Karl Johan-kvartalet

Karl Johan-kvartalet er et kvartal i Oslo sentrum, avgrensa av Karl Johans gate, Rosenkrantz' gate, Kristian IVs gate og Universitetsgata. Betegnelsen benyttes særlig om bygningene langs Karl Johan med front mot Eidsvolls plass. Kvartalets historie går tilbake til rundt 1840, da de første boligene blei bygd her. Etter hvert overtok forretninger, restauranter og kulturetablissementer, og i dag er det kjøpesenteret Paleet og Det Norske Teatrets bygg som preger kvartalet. I lange perioder har byggestilen og stadig nye planer for kvartalet vært et hett debatt-tema både blant lekfolk og blant arkitekter, planleggere og politikere.

Karl Johan-kvartalet
Kvartalet fra lufta
Beliggenhet
Land		Norge
Område		Sentrum
Sted		Oslo
Historiske fakta
Påbegynt		1840
Grunnflate		Ca. 22 000 m²
Kart
Karl Johan-kvartalet 59°54′52″N 10°44′17″Ø

Paleets fasade mot Karl Johans gate

Omfang

Kart over Karl Johan-kvartalet

Karl Johan-kvartalet omfatter følgende adresser:

• Karl Johans gate 33 – 45
• Rosenkrantz' gate 7 – 11
• Kristian IVs gate 4 – 12
• Universitetsgata 20 – 26

I nabokvartalene ligger blant annet parkanlegget Eidsvolls plass (Spikersuppa), Universitetsbygningene, Grand Hotel og Hotel Bristol.

Kvartalet måler omtrent 160 × 140 meter, altså drøyt 22 000 kvadratmeter på bakkeplan.

Kvartalets bygninger

Beskrivelsen nedafor er i rekkefølge fra Karl Johans gate 33 og rundt kvartalet.

Til Karl Johans gate

Se også historieavsnitta lenger ned i artikkelen for mer omtale av disse gårdene.

Nr. 33: Magnus-gården (etter byggherren kolonialkjøpmann Christian Semb Magnus), 1899, arkitekt Ove Ekman. Kjøpmann Magnus hadde kolonial- og vinforretning her og i ei tidligere trebygning på stedet. I denne var også Søstrene Larsens Privathotell. Dette er næringer som også i nyere tid har prega bygget, hovedsakelig gjennom Oluf Lorentzens kolonialforretning og Hotell Karl Johan (som het Hotel Nobel fra 1904 til 1995). Winge Reisebureau holdt til her fra starten i 1936.

Nr. 35: Seinklassisistisk gård i tre etasjer fra 1867, arkitekt Jacob Nordan. Hotell Belvedere holdt lenge til her. Nå servering i første etasje (T.G.I. Friday’s). Bakgården har romma diorama-lokaler, Blomqvist Kunsthandel og fra 1915 kinoen Victoria Teater. Kinoen, som i mange år også husa billettsalget Kinosentralen, blei nedlagt i 1983, og lokalene er seinere benytta som teater og kabaretscene. Fra 2008 holder Nasjonal jazzscene til her. Både Bennetts Reisebureau (fra 1897 til 1983) og seinere konkurrenten Winge har hatt kontorer her.

Nr. 37: Thorvald Meyers boligpalé, 1867, arkitekt Wilhelm von Hanno. Etter Meyers død blei bygninga overtatt av Oslo Handelsstands Forening. Under andre verdenskrig var restauranten Deutsches Haus her, og seinere har det vært flere serveringssteder i bygget, for tida en tilhørende Egon-kjeden. På 1980-tallet var det planer om å etablere Norsk Handelsmuseum og Norsk Reklamemuseum i gården. Bygget er i tre etasjer, men likevel noe høyere enn den fire etasjers naboen. Stilen er tidlig nyrenessanse. Bakbygget, som blant annet inneholdt Handelsstandens festsal, blei revet i samband med endringene på 1980-tallet.

Nr. 39: Seinklassisistisk fasade i pussa tegl fra 1844, arkitekt Thøger Binneballe. Dette var av de første bygningene i hovedstaden med fire etasjer. I bakbygninga her lå fra 1914 Carl Johan Teatret. Det var opprinnelig kino, men fra 1931 teater under ulike navn, så igjen kino fra 1952 til riving i 1982. Av forretninger i gården bør Norsk Musikkforlag nevnes.

Nr. 41–43: Fasadene (støpte betongelementer) kopiert etter et bygg fra ca 1845, arkitekt Asmus Lenschow. Seinklassistisk stil med front i pussa tegl. I bakgården til nummer 41 lå kinoen Palassteatret fra 1914 til 1982, og før det Theatre Amusant fra 1904. Kinoen var i mange år fast visningssted for Filmavisen. I en annen bakgård (41b) lå Bloms restaurant fra 1895 til riving i 1982. H. Aschehougs bokhandel lå i nummer 43 fra 1872 til den i 1928 blei overtatt av Johan Grundt Tanum. Tanums bokhandel holder fortsatt til i bygget.

Nr. 37–43: Kjøpesenteret Paleet, åpna 1990 i nybygg bak fasadene, arkitekt Viksjøs arkitektkontor. Tre glassoverbygde gårdsrom og kontorblokk i åtte etasjer.

Nr. 45: Groschgården (etter Christian Grosch, som eide gården som stod her tidligere), 1897, arkitekt Bernhard Steckmest. Av etablissementer som har holdt til her er Hotel Westminister, Nils Hauffs bokhandel (kjent for å ha satt opp skiltet «Stengt på grunn av glede» ved andre verdenskrigs slutt), plate- og noteforretningen Musikkhuset, isbaren Studenten og Hard Rock Cafe.

• 
  Nr. 33
• 
  Nr. 35
• 
  Nr. 37
• 
  Nr. 39
• 
  Nr. 41–43
• 
  Nr. 45

Til Universitetsgata

Nr. 26: Forsamlingshus fra 1871, arkitekt Emil Victor Langlet, oppført for Det Norske Studentersamfund. Festsalen var ferdig allerede til Universitets 50-årsjubileum i 1861. Opprinnelig to etasjer på høy kjeller. Fra 1879 til 1894 holdt Deichmanske bibliotek til i loftetasjen. I 1889 hadde Edvard Munch utstilling i gården, noe som regnes som norsk kunsthistories første separatutstilling. Studentersamfundet solgte bygget i 1918, og det blei året etter påbygd til tre etasjer pluss en ekstra etasje bak mansardtaket; arkitektene August Nielsen og Harald Sund. Fra 1921 til 1925 holdt teateret Mayol til i bygninga, og Per Aabel hadde sin debut her i 1921. Kirsten Flagstad hadde også ei rekke strålende opptredener på scenen i nummer 26. I nyere tid har tallrike private teaterselskaper benytta huset, og det går fra 1990 under betegnelsen Dizzie Showteater. Her har også opp gjennom åra vært mange kjente serveringssteder, blant annet Humlen/Humla, Ribo, Studio 26, Down Town, Chez Bendriss, Barock, Last Train – og under andre verdenskrig – den tyskdrevne Löwenbräu.

Nr. 22–24: 1862, arkitekt/byggmester Hans Hansen Kaas. Treetasjers gårder i seinklassistisk stil med strengt symmetrisk oppbygning. Opprinnelig boliger, men utover på 1900-tallet forretninger og kontorer. Edvard Munch hadde atelier her på slutten av 1890-åra. Nå bokhandel (Norli) i første og andre etasje.

Nr. 20: 1864, arkitekt/byggmester Hans Kaas. Treetasjers gård på hjørnet av Kristian IVs gate. Markert inngangsparti mot Universitetsgata med forhøya takparti og bua vinduer. Opprinnelig boliger, eid av Kaas (og seinere hans enke). Fra 1911 eid av Norske Studenters Kristelige Forbund, som har kontorer og forsamlingslokaler i bygget. Gården blei ombygd innvendig i 1916; arkitekter August Nielsen og Harald Sund.

• 
  Nr. 26
• 
  Nr. 22–24
• 
  Nr. 20

Til Kristian IVs gate

Nr. 12: Tre etasjers bygning, 1865, arkitekt/byggmester Hans Kaas. På 2000-tallet serveringssteder som Galleriet, Sirkus, Kharma og Icebar.

Nr. 4–10: Det Norske Teatret, innvia 1985, 4B Arkitekter. Tidligere blant annet Eventyrgården (også kalt «Jernhuset») (nr. 8–10), 1873, arkitekt Heinrich Ernst Schirmer. Her holdt blant annet Christiania Tekniske Skole (1873–89), Deichmanske bibliotek (1894–1933) og Mekaniske Verksteders Landsforening (fra 1933) til. I nummer 6 holdt Christiania Turnforening til 1857–1901.

• 
  Nr. 12
• 
  Nr. 4–10

Til Rosenkrantz' gate

Nr. 7: Håndverkeren, 1847, arkitekt Johan Henrik Nebelong, pusset tegl med stiltrekk av florentinsk renessanse. Fløyen mot Kristian IVs gate blei tilføyd i 1905, og huset blei påbygd fra tre til fem etasjer i 1919. Det blei opprinnelig oppført for Nissens Latin- og Realskole, som holdt til her til sist på 1860-tallet. I 1882 blei det overtatt av Christiania Haandværks- og Industriforening. Flere skoler har holdt til her, blant annet Oslo handelsgymnasium og Den militære Høiskole. Videre har ei rekke næringsforeninger hatt sine kontorer her, for eksempel Norsk Arbeidsgiverforening. I dag har diverse håndverkerforeninger og Polyteknisk forening tilhold i bygget. Det er dessuten konferansesenter, med saler dekorert av Per Krohg og Alf Rolfsen. I første etasje holder restauranten Håndverkeren til.

Nr. 9: Et nyere kontorbygg som har forbindelse med Det Norske Teatrets bygg. Her holder den private legevakta Oslo Akutten til.

Nr. 11: Ei femetasjers eldre bygning. Siemens hadde sitt norske hovedkontor her fra 1898 til 1969. Fra rundt 1987 har det vært en lang rad utesteder i bygget, blant annet diskotekene Kreml og Snorre og jazzpuben Original Nilsen. Den siste stengte i 2006, hvoretter det har vært polutsalg i første etasje. Utestedet HeadOn lå i kjelleren fra 1992 til 2002. Oppover i etasjene er det kontorer samt lesesaler for Universitetet.

• 
  Nr. 7
• 
  Nr. 9
• 
  Nr. 11

Indre gårder

I tillegg til at det har vært bakbygninger i de opprinnelige gårdene, var det tidligere regulert tomter langs den planlagte tverrgata gjennom kvartalet (Tordenskiolds gates forlengelse). Disse hadde adresser Karl Johans gate 39b og 43b, Kristian IVs gate 8b og Rosenkrantz' gate 9b. På disse tomtene var det i all hovedsak bruksbygninger, ikke boliger. Kristian IVs gate 8b hadde et større verksted for rørlegger C. Blunck, mens Rosenkrantz' gate 9b hadde en toetasjers stall for opptil 52 hester, bygd for dyrlege Nyquist i 1892 (arkitekt Harald Olsen).

Områdets tidlige historie

Området der Karl Johan-kvartalet ligger, var på begynnelsen av 1800-tallet «et stykke ute på landet» sett fra Christianias bymessige bebyggelse. Da unionskongen Karl Johan valgte ut ei tomt godt i utkanten av byen til sitt norske slott (grunnstein 1825, ferdig 1848), blei det imidlertid nødvendig også å anlegge en representativ atkomst dit.

I 1826 blei det oppnevnt en egen komite for dette prosjektet med slottsarkitekt Hans Ditlev Linstow som sakkyndig. Komiteen vurderte flere alternativer, blant annet ei skrågate mot Akerselva og over til Gamlebyen. En endte imidlertid opp med ei gate i akse med Slottets midtparti. 28. oktober 1836 godkjente Stortinget planen, og året etter kom arbeidet i gang med det som den første tida hadde navna Drammensveien og Slotsveien. I 1852, åtte år etter kongens død, fikk den så navnet Carl Johans Gade.

I 1838 presenterte Linstow et storslagent forslag til utbygging av området. Det vi i dag kjenner som Abelhaugen og Nisseberget, skulle nivelleres bort, og ny bebyggelse skulle anlegges langt opp mot Slottet. Rundt den da tenkte slottsplassen skulle det reises ei rekke offentlige bygg: Universitetet, Stortinget, Høyesterett, et kunstmuseum og en teknisk skole. Lenger nedover gata tenkte Linstow seg boliger for byens øvre sjikt.

Linstows plan omfatta også kvartala nord for Karl Johans gate, og i denne inngikk ei diagonal gate i rett linje fra Slottet til Hammersborg. Planen hadde forbilder i barokkens storstilte slotts- og parkanlegg med den eneveldige kongens residens i sentrum og gater strålende ut i alle retninger, slik at slottet demonstrativt beherska omgivelsene. Men i første omgang var det bare den korte strekninga fra Slottsparken til Pilestredet som under navnet Ny Slotsgade blei stukket ut i 1841 over den store Ruuseløkken og løkka Vendom, som allerede var innkjøpt av staten i forbindelse med slottsanlegget. Strekninga videre nord for Pilestredet måtte vente – der var grunnen privat. Diagonalgata var tenkt å ende i et fondmotiv på Hammersborg, kanskje ei kirke.

Kong Oscar I var gift med dronning Josephine av Leuchtenberg (de Beauharnais), som var katolikk. Hun engasjerte seg for å få reist ei katolsk kirke i Christiania, den første etter reformasjonen. Hammersborg blei valgt til tomt, høyt og dominerende i bybildet – og for enden av Ny Slotsgade. Dermed ville den forbinde kongens slott med dronningas kirke, og hun ville kunne nyte synet av «si» kirke fra slottsbalkongen. Da kirka stod ferdig i 1856 etter tegninger av arkitekt Wilhelm von Hanno, fikk den navn etter Olav den hellige. Tre år seinere lagde stadskonduktør Georg Andreas Bull reguleringsplanen for Meyerløkka, hvor en forlengelse av Linstows diagonalgate inngikk. Men han måtte brekke gatelinja og siktlinja mellom slott og kirke ved Pilestredet for å få den siste strekninga til å peke rett mot kirketårnet. St. Olav kirke fikk så i 1864 gi navn både til gata og til stjerneplassen som var midtpunktet i Bulls reguleringplan.

Ei diagonalgate sørover kan ha vært påtenkt av Linstow, men blei ikke tegna inn på planen hans. Ideen å skape ei siktlinje mellom middelalderens og det nye Norges kongeslott blei første gang lansert i 1935 av arkitektene Ove Bang og Johan Ellefsen som et privat reguleringsforslag. Den blei realisert ved reguleringa av Pipervika i forbindelse med bygginga av Rådhuset – og fikk navnet Haakon VIIs gate.

Linstow forutsatte altså bygninger på begge sider av Karl Johans gate. Det kvartalet som er hovedtema for denne artikkelen, var i planen delt i to ved at dagens Tordenskiolds gate fortsatte videre fra der den i dag stopper i Stortingsgata.

Den første bebyggelsen

Karl Johan-kvartalet sett fra Løvebakken (1863–83)
Foto: Ole Tobias Olsen (Oslo Museum)

Karl Johan-kvartalet lå altså i utgangspunktet utenfor byen, i den såkalte Bymarka, som opprinnelig var felles beite- og slåtteland, men som etter hvert hadde blitt private løkker med sommerhus. Ruseløkka hadde sitt hovedhus omtrent der Nationaltheatret i dag ligger, Grünings løkke dekte blant annet dagens Eidsvolls plass, mens Tullinløkka den gang strekte seg ned mot den seinere Karl Johan. Bislettbekken rant åpent, og området var utprega landlig.

Med bygginga av Slottet og anleggelsen av den nye gata skjedde det store forandringer i noe som blant annet Henrik Wergeland alt i 1838 omtalte som «amerikansk tempo». I løpet av første halvdel av 1840-tallet reiste det seg ei stolt husrekke i det kvartalet som her omtales. Dette var blant byens første leiegårder, i betydninga bygninger med flere boenheter beregna til utleie. De var også uvanlig høye, opptil fire etasjer, og de blei i stor grad bebodd av hovedstadens bedrestilte – mennesker som hadde tjenestefolk nok til at de ikke sjøl måtte bekymre seg for å bære vannet til topps. Ved folketellinga i 1865 hadde gårdrekka mot Karl Johan 241 beboere. Nærmere to tredeler var kvinner, noe som skyldtes et omfattende tjenerskap.

• Nummer 33 var den eneste tømmerbygninga i kvartalet, noe som var mulig ettersom området ennå ikke var dekt av byens bestemmelser om murtvang. Den var oppført i 1840–42 av murmester Iver Knudsen. I 1873 overtok kjøpmann Chr. Magnus bygninga, som da fikk tilnavnet Magnusgården. Den blei revet like før århundreskiftet og erstatta av dagens bygg.
• Nummer 35 blei oppført i 1839–40 med major Guttorm Rustad som byggherre. Den hadde tre etasjer pluss ark, samt smijernsbalkonger – muligens byens første. Arkitekt kan ha vært Christian Grosch. Huset blei ødelagt av brann i 1867, og Jakob Wilhelm Nordan fikk oppdraget med å tegne nybygget.
• Nummer 37 blei bygd i 1840 for bankbokholder Johannes Winther Døderlein og kort tid etter solgt til grosserer Andreas Tofte. Den gikk også med i brannen i 1867. Toftes svigersønn, grosserer Thorvald Meyer, lot da bygge det som ikke var en leiegård, men en treetasjers luksuriøs privatbolig (et palé), tegna av Wilhelm von Hanno. Huset står fortsatt, fasaden er noenlunde uforandra fram til i dag og utpreger seg ved ikke å ha utstillingsvinduer i første etasje.
• Nummer 39, bygd i 1842, er på fulle fire etasjer. Bare ett tidligere boligbygg i byen hadde hatt slik høyde, Pipergården i Rådhusgata 15 fra 1765. Byggmester var Thøger Binneballe, og fasaden står fortsatt – den eneste resten av den opprinnelige husrekka. Innmaten er imidlertid en ganske annen i dag.
• Nummer 41 og 43 er to gårder med felles fasade, bygd av henholdsvis murmester Asmus Lenschow og tømmermester Hans Henrik Struck rundt 1841. Gårdene blei revet i 1982. Dagens bygning har en kopifasade i betong.
• Hjørnegården nummer 45 blei oppført i 1842 for byråsjef Marcus Frederik Berg. I 1856 overtok arkitekt Grosch den, og gården fikk derav navnet Groschgården, et navn som også blei hengende ved det etterfølgende bygget fra 1896.

Omtrent samtidig med dette blei nabokvartalene bebygd. Universitetet (nummer 47) blei oppført i perioden 1841–51, og i motsatt ende fikk professor Christen Heiberg i 1841 oppført nummer 31, der Grand Hotel blei etablert i 1874.

Gårdene i Karl Johan-kvartalet hadde alle bakbygninger, i all hovedsak driftsbygninger som stall, vaskerom, toaletter, verksteder og lager. Det var imidlertid også boliger i en del av bakbygningene, og her bodde det folk av lavere stand; ifølge folketellinga i 1865 endatil to med understøttelse fra fattigkassa.

Et særpreg ved hovedbygningene langs Karl Johan er at de ikke har gjenboere. På motsatt side av gata er det jo park, noe som slett ikke inngikk i Linstows symmetriske plan. Men gårdeierne valgte altså å sikre seg rom ved å kjøpe opp en del av Grünings løkke. Her blei det anlagt en park uten bebyggelse, men gjerne med «Monumenter, Fontainer, Pavilloner for Orchestre», dog «ingen Keglebane».

Rosenkrantz' gate 7 fotografert i 1865
Foto: Oslo Museum

I motsatt ende av kvartalet, på hjørnet mellom Rosenkrantz' gate og Kristian IVs gate, kunne Nissens Latin- og Realskole flytte inn i 1847. Dette var ei tre etasjer høy bygning, tegna av Johan Henrik Nebelong og beliggende i en stor hage. I bakbygninga var det gymnastikksal og leilighet for pedellen (vaktmesteren). Skolen blei nedlagt i 1874, og seinere overtatt av Christiania Haandværks- og Industrifoerning, som flere ganger har utvida og påbygd fram til den grandiose Håndverkeren, som i dag har adresse Rosenkrantz' gate 7.

På nabotomta, Kristian IVs gate 6, blei i 1857 oppført Norges første turnhall for Christiania Turnforening (arkitekt Wilhelm von Hanno), som holdt til her fram til de fikk nye lokaler i St. Olavs gate. De neste tomtene lå ubebygd ei tid, inntil mechanicus Peter Joachim Christian Blunck kjøpte den i 1872. Året etter stod et stort kompleks klart på eiendommene Kristian IVs gate 8, 8b og 10, tegna av arkitekt Heinrich Ernst Schirmer. Opprinnelig var det leiligheter ut mot gata, noe som tok slutt etter noen tiår. Gården, som stod her fram til den måtte vike for Det Norske Teatrets nybygg, gikk dels under betegnelsen Eventyrgården (etter Stephan Sindings dekorasjoner på fasaden), dels «Jerngården» (etter Mekaniske Verksteders Landsforbund, som flytta inn i 1917). I bakbygningene hadde Blunck sitt verksted, og de første årene holdt også Kristiania tekniske skole til her.

Fra boliger til forretninger

Karl Johans gate rundt 1890. Vi ser fortsatt de opprinnelige hjørnegårdene.
Foto: Axel Lindahl

Karl Johan blei raskt et populært strøk å promenere langs. Den staselige gata med uvanlig breie fortau, vakre hus, grøntområdet på Eidsvolls plass og Slottet som fondmotiv – alt dette bidrog til å trekke bysenteret oppover fra Kvadraturen. Strekninga gikk under navnet «Kurland», på grunn av alle de unge offiserene og kadettene som her gikk og gjorde kur til pikene. Men bortsett fra kolonialforretninga i Magnusgården (etablert i 1873) måtte en ennå i 1880 gå noen kvartaler «ned i byen» for å gjøre de nødvendige innkjøp.

Dette skulle raskt endre seg. I løpet av de kommende tjue åra overtok butikker, hoteller, restauranter og kulturetablissementer det meste av plassen i gårdrekka mot Karl Johan – med unntak av Thorvald Meyers gård, som holdt stand som bolig fram til grossererens død i 1909.

Et par teknologiske nyvinninger bidrog sterkt til dette. I siste halvdel av århundret fikk en jernbjelker og jernsøyler, som kunne bære etasjene over bedre. Dette gjorde det mulig med en ny type butikklokaler med ei åpnere planløsning. Samtidig kom speilglassrutene, som kunne settes inn mellom søyler i fasaden. Nå var det mulig å vise fram varene til de forbipasserende, og hva kunne være bedre i oppgangstider enn å presentere seg i byens fineste promenadegate? Den nye teknologien blei tatt i bruk da noen av gårdene i Karl Johan-kvartalet blei erstatta av nybygg, men også de fleste av de opprinnelige husa fikk etter hvert ombygde førsteetasjer.

Oppover i etasjene blei det i flere av gårdene etablert hoteller. Søstrene Larsens Hotel var i drift i Magnusgården fra 1880-tallet, og ved århundreskiftet var det hotell i alle gårdene unntatt to. Mange av de store leilighetene hadde soverom på rekke og rad med en korridor på sida, noe som gjorde dem velegna også til hotelldrift. Ellers finner både tannleger og fotografer sin plass i kvartalet – og det blei etablert kontorer (blant annet for Indredepartementet).

Restauranter kom det også, blant annet Den Norske Kjælder og Carl Johan Café i Groschgården. I 1886 starta vinhandler Blom en bodega samme sted. Denne blei kort tid etter flytta til nabogården og var et populært sted i godt over hundre år.

To av gårdene i kvartalet, nummer 35 og 37, blei så skadd i brannen i 1867 at de måtte erstattes av nybygg. De neste totalutskiftingene kom med jobbetida på 1890-tallet. Da blei begge hjørnegårdene revet, og nye bygg kom opp, atskillig større og svært annerledes i stil. Tømmerbygget på nummer 33 blei skifta ut med ei massiv fireetasjers bygning i berlinerbarokk med fasade hogd i granitt (arkitekt Ove Ekman). I motsatt ende kom den nye Groschgården, tegna av Bernhard Steckmest, der blant annet Den norske husflidsforening flytta inn. Gården var i heile fem etasjer pluss en taketasje med arker. Stilen var ei blanding av renessanse og gotikk, noe som skilte seg kraftig fra Universitetet på andre sida av gata. Spesielt var det også med rødt som fasadefarge, sandstein mot Karl Johan, sement mot Universitetsgata. Disse nye gårdene var planlagt til forretninger, kontorer og hoteller. De blei utstyrt med elektrisk lys og heis. Den gamle typen klaskedoer måtte vike for tankklosetter – et framskritt for noen, men ikke for tømmerne.

Flere gårder enn disse to ville nok blitt skifta ut, hadde det ikke vært for at byggebransjen i Kristiania i 1899 blei ramma av et kraftig krakk. I flere år var det full stopp i all bygging, og når økonomien sakte tok seg opp igjen utover i det nye hundreåret, var byggestilen en annen og tidsånden noe mer moderat. Resultatet på Karl Johan var blant annet to hjørnegårder som var betraktelig høyere enn de mellomliggende. Et annet resultat var at planene om en passasje gjennom kvartalet med et indre butikkområde ikke blei realisert.

Kultur i bakgårdene

Kinoen Carl Johan Teatret i nummer 39, her med en gatemusikant i inngangspartiet. Bilde fra 1966. Foto: Henrik Ørsted / Oslo bymuseum / oslobilder.no

Det skjedde likevel endringer i kvartalets indre deler. Ettersom leieboerne flytta ut, blei det mindre bruk for staller og andre sekundærarealer. I ei før-elektrisk tid var det begrensa hva de lave og stort sett vindusløse bygningene kunne brukes til. Ulike forestillinger og utstillinger viste seg å være et godt alternativ. I 1888 blei det etablert et fast diorama-lokale i bakgården på nummer 41. Her kunne en se vakre norske landskap passere revy ved at digre malerier på rull blei sveiva forbi. Også beleiringa av Fredriksten, der Karl 12. falt, var et populært motiv. I stallen til nummer 35 fant Blomqvist Kunsthandel sine første lokaler, seinere overtatt av kinoen Victoria teater i 1915.

På denne tida kom også Paladsteatret (nummer 41) og Carl Johan Teatret (nummer 39). Fram til begynnelsen av 1980-tallet hadde Oslo tre kinoer i Karl Johan-kvartalet. Med kinoene fikk strøket også et mer folkelig preg – det var ikke lenger i hovedsak det finere borgerskaps revir.

Nevnes skal også at Bloms bodega i 1895 flytta over fra Groschgården til bakbygninga på nummer 41, der «kunstnernes restaurant» holdt til fram til den i 2006 blei erstatta av parfymeriet House of Beauty.

Siste endring i denne fasen av kvartalets liv skjedde da Thorvald Meyer døde i 1909. Gården hans blei da overtatt og ombygd av Oslo Handelsstands Forening. Forbygninga blei beholdt, mens bakbygningene blei revet og erstatta av et større nybygg med kontorer og representasjonslokaler.

Nytt århundre, nye idealer

Groschgården (Karl Johans gate 45) i 1967 med isbaren Studenten på hjørnet.
Foto: Teigens Fotoatelier / Dextra / oslobilder.no

Med nybygg på de to hjørnetomtene hadde kvartalet fått den fasaden mot Karl Johans gate som vi kjenner i dag, og som de flest nå har funnet seg til rette med. Opp gjennom 1900-tallet var imidlertid dette kvartalets utseende av de mest debatterte arkitekturspørsmål i Oslo.

Ved overgangen til det 20. århundret kom det til endringer i det dominerende synet i arkitekturkretser, delvis prega av de nasjonale strømningene i samfunnet generelt. Krakket, som gav et opphold på noen år i byggeaktiviteten, gjorde endringene spesielt synlige. Grovt sett kan en si at den tungt dekorerte tyskinspirerte stilen, som særlig Groschgården var en representant for, falt i unåde i flere kretser. Et avisinnlegg fra 1898 kan illustrere temperaturen: «... dette Taarn og det monstrum af et Tag, som man nu er ifærd med at opføre til Universitetsgaden, er Vandalisme ligeoverfor Universitetets Arkitektur, ...»

Debatten dreide seg ikke bare om et par enkeltbygninger, men også om byplanlegging, boligpolitikk, estetikk og nasjonalisme. Krakket hadde svekka det nyrike borgerskapet, som hadde brukt bygningenes eksteriør til å vise sin status. Fram stod en nasjonalt prega kulturell elite av kunstnere og intellektuelle, som framheva estetiske verdier. Historismen fra andre halvdel av 1800-tallet fikk den mer negative betegnelsen stilforvirring. Det blei i stedet henvist til klassiske bygninger som Universitetet – og ikke minst renessansebygningene i Kvadraturen. Fra 1895 arrangerte Herman Major Schirmer ekskursjoner for å studere byggeskikken på den norske landsbygda, og det blei drøfta hvordan stil og verdier fra den nasjonale trearkitekturen kunne overføres til murbygg i by. Både krakket og den framvoksende arbeiderbevegelsen gjorde at det ble stilt spørsmål ved om markedet var den fremste byplanleggeren, eller om det kunne være behov for mer samfunnsmessig styring.

Arkitekturdebatten hadde umiddelbart ikke stor praktisk betydning for Karl Johan-kvartalet, som jo stod der nokså ferdig bygd. Branngavlene, som var et resultat av den ulike byggehøyden, var imidlertid et irritasjonsmoment, og det kom flere forslag om å bygge på de midtre gårdene, slik at fasaderekka mot Karl Johan kunne få et mer enhetlig utseende med felles gesimshøyde. Arkitekt Johs. Th. Westbye foreslo i 1915 også ei tårnbygning midt på og gjenoppliva den gamle planen med en brei passasje tvers gjennom til Kristian IVs gate. I 1929 vedtok den kommunale reguleringskommisjonen ei løsning med rettlinja gesims, uten at dette blei gjennomført i praksis.

Funkis og høyhusplaner

På 1920-tallet skjedde nok et stemningsskifte blant toneangivende arkitekter og planleggere – og til dels politikere. Funksjonalismen (funkisen) gjorde sitt inntog. Teknologiske nyvinninger som armert betong, kraftige stålkonstruksjoner og effektive heiser la grunnlaget for at en kunne øke byggehøyden. Samtidig vokste biltallet sterkt. Mens vi i dag stort sett kjenner funkisen som stil (rettlinja, enkel, praktisk, ingen unødige dekorasjoner), var den opprinnelige hovedtanken like mye en ideologi for å utnytte de mulighetene den nye teknologien gav. Ved å planlegge et område heilhetlig kunne en effektivt lage egne soner for bolig, arbeid, transport og friluftsliv. Og ved å bygge boliger i høyden kunne en få store grøntarealer og likevel ha en høy utnyttingsgrad. I reindyrka form krevde denne ideen altså at områder blei planlagt fra grunnen, og det var ikke mangel på planer om å rive heile bydeler og bygge alt nytt.

På 1930-tallet skjedde det da også store endringer i hovedstaden. I Vika reistes Rådhuset (byens første høyhus), og områdene rundt gjennomgikk ei fullstendig forvandling. Dette var imidlertid fattigslige arbeiderstrøk, i hovedsak med småhusbebyggelse. I praksis var det vanskeligere å «sanere» større områder som alt var bymessig bebygd. Til det var kostnadene ved tomtekjøp for store og eierinteressene for mangslungne. I slike områder ville derfor høyhus innebære bare økt utnyttingsgrad (og høyere leieinntekter) og ikke større grøntområder. Ideene fantes imidlertid, og fortsatt var det et utbredt syn at arkitekturen fra andre halvdel av 1800-tallet var lite å ta vare på. I 1935 foreslo for eksempel arkitekten Gudolf Blakstad, som blant annet hadde tegna Odd Fellow-gården i Stortingsgata, å rive Nationaltheatret for å etablere en ny sentralstasjon for bane og tog.

Også for Karl Johan-kvartalet blei det lagt planer om fornyelse. I 1930 lanserte Arnstein Arneberg, etter oppdrag fra Norges Industriforbund, et forslag om høyhus i kvartalets indre. Det var skissert med 26 etasjer. Denne og andre planer om høyhus i sentrum møtte imidlertid motstand, blant annet fra byplansjef Harald Hals og byarkitekt Harald Aars.

Fem år seinere kom et annet forslag. Arkitektfirmaet Torp & Torp presenterte et åtti meter langt nybygg langs Karl Johan fra Universitetsgata (Groschhjørnet) til Handelsstanden. Bygget skulle ha åtte etasjer, de to øverste tilbaketrukket. Også Handelsstandens gård skulle bygges på i høyden. Initiativet til planen kom fra ei gruppe med sterke forbindelser i både næringsliv og politikk, blant annet tidligere statsminister for Arbeiderpartiet, hypotekbanksjef Christopher Hornsrud og formannskapsmedlem for Høyre, advokat Eyvind Getz. Forslaget fikk støtte fra kinodirektør Kristoffer Aamot, som var formann i byens skjønnhetsråd og så dette som en mulighet å rydde opp i «denne fæle delen av Karl Johan». Aftenposten kritiserte på lederplass forslaget – for å sløse med dyr tomtegrunn; bygget burde være på minst 16 etasjer.

Planen til Torp & Torp møtte også motstand – med varierende argumentasjon. En del arkitekter var ikke begeistra for funksjonalismen som sådan, men holdt seg til dens nasjonalt prega forgjengerstil. Andre mente den massive bygningskroppen tok for lite hensyn til gatas linjeføring («hengekøya»). Atter andre mislikte at de eldre gårdene midt i husrekka blei slått i hartkorn med den fortsatt uglesette Groschgården. Videre kom diskusjonen opp om i hvor stor grad nybygg skulle tilpasses omgivelsene. Byarkitekt Aars argumenterte for å bevare bydelenes målestokk; det nye Vika tålte høyhus, men de eldre bydelene var bygd for tre–fire etasjer.

I 1937 gav riksantikvar Harry Fett ut ei bok om Karl Johan. Boka tar utgangspunkt i en annen aktuell sak, spørsmålet om bevaring av Basarene rundt domkirka, noe riksantikvaren gikk sterkt inn for. Fett argumenterte for Karl Johans gates store kulturhistoriske betydning som «empirens viktigste monument i vårt land», skapt i overgangen fra provinsby til hovedstad. Han var rett nok ikke overbegeistra verken for Groschgården, Nationaltheatret eller andre bygninger fra 1800-tallets siste del, men han endte opp med en vernepolitisk konklusjon, som i alle fall delvis motsa fullskala funkis: «Vi kan ikke evig og alltid og til alle tider av døgnet være revolusjonære og nyskapende, det blir for anstrengende for sinnet. En by må også ha noen rolige punkter, må ha litt av jovialitetens underlige, ubestemmelige særpreg. (...) Rasjonalisme og teori har nemlig aldri alene skapt verken en by eller et folk, ...».

Debatten rundt Karl Johan-kvartalet fortsatte, og det kom ytterligere planer. Andre verdenskrig satte imidlertid en stopper for videre utbygging, og de første åra etter krigen var det gjenoppbygging og løsning av boligmangelen som stod på programmet.

To typer planer på femtitallet

Etter noen år der boligbygginga, hovedsakelig i de nye drabantbyene, hadde hatt førsteprioritet, dukka det på 1950-tallet på ny opp planer for og debatt om utviklinga av Karl Johan-kvartalet. Disse fulgte på et vis to nokså ulike løp: gårdeiernes kommersielle og de unge arkitektenes idealistiske.

Gruppa av gårdeiere hadde etter hvert endra sammensetning, slik at det ikke lenger var en eier per gård. Største gårdeier var nå Det Norske Teatret, som på grunn av sine nokså kummerlige kår i Stortingsgata 16 hadde tatt til å kjøpe eiendommer i Karl Johan-kvartalet, dog ingen av gårdene ut mot hovedgata. Nest største eier var ingeniørfirmaet til Thor Furuholmen. Disse eierne var ikke mer enige enn før, men de hadde kraft til å lage mer konkrete planer – og de hadde stor interesse i å utnytte eiendommene bedre. Denne interessen kunne være reint økonomisk, men var – i alle fall teaterets tilfelle – også knytta til eget behov for lokaler. Et faktum var det i alle fall at kvartalets indre deler var dårlig utnytta og av dårlig kvalitet; her fantes et villnis av skur og bakbygninger i mange størrelser og uten særlig plan. Hygieneforholda var heller ikke de beste.

I 1954 lanserte grunneierne to ulike planer for kvartalet produsert av arkitekter som kjente strøket. Det Norske Teatret og Arnstein Arneberg foreslo å rive all eksisterende bebyggelse og erstatte den med fasadebygg på åtte etasjer, hvorav to–tre noe tilbaketrukket. I midten av kvartalet var det plassert et høyhus på tjue etasjer. Kvartalet skulle naturligvis romme teateret, men også to kinoer. Under bakken var det planlagt parkering for 700 biler. Arneberg hadde også et mer moderat alternativ, der enkelte gårder var bevart.

Bak det andre forslaget stod de fleste øvrige gårdeierne og arkitektfirmaet Torp & Torp. Her bevares de gårdene som eierne ønsket å bevare, sannsynligvis fordi de var ansett som mest regningssvarende å beholde. Dette innebar for eksempel at Groschgården nå var ute av riveplanene, enda om den fortsatt ikke var regna som en pryd utseendemessig. Bortsett fra at noe mer skulle bevares, hadde forslaget mange likhetstrekk med Arnebergs, blant annet høyblokk i sentrum.

På samme tid dukka det opp ei gruppe yngre arkitekter som hadde sterke meninger om byutvikling i modernismens tidsalder. Mange av disse var med i gruppa PAGON (Progressive arkitekters gruppe, Oslo, Norge), som baserte seg på å videreføre Le Corbusiers ideer. I deres planer var det veksling mellom høyhus og lavblokker med store åpne plasser mellom og med separerte løyper for bil- og gangtrafikk. Å gjennomføre slikt i sentrum ville naturligvis kreve storstilt «sanering». I et forslag fra Arne Korsmo og Christian Norberg-Schulz var det stort sett bare Slottet, Universitetet, Nationaltheatret og Stortinget som stod igjen langs heile Karl Johan. Også Håkon Mjelva, som seinere skulle bli en sentral arkitekt i kvartalet, var på banen med forslag i samme retning. Det praktiske hovedproblemet med løsninger som dette var naturligvis at i en privatisert økonomi med mange eiere var det også mange som måtte bli enige, før så radikale grep som dette kunne tas. PAGON-planene blei derfor interessante luftslott, basert på en ide om arkitektenes og planleggernes evne til overordna tenkning.

Planene om høyhus vakte også motstand, blant annet fra seinere byplansjef Helene Kobbe. Hun viste til at forslaget til Arneberg innebar en utnyttingsgrad på 4, rundt det dobbelte av planer for såvel København sentrum og utbygginga i Vestre Vika i Oslo. «Lavblokkene» rundt ville bli på 8–9 etasjer, altså omtrent ei fordobling av det eksisterende. Gatearealet var ikke tenkt utvida, til tross for den økte bygningshøyden og ei dobling av antallet arbeidsplasser.

Tidlig sekstitall – debatten tilspisser seg

Første del av 1960-tallet innebar heftig debatt om utviklinga av Karl Johan-kvartalet. Gårdeierne var ivrige etter å hente ut større inntekter fra sine eiendommer. Ikke minst gjaldt dette Det Norske Teatret, som så store utleiearealer som en gyllen mulighet til å finansiere et moderne scenehus. Den teknologiske utviklinga med prefabrikerte bygningselementer og stadig høyere kraner gjorde også høyhus billigere å bygge. På motsatt side stod et ønske om mer offentlig styring og motstand mot gårdeiervelde, enda om det nok var uenighet i planleggerkretser om hvordan planene skulle være. I februar 1960 lanserte Thor Furuholmen, som sjøl bodde i Karl Johans gate 39, en ny plan, som innebar riving av all eksisterende bebyggelse. Han ville ha tre slanke blokker på 14 etasjer hver med grøntanlegg og 40 meter breie gågater mellom. Byplanrådet var på samme tid positive til å rive alt, og dette fikk betinga støtte fra byplansjef Erik Rolfsen, som imidlertid var skeptisk til høyhus i kvartalet.

På denne tida kunne en også se spirene til en miljøbevegelse, og ikke minst skjedde det store endringer i tankene om kulturminnevern. Året 1960 blei på mange vis et vendepunkt. I april hadde Kunsthistorisk Forening et møte om Karl Johan. Dette endte med et vedtak der gårdeierne blei oppfordra til å ta «tilstrekkelig hensyn til bevaringen av en lav sammenhengende fasadeflukt mot Karl Johans-gate». Vedtaket blei seinere støtta av Fortidsminneforeningen, mens Den antikvariske bygningsnemnd ikke fant å ville uttale seg. Byantikvar Arno Berg stod fram som en sterk motstander av «sanering» og høyhus. Hans tilrådning var «at fasaderekken mot Karl Johansgate må bevares i hovedsaken som den står i dag». Fortsatt er det fasadene det hegnes om, idet Berg åpner for totalombygging av interiører og kvartalets indre bygninger. Byplansjef Rolfsen påpeker så i en uttalelse at bygningene – med unntak av Meyer-paleet – er «utidsmessige», men han fastholder at gesimshøyden bør bevares. De siste kommunale etater som uttaler seg er kommunikasjonsrådmannen og skolerådmannen (sistnevnte også medlem av kulturutvalget), som begge i hovedtrekka støtter byantikvarens syn. Saksgangen ender i denne omgang med et vedtak i kulturutvalget 7. desember om at heile fasaderekka bør bevares.

Vernetanken blei nå støtta av stadig flere. I 1961 var saken til diskusjon i bystyret, der Bjørn Bjørnseth (Høyre) foreslo at bevaring skulle utredes. Forslaget blei oversendt formannskapet uten realitetsvotering. Året etter danna ei gruppe kunsthistorikere initiativet «Gullalderens Christiania», som kan ses på som ei rehabilitering av byarkitekturen fra 1800-tallets andre halvdel. Samtidig foretok Fortidsminneforeningen og Oslo Byes Vel ei systematisk registrering av bygninger fra denne perioden. Konklusjonen var at fasadene langs Karl Johan og Universitetsgata var vel verdt å bevare. Interessant er det å merke at hjørnegårdene fra 1890-tallet nå blei tatt inn i varmen, og at mangfoldet i husrekka blei sett som et positivt element.

Det bør ikke legges skjul på at en del eksempler på heller mislykka moderniseringer nok bidrog til å styrke ønsket om å ta vare på det velforma eldre. I Oslo hadde «saneringa» av Vestre Vika ført til et dødt og kjedelig kontorstrøk, og i Stockholm blei Hötorget nevnt som et skrekkens eksempel.

Samtidig med dette fortsatte argumentasjonen for nybygg, ikke minst på grunn av dårlig bygningskvalitet og fundamentering på de eksisterende gårdene.

Konkurransen i 1962

Arkitekt Sverre Fehns forslag til arkitektkonkurransen i 1962.
Foto: Teigen Fotoatelier / Dextra / oslobilder.no

I april 1962 utlyste grunneierne en nordisk idékonkurranse for kvartalet. Konkurransen var heilt åpen – det lå ingen forutsetninger om bevaring eller riving i programmet, men ei utskrift av bystyrets debatt var vedlagt. Det innkom mer enn seksti besvarelser. Juryen fant ingen av dem verdig førsteprisen, men delte i stedet ut to andrepriser og en tredjepris:

• Håkon Mjelva (2. pris): Fire midtfasader mot Karl Johan bevares. Hjørnegårdene rives og erstattes med nybygg i høyde med øvrige bygg. Inni kvartalet to vesentlige ny elementer: Bak bygningene i Rosenkrantz' gate ei lamellblokk på 25 etasjer; i motsatt hjørne et teaterbygg med rundt scenetårn og friluftsteater på toppen. Juryen likte ikke det ekstreme høyhuset og ønska det erstatta med et noe lavere med større golvareal.
• Erik Møller (2. pris): Midtgårdene mot Karl Johan bevares heilhetlig (til dels også bakbygninger), ikke bare som fasader. Hjørnegårdene erstattes av tilpassa mer nøytrale bygg. Kvartalet for øvrig får lukka karrébebyggelse i seks–sju etasjer og en del lavere bygg i gårdsrommet. Ingen høyhus.
• Osmo Lappo (3. pris): Midtfasadene bevares delvis, men førsteetasjene trekkes noe tilbake for å lage en overbygd handlearkade, og gårdene bygges på for å få en felles gesimshøyde. Nybygg mot de øvrige gatene utformes inne i kvartalet som terrasseblokker.

I tillegg til premiene blei fire utkast innkjøpt: fra Per Hauge/Finn Lenschow (omtalt som fjerdepris), Sverre Fehn, Erling Viksjø og Harald Ramm Østgaard/Per Cappelen. Alle disse forutsatte riving av all den gamle bebyggelsen. Fehn var den som gikk lengst i høyden – med fire slanke tårn, mens Viksjø presenterte et grep der kulturdelen av kvartalet blei trukket ut mot Karl Johan.

Vernekreftene tolka resultatet som en halv seier, i og med at det syntes å være allmenn tilslutning til i alle fall å beholde de midtre fasadene mot Karl Johan. Det skulle imidlertid fortsatt ta mange år før det kom til endelig avklaring om kvartalets skjebne.

Strid om høyhus og teaterplassering

Etter konkurransen i 1962 lå det etter manges syn an til et kompromiss mellom utkasta fra de to andreprisvinnerne. Slik gikk det imidlertid ikke. Saken blei tilsynelatende liggende i dødvanne noen år, før uenighetene blomstra opp igjen. Det Norske Teatret engasjerte i 1963 den ene prisvinneren, Mjelva, til å arbeide videre med prosjektet, mens Møller i stor grad blei glemt.

Flyfoto av kvartalet; Grosch-gården (rød) i midten av bildet
Foto: Oslo byarkiv / Widerøes Flyveselskap / oslobilder.no

Ingeniør Olav Selvaag presenterte i VG 2. november 1971 et forslag med terrasseblokker med hengende hager langs Karl Johan. Dette ville gjøre at «gatebildet mykes opp, og ikke minst vil det bli atskillig mer charmerende», uttalte han om forslaget som ville bli «en elegant motvekt til Studenterlundens mektige trekroner» (sitater fra avisartikkelen).

Etter at bystyret i 1966 slutta seg til prinsippene i Mjelvas konkurransebidrag, kunne han året etter presentere reviderte skisser. Høyhuset på 25 etasjer var borte – erstatta med to blokker på henholdsvis 16 og 20 etasjer. Som sist var det åpna for å bevare fasader mot Karl Johan – og for så vidt rundt heile kvartalet, men bevaring var tydelig ikke arkitektens eget førstevalg. Planen fikk motbør fra byplansjef Rolfsen, og bygningsrådet gikk mot den med sju mot én stemme.

Debatten gikk nå høyt langs flere akser. Den ene var spørsmålet om høyhus, som fant sine talspersoner både blant gårdeiere med ønske om høy utnyttingsgrad og blant modernistiske arkitekter (f.eks. deler av Pagon-gruppa). I den siste gruppa var det imidlertid også prinsipielle høyhustilhengere som fant Mjelvas plan dårlig og som ønska seg en plan for heile bysenteret, ikke bare for ett kvartal. Byplansjefen var sjøl tilhenger av høyhus, men ville ha disse plassert mer i sentrumsranden.

På motsatt kant kom kulturvernere på banen med krav om bevaring av mer enn 3–4 fasader. Stephan Tschudi-Madsen, seinere riksantikvar, forsvarte nå også de to hjørnegårdene, idet han viste til kontrastenes betydning, både historisk og miljømessig. Dette innebar også ei vending der vern om bymiljøer blei sidestilt med vern om enkeltbygg og monumenter.

Et sentralt og svært konkret moment i debatten var teaterets behov for nye lokaler. Teaterledelsen hadde naturligvis arbeidd planmessig med dette. Deler av statsstøtta var opp gjennom åra brukt til å kjøpe eiendommer. Tanken var ikke bare å bygge nytt for egne behov, men også å bygge forretnings- og kontorlokaler som kunne finansiere teaterbygget og framtidig drift av det. Dette forklarer teaterets interesse for høy utnyttingsgrad, og det forklarer til dels også Mjelvas plan der de inntektsbringende høyhusa lå på teaterets eiendommer, mens scenebygget var plassert utafor. Dette var rimeligvis ikke en plan som vakte begeistring hos de øvrige gårdeierne.

På politisk hold var det stor enighet om at teateret måtte sikres gode lokaler, og for Arbeiderpartiet blei det derfor viktig å støtte Mjelva-planen. Høyre ved Albert Nordengen lanserte et alternativ: Kommunen skulle la teateret få overta Stortingsgata 16 (der det holdt til) med tilliggende bakeiendom, mot at kommunen overtok teaterets tomter. Hensikten var å sørge for «sanering» av Karl Johan-kvartalet i kommunal regi og uten høyhus.

I 1969 kom ingeniør Furuholmen igjen på banen, nå med et prosjekt tegna av Erling Viksjø. Her var det meste revet, og kvartalet var bebygd med sju blokker av ulik størrelse med grønne torg imellom. Mot Karl Johan var plassert en langstrakt og lav arkade for på et vis å beholde gatas hovedpreg. I 1971 kom ennå et forslag – der boligene etter hundre års fravær gjorde sitt gjeninntog langs hovedstadens paradegate. Olav Selvaag foreslo å bygge sjuetasjers terrasseblokker vis-à-vis Eidsvolls plass!

Bystyrets flertall støtter Mjelva-planen

Karl Johans gate sett fra Slottsbakken med inntegna virkning av mulige høyhus, sannsynligvis basert på Mjelvas forslag.
Foto: Oslo byarkivs samling / oslobilder.no

Modell av Telje-Torp-Aasens forslag til regulering av Karl Johan-kvartalet.
Foto: Telje-Torp-Aasen

Sommeren 1971 prøvde byplankontoret å konkludere i saken. De store rivingsplanene blei avvist. Det var delvis av praktiske grunner, fordi det blei sett som urealistisk å få de elleve grunneierne til å gå i takt. Men viktigere var det nok at kontoret ønska å se kvartalet i en større bysammenheng og som en del av hovedstadens identitet. Det var etter hvert ei sterk stemning for å bevare samtlige fire sider av kvartalet, og byplansjefen hadde landa på at dette betydde at bygningene måtte beholdes, ikke bare fasadene. Dermed sa etaten nei til Mjelvas konkurranseutkast og også til den reviderte planen hans.

Byplankontoret var mer positivt innstilt til et nytt forslag fra Furuholmen og Viksjø. I dette utkastet var alle bygningene mot Karl Johan og mot Universitetsgata bevart, likeså Håndverkeren. Indre kontorblokker på 10–13 etasjer blei imidlertid ansett å være for høyt.

Resultatet var at byplankontoret lagde sitt eget forslag, i samarbeid med arkitektkontoret Telje-Torp-Aasen. Forslaget innbar bevaring av randbygningene, plassering av teateret på dets egen eiendom og nye indre bygninger på inntil åtte etasjer. Økt grad av bevaring og tilpassing til det eksisterende var altså tanken nå, nokså radikalt i sin konservatisme.

At dette synet var i ferd med å vinne fram også i arkitektkretser, viser et vedtak fra et medlemsmøte i Oslo Arkitektforening i januar 1972. Her beklages det at bygningsrådet (med fem mot fire stemmer) måneden før hadde støtta teaterets nye utkast til reguleringsplan, og foreninga går inn for byfornyelse framfor «sanering».

I juni kom reguleringsplanen til behandling i bystyret, der Mjelva-planen vant fram. Arbeiderpartiet var sterkt opptatt av å sikre teateret lokaler, og Venstre var også for. Høyre og Sosialistisk Folkeparti stemte mot, og resultatet blei dermed 52 mot 33. Datidas regler foreskreiv ei ekstra behandling dersom det ikke var minst 2/3 flertall, og i augustmøtet (hvor simpelt flertall var nok) var flertallet redusert til 47 mot 38.

Mindretallet valgte å anke vedtaket inn for Kongen, og saken blei dermed en av de første bymiljøsakene det nyetablerte Miljøverndepartementet skulle behandle.

En avgjørelse tas

Miljøverndepartementet kom med sin avgjørelse i september 1973: Det underkjente den vedtatte reguleringsplanen, og meldte at en plan basert på byplankontorets utkast ville være akseptabel. Departementet uttalte seg mot skjermbevaring (bare fasader) og gikk inn for full bevaring av bygningene langs Karl Johan. Samtidig blei det gjort klart at Det Norske Teatrets økonomi ikke var en faktor som kunne tas i betraktning i reguleringssammenheng. Noen tid etterpå blei det imidlertid gitt løfte om offentlig støtte til nybygg for teateret.

Tre år seinere blei så endelig plan vedtatt. Karl Johan-bygningene blei regulert til spesialområde bevaring med «sine fasader, takflater mot gate og gjennomganger» intakte. Maksimal byggehøyde blei satt til åtte etasjer inne i kvartalet, og utbyggingsgraden blei fastsatt til maksimum 2,5 (teateret holdt utenom). Planen forutsatte et lavere og arkitektonisk mer beskjedent teaterbygg. Ved behandling i bygningsrådet foreslo tre representanter fra Høyre bevaring også av gårdene mot Universitetsgata, samt Håndverkeren. Dette blei nedstemt, men samtlige av disse bygningene står fortsatt, og de er nå på Byantikvarens gule liste.

Nybygg og bevaring i praksis

Uteservering langs Karl Johan-kvartalet sommeren 2014

Det neste tiåret blei reguleringsplanen satt ut i livet. Teateret skifta arkitekt, og i 1979 hadde 4B Arkitekter (ved Ole Fredrik Stoveland) tegningene klare. Åpningsforestillinga var høsten 1985. Bygget fikk hovedfasade mot Kristian IVs gate med inngangspartiet som fondmotiv for Sehesteds gate. Fasaden er markant, men samtidig vel tilpassa omgivelsene.

For deler av kvartalet mot Karl Johan presenterte Furuholmen og Viksjø et revidert bebyggelseforslag, som blei godkjent til tross for en betraktelig høyere utbyttingsgrad enn 2,5. I det indre – der Karl Johans bakbygninger før lå – er det reist et åtte etasjers kontorbygg. Første og andre etasje i dette og i de foranliggende opprinnelige bygningene utgjør kjøpesenteret Paleet. «Opprinnelig» må her tas med ei klype salt. Innmaten er nærmest fullstendig ny, og på sett og vis er det foretatt ei rein skjembevaring, trass i departementets og byplankontorets uttalelser mot dette. I nummer 41 og 43 er faktisk heller ikke fasadene bevart; det som står i dag, er nyoppførte kopier.

Også for Thorvald Meyers palé (nummer 37) var det framlegg om å bare ta vare på fasaden, særlig etter at huset fikk skader ved utbygginga av T-bane-tunnelen under Studenterlunden. Bygningsrådet godtok dette, men en anke til fylkesmannen gjorde at forbygninga fortsatt står, mens bakbygningene er revet.

Groschgården står fortsatt. Den blei delvis tilbakeført til original stil i de lavere etasjene. Samtidig (1984) blei det gitt tillatelse til å bygge på i høyden. Femteetasjen mot Karl Johan har fått følge av en tilsvarende etasje mot Universitetsgata. I tillegg er det satt opp to tilbaketrukne toppetasjer.

Av kulturaktivitetene som flere tidligere forslag fylte kvartalet med, er det blitt mindre. Teateret er naturligvis der, samt to av byens største bokhandler. To av de tre kinoene er revet, mens Victoria har fortsatt som intim teaterscene og konsertlokale.

Kunstnernes restaurant Blom er den delen av kvartalet som i stort sett alle sammenhenger har vært framstilt som bevaringsverdig, til tross for at interiøret ikke var eldre enn fra 1925. I reguleringsplanen het det at restauranten burde «søkes innpasset», og i 1980 blei en god kopi gjenåpna i den nye kontorblokka i kvartalets indre. Den holdt det gående i rundt 20 år, men etter hvert stod ikke inntektene i forhold til utgiftene. Nå er lokalene ombygd til det ugjenkjennelige og benyttes av skjønnhetssalongen House of Beauty.

De øvrige fasadebygningene i kvartalet står fortsatt, bortsett fra at det er kommet et nybygg i Rosenkrantz' gate.

Kilder

Hovedkilde for denne artikkelen er Arne Lie Christensen: Karl Johans fasader – et kulturhistorisk nærbilde, Pax forlag, Oslo 2007.

Arkitektoniske opplysninger om de enkelte bygg er i hovedsak henta fra

• Oslo byleksikon (2. utgave 1966 og 4. utgave 2000)
• Ole Daniel Bruun: Arkitektur i Oslo (1999)
• Nettstedet arc!