Karantenekommisjoner ble opprettet i sjøfartsbyene med skipsfart fra andre land på 1700-tallet. Oppgavene til kommisjonen var å hindre spredning av smittsomme og epidemiske sykdommer som kom via sjøveien.

Historie rediger

Epidemier som oppstod i andre land kom gjerne til Norge via sjøveien, med skip hvor mannskap og passasjerer var syke. Etter forordning av 8. februar 1805 ble det opprettet karantenekommisjoner i alle sjøfartsbyer hvor en jevnlig hadde skip fra fremmede land i havnen. Kommisjonene skulle iverksette og administrere nødvendige tiltak ved epidemier, og var sammensatt av en fra magistraten, en lege, en tolloffiser og en sjøkyndig person. Karantenekommisjonen kunne beordre skip i isolasjon eller karantene ved epidemier, som blant annet kopper, tyfus, tyfoidfeber og kolera.

Ved alvorlige epidemier kom kommisjonen sammen og administrerte hjelpearbeidet. Når epidemien var over ble kommisjonen oppløst. Ved sunnhetsloven av 16. mai 1860 ble byene pålagt å opprette en fast sunnhetskommisjon, og karantenekommisjonen ble lagt inn under sunnhetskommisjonen. Når sunnhetskommisjonen behandlet karantenesaker, skulle den utvides med en tolloffiser og en sjødyktig person. Ved slike situasjoner stod karanteneloven over sunnhetsloven, og isolasjonbestemmelsene ble skjerpet, blant annet ble de syke pliktige til å la seg isolere dersom kommisjonen ønsket det.

Bestemmelsene ble opphevet ved lov av 17. juni 1909 om foranstaltninger mot innførsel av smittsomme sykdommer. Karantenebestemmelsene er i dag innlemmet i forskrift av 27. juli 1956 for hygieniske forhold ombord i fartøyer, samt i smittevernloven av 5. august 1994. Politi, skipskontroll, havnevesen, tollvesen, næringsmiddeltilsyn, veterinærvesen og andre myndigheter plikter etter smittevernloven å bistå ved gjennomføringen av eventuelle smitteverntiltak.

Se også rediger

Kilder rediger