Karen Cudrio

norsk forretningskvinne, grunneier og skogsbruker
Karen Cudrio
FødtKaren Hofgaard
26. oktober 1716Rediger på Wikidata
BragernesRediger på Wikidata
Død1797Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Forretningsdrivende, trelasthandler, grunneierRediger på Wikidata
Nasjonalitet Danmark-NorgeRediger på Wikidata

Karen Cudrio (født Hofgaard 26. oktober 1716 i Bragernes, død 1797[1]) var en norsk forretningskvinne, grunneier og trelasthandler som eide og drev store skogsområder på ialt 150 000 mål vest for Øyeren. Hun var datter av kjøpmann og trelasthandler Andreas Jenssøn Hofgaard.

Karen Cudrio giftet seg med Peder Cudrio i 1738, og etter hans bortgang i 1765 tok hun over driften av skogseiendommene i Østmarka. Hun satt som eier av Losby og mesteparten av Østmarka i tillegg til en mengde andre eiendommer, og hun ble kjent som en myndig og bestemt arbeidsgiver. På folkemunne ble hun kalt «Cudrona». Selv mange år etter hennes bortgang ut på 1900-tallet kunne man høre snakk om en tørr og krokete gammel bjørk mellom Trollvann og Langvann i Østmarka som ble kalt «Cudrona». Dette fordi treet var «Vrien og vrang som Cudrona», i følge ryktet.[2][3] Dette tyder på at Cudrio ikke bare har etterlatt seg hyggelige minner, men hvem hennes standhaftighet gikk ut over har ikke historien tatt vare på. Karen Cudrio har etterlatt seg inntrykket av å ha vært en meget driftig dame som forvaltet sitt store skogområde, sine sagbruk, gårder og løkker meget vel.

EiendommerRediger

Peder Cudrio opparbeidet sin formue som handelsmann på midten av 1700-tallet. Han eide blant annet det meste av nåværende Homansbyen, Damløkken hvor dagens regjeringsbygg står, samt flere løkker langs Akerselva. I 1760 står han også oppført som eier av Bremsrud, Hanåa, Jørgensrud, Krokhol, Lille Li, Losby, Prinsdal, Rausjøbruket, Rustad, Sarabråten, Skraperud, Skulerud (Lørenskog), Skullerud (Østensjø) og Østby. I alt 150 000 mål inkludert to tredjedeler av Østmarka som strakk seg mellom Øyeren og Oslofjorden. Han bodde selv på Skulerud, da det lå sentralt og gjorde det enklere å drive eiendommene. Etter hans død i 1765 tok Karen Cudrio over eiendommene og driften.

PlankeveienRediger

 
«Cudriobakken» der Karen Cudrio skal ha utbetalt lønningene til skogsarbeiderne.

Utdypende artikkel: Plankeveien

Plankeveien var en hovedferdselsvei som gikk fra Enebakk til Oslo gjennom Østmarka. Den ble brukt på 1700- og 1800-tallet til transport av planker og bord fra sagbrukene sør i Østmarka og Enebakk. Den ble anlagt av Cudrio som vintervei i 1760-årene, og fulgte derfor i hovedsak vann og myrer gjennom marka. Denne ruten har av stor sannsynlighet også blitt brukt før anleggelsen av veien. I terrenget mellom Elvåga og Langvann var plankekjørerne avhengige av en ekstra hest for å dra lasset på grunn av den bratte stigningen. Det ble derfor anlagt to parallelle veier her, slik at de ekstra trekkhestene ikke skulle være i veien for hestene på vei opp bakken. Ved Kruggmyr norvest for Langvann kan man fremdeles se rester etter veien. Her ble veien bygd opp med stein og kalles fremdeles den dag i dag «Cudriobakken». Cudrio skal ved flere anledninger ha delt ut lønningene til skogsarbeiderne i denne bakken.[4]

Conradine DunkerRediger

Cudrio er antatt å være preget av den spartanske atmosfæren fra starten av 1700-tallet. Dette stod i kontrast til Cudrios kollegaer blant handelsmagnatene på denne tiden. Dette antydes i en av Conradine Dunkers sladderhistorier fra memoarene Gamle Dage:[5]

Der var en Pebersvend med store Rigdomme, Peter Buch Hofgaard. – Hofgaard havde en Søster, Madame Cudrio, der var endu rigere end han; da hun var meget svag af Alderdom, raadede Lægen hende til at drikke et Glas Viin, men hun nænnede ikke at kjøbe den; hun erindrede, at der maate være en Flaske Hvidviin i hendes Kjelder og lot sig bringe den. Vinen var bedærvet og gaaet i Gjær, hun drak den, og den fremskyndede hendes Død.” Hun ble begravet fra Vor Frelsers kirke på fornemt folks vis: ”Ringing med alle Klokker og den store Klokke ¼ Time forud.

Arven etter CudrioRediger

Cudrio hadde i alt 11 barn, hvor 5 av disse døde allerede i spedbarnsalderen – hvilket var vanlig på den tiden. Av barna som nådde voksen alder var det fire sønner og to døtre. Moren overlevde alle utenom den yngste sønnen, som døde to år etter henne. Ingen av sønnene etterlot seg arvinger, og døtrenes døtre giftet seg inn i velstående embetsfamilier, som Aars, Bukier, Falsen, Lumholtz, Munch og Platou. Da Cudrio døde i 1797 arvet ikke den siste gjenlevende sønnen noen av eiendommene; man vet ikke årsaken til denne forbigåelsen. Det var istedet Cudrios dattersønner som arvet eiendommene.

Brødrene Lurnholtz, som var to av Cudrios dattersønner, arvet det som lå i syd og øst, mens Ove Munch og Thomas Bukier arvet resten. Krigen med England i 1807 medførte vanskelige tider, og det gikk ikke mange år før de fleste av de nedarvede eiendommene ble kjøpt opp. Til slutt var det bare Skullerud gårdØstensjø som ikke var solgt. Gården forble i Bukiers eie i 130 år inntil den ble solgt i 1929.[6]

StederRediger

Den standhaftige og driftige Cudrio fikk med årene flere steder i marka oppkalt etter seg. En kolle sørøst for Skytten kalles i dag for Cudrioberget.[3] Her skal hun i likhet med Cudriobakken ha delt ut lønning til fullmektig fra Losby for utført arbeide. Hun skal også ha brukt plassen til hvile under sine mange skogsbefaringer. Også Peder Cudrio skal ha benyttet dette stedet til samme formål frem til hans død. En stein i marka har fått navnet Cudriosteinen og er i dag kjentmannspost. [7] Steinen ligger langs blåstien fra Steinsjø, vest for nordenden av Svartkulp.

ReferanserRediger

  1. ^ «Karen Hofgaard f. 26 Okt 1716 Bragernes, Drammen, Buskerud d. 1797 Oslo». www.sveaas.net. Besøkt 8. juli 2020. 
  2. ^ Saugstad, Even (2012). Østmarka fra A til Å. Oslo: Frie Fuglers Forlag. s. 27, 127. ISBN 9788299541565. 
  3. ^ a b «Historien om denne plassen i Østmarka omfatter både Svartedauden, husmenn, godseiere og kjendiser». www.dagsavisen.no (norsk). Besøkt 8. juli 2020. 
  4. ^ «Cudriobakken». Skiforeningen (norsk). Besøkt 8. juli 2020. 
  5. ^ Dunker, Conradine B. (1780-1866) (1871). Gamle Dage: Erindringer og Tidsbilleder. Kjøbenhavn: Gyldendal. 
  6. ^ Pedersen, Gunnar, 1930- (2012). Nordstrand og Østensjø - før og nå aktuell historie V. Oslo: Dreyer. ISBN 978-82-8265-051-9. OCLC 1028385233. 
  7. ^ Skiforeningen. «Den andre Cudriosteinen har blitt kjendis». Skiforeningen - www.skiforeningen.no (norsk). Besøkt 8. juli 2020. 

Eksterne lenkerRediger