjev, som hevdet at kommunistene skulle kjempe for religionsfrihet i forhold til den borgerlige staten, men at kommunistiske politikere selv måtte være ateister for å kunne leve som sanne marxister, og at det skulle drives antireligiøs propaganda. Nå mot slutten av sitt liv ga også Kata Dalström sin tilslutning til teosofien.

I mars 1923 agiterte Kata i Hälsingland, Västmanland og Östergötland, men hennes krefter var ved å ta slutt. I begynnelsen av desember 1923 ble hun rammet av et ondartet hjerteinfarkt og ble innlagt på sykehuset i Åsö. Hun kom seg på beina igjen, men en blodpropp gjorde situasjonen alvorlig. Hun døde bare en uke før fylte 65 år.

Katas nære venn og partikamerat Fredrik Ström skrev en diger biografi om henne: Kata Dalströms liv, öden och äventyr i kampen mot herremakten. (1930).

Trivia

• Kata Dalström finnes omtalt i Dag Skogheims roman Sulis (1980).
• Det ble i 2008 laget en musikal over Sulitjelma-konflikten med tittelen Slusk. Da stykket ble spilt 2. og 3. mai 2009 var det Eirin Edvardsen som innehadde rollen som Kata Dalström, den omreisende svenske agitatoren, som også oppsøkte baneanleggene for å få arbeiderne der til å organisere seg og danne fagforeninger. Da hun kom til Sulitjelma i 1904 ble det påstått at hun måtte «smugles» inn. Om de ansvarlige ble oppdaget av Verket, som leide grunnen i Sulisområdet, ville de skyldige øyeblikkelig bli sendt ut av lokalsamfunnet og komme på svartelisten. Det var hun som satte nytt navn på datidens Sulitjelma som "Lapplands Helvete"
• Kata Dalström var også i slekt med Bengt Dalström.

Bibliografi

• Nordiska gudasagor berättade för barn och ungdom (1887)
• Nordiska hjältesagor för ungdom (1889)
• Socialdemokrati och anarkism (1890)
• Grekiska guda- och hjältesagor, berättade för ungdom (1893)
• Vår fornnordiska gudasagor (1894)
• Luther och de lifegne (1898)
• Till arbetareklassens kvinnor! (1899)
• Nordiska gudasagor berättade för barn och ungdom
• Nordiska hjältesagor berättade för barn och ungdom (Första samlingen. Tredje upplagan. 1905)
• Ferdinand Lassalle (1905)
• Socialdemokrati och anarkism (1905)
• Skolan och prästväldet (1907)
• Kan en kristen vara socialdemokrat? (1907)
• Leo Tolstoy som kristen samhällsreformator (1908)
• Föredrag öfver partiprogrammet (1908)
• Tvänne krigsförklaringar (1908)
• Till arbetareklassens kvinnor! (1909)
• Vargaflockens moral : ett minne från storstrejken (1910)
• Socialistiska framtidskonturer (1912)
• Det kristna dogmsystemet och vår tid (1914)
• Blad ur de lagliga stöldernas historia (1914)
• Härjartåg kors och tvärs genom Sverige (1914)
• Robert Owen, utopisten och reformatorn (1917)
• Den röda ungdomens kulturkamp (1917)
• Arbetarklassens Ryssland (1918)
• De ryska bolsjevikerna och den sociala revolutionen (1918)
• Vad vill kommunismen? : ett ord till kvinnorna (1919)
• Det kristna dogmsystemet och vår tid (1922)

Kilder

• Fredrik Ström: Kata Dalströms liv, öden och äventyr i kampen mot herremakten: en krönika. Stockholm 1930.
• Stig Hadenius, Torbjörn Nilsson & Gunnar Åselius: Sveriges historia. Bonnier Albs. Borås 1996. ISBN 91-34-51857-6

Eksterne lenker

• Om Kata Dalström.
• Om musikalen Slusk.