Wikipedia

Kanelkjuke

Kanelkjuke (Hapalopilus rutilans) er en giftig kjuke, som er ettertraktet til garnfarging. Kjuka er meget giftig, på grunn av polyporinsyre[5].

Kanelkjuke
Kanelkjuke på Pinus leiophylla (en art i furuslekta) i Cochise County i Arizona USA, tatt av Strobilomyces
Nomenklatur
Hapalopilus rutilans
Murrill, 1904[1]
Synonymi
Polyporus nidulans Fr.

Hapalopilus nidulans (Fr.) P. Karst.
Polyporus rutilans Pers.: Fr.
Hapalopilus rutilans (Pers. : Fr.) P. Karst.
Boletus rutilans Pers.
Polyporus rutilans var. spongiosus

Fomes spongiosus (Pers. : Fr.) Sacc.)[2]
Populærnavn
kanelkjuke[3]
Klassifikasjon
RikeSoppriket
Divisjonstilksporesopper
Underdivisjonhymeniesopper
Klasseekte hymeniesopper
Ordenporesoppordenen
FamiliePolyporaceae
Slektfargekjukeslekta
Miljøvern
Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
Artsdatabanken (2021)[4]

Økologi
Habitat: Trestammer, særlig på de som vokser på steder med baserik grunn.
Utbredelse: Spredt nord til Torskefjorddalen

Kjennetegn rediger

Kjukene er ettårige, myke, saftige og ensfarget[6]. Fargen er da fra kanelbrun til gulbrun[6]. Men fargen blir straks blålilla, når kanelkjuka får en base på seg. Her kan relativt svake løsninger av natriumhydroksid (kaustisk soda), kaliumhydroksid (kalilut) og ammoniumhydroksid (salmiakk) brukes. Hattens størrelse er på 2 til 12 cm bredde, 2 til 8 cm dyp og 1 til 4 cm høy[7]. Sporepulveret er hvitt[7]. Sporene er 3,5 til 5 µm ganger 2 til 3 µm den andre retningen, og sporene har en ellipseform med en glatt overflate[6], men med 2 til 3 rander eller riller.[5].

Voksested og utbredelse rediger

Kanelkjuke vokser på døde greiner og stammer av de i asalslekta (inkludert rogn), hassel og bjørkeslekta[6], men også en gang i blant finner en den på andre lauvtrær og gran[7]. Kanelkjuka bryter først ned lignin, så den får tak i cellulosen etterpå. Oftest så finner en stokken i nedbrytingsprosessen av lignin, så en da ser mest cellulose igjen og dermed gir hvitråte[5].

Utbredelsen i Norge har sitt tyngdepunkt fra Hønefoss i nord[8], langs Tyrifjorden, Bærum sørover til Oslo[8]. Så følger den kysten langs Oslofjorden og kyten ellers sør til Kristiansand[8]. Ellers så er den spredt til sjelden rundt i landet nord til Torskefjorddalen naturreservat[8], som er landets nordligste funn ved 70,6578 grader nord[8].

Vedensutbredelsen til kanelkjuke har sitt tyngdepunkt i Europa[1]. Men den er også vanlige i østlige deler av USA[1], sammen med sørøstlige deler av Canada. Den er spredt i vestre halvdel av Russland[1] og Mexico, men kan lokalt være vanlig[1]. Ellers er det noen få funn i Japan, New Zealand og sørøstlige Australia[1]. Så er det et enkelt funn i Sør-Amerika og Afrika[1].

Bruk, kjemi og giftighet rediger

Bruk rediger

Kanelkjuke er ettertraktet til garnfarging, på grunn av sin nydelige blålilla farge når den er bladet med basiske stoffer. Garnet blir da trekt sammen med soppen i ca. 1 t ved 90 °C.

Kjemi rediger

 
Dette er strukturformelen for polyporinsyre

Som nevnt nedenfor, så er hovedstoffet i kanelkjuke polyporinsyre.

Giftighet rediger

Kanelkjuke er en meget giftig sopp. Den inneholder 20 til 40 % av friskvekt polyporinsyre[9], som er det giftige stoffet. Men det er også dette stoffet, som gir den praktfulle fargen[9]. Men polyporinsyre er også meget giftig, med en LD50 målt på når injisert i venen på mus 80 mg/kg kroppsvekt[10]. Noe som betyr fra en mus sitt standpunkt, at 200 til 400 mg av soppen per kg kroppsvekt er dødelig dose. Hvis vi setter, at mennesket har samme følsomhet ovenfor polyporinsyre som mus. Så vil da 2 til 4 g være dødelig for en person på 10 kg, 10 til 20 g være dødelig for en person på 50 kg og 20 til 40 g være dødelig for en person på 100 kg. Antageligvis er vi en mere del følsomme for polyporinsyre enn mus. Altså at den dødelige dosen er lavere, enn regneeksemplet ovenfor.

Til sammenligning så er 30 mg/kg kroppsvekt av demeton-S-metyl dødelig for rotter når tatt igjennom munnen[11], men 65 mg/kg kroppsvekt når injisert i venen[11]. Men hos marssvin ligger tallene på 110 mg/kg kroppsvekt, når tatt igjennom munnen[11]. Men ligger på 12,5 mg/kg når injisert inn i bukhinnen på marssvin[11]. Dette plantevernmiddelet ble forbudt ved tusenårsskiftet på grunn av sin giftighet. Handelspreparatet var da utblandet 1 : 4, og handelspreparatet ble blandet ut 1 : 1000 før det ble brukt på en åker og lignende.

Forgiftningssymptomer rediger

Det var tre personer, som prøvde å spist på kanelkjuke[12]. Disse fikk noen bestemte symptomer. Det ble da gjort et rotteforsøk, der rottene ble gitt fra 100 til 800 mg polyporinsyre per kg kroppsvekt[12]. Innen et tidsrom av 24 timer, så ble det observert stor nedgang i aktiviteten av å forflytte seg, senket koordinasjon av øynene og en svekket grovmotorikk (målingen går ut på å hvor flink forsøksdyret er til å ta tak i en vaier med bakbeina, når en slipper halen. Dyret holder da allerede fast vaieren med frambeina).[12]. Analyser av blodet viste, svikt i lever og nyrer, metabolsk acidose, mangel på kalium og kalsium[12]. Symptomene en så fra dette forsøket, sammensvarte de med de en så hos de som hadde spist kanelkjuke[12]. Denne virkningen kommer av polyporinsyre hindrer virkningen av enzymet dihydroorotat-dihydrogenase[12].

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f g «GBIF Hapalopilus rutilans (Pers.) Murrill, 1904». GBIF. Besøkt 31. oktober 2020. 
  2. ^ «Artsnavnebaese Søk». Artsdatabanken. Besøkt 19. oktober 2020. 
  3. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 5. mars 2022. Besøkt 5. mars 2022. 
  4. ^ Brandrud TE, Bendiksen E, Blaalid R, Hofton TH, Jordal JB, Nordén J, Nordén B og Wollan AK (24. november 2021). «Sopper. Vurdering av kanelkjuke Hapalopilus rutilans som LC for Norge» . Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 30. mars 2023. 
  5. ^ a b c Læssøe, Thomas og Petersen, Jens H. (2019). Fungi of Temperate Europe volume 2 (engelsk). 2. Bosnia-Hercegovina: Princeton University Press - Princeton and Oxford. s. 924. ISBN 978-0-691-18037-3. 
  6. ^ a b c d Ryman, Svengunnar og Holmåsen, Ingmar (1992). Svampar, en fälthandbok (svensk) (3 utg.). Sverige: Interpublishing. s. 154. ISBN 91-86448-31-5. 
  7. ^ a b c Læssøe, Thomas og Conte, Anna del oversatt av Smith, Oliver (2014). Soppboka - 450 arter, sanking, oppskrifter (norsk). Hong Kong: Cappen Damm faktum. ISBN 978-82-02-43938-5. 
  8. ^ a b c d e «Artskart for kanelkjuke». Artsdatabanken. Arkivert fra originalen 21. februar 2022. Besøkt 31. oktober 2020. 
  9. ^ a b «Handbook of Natural Colorants». Bechtold, Thomas og Mussak, Rita Wiley igjennom Google books. Besøkt 19. oktober 2020. 
  10. ^ «PubChem Polyporic acid (compound)». PubChem. Besøkt 16. oktober 2020. 
  11. ^ a b c d «PubChem Demeton-S-methyl (compound)». PubChem. Besøkt 14. juli 2020. 
  12. ^ a b c d e f Kraft, Jeanette; Bauer, Siefgfried; Keilhoff, Gerburg; Miersch, Jürgen; Wend, Detlef; Riemann, Dagmar; Hirschelmann, Rolf; Holzhausen, Hans-Jürgen; Langner, Jürgen (1998). «Biological effects of the dihydroorotate dehydrogenase inhibitor polyporic acid, a toxic constituent of the mushroom Hapalopilus rutilans, in rats and humans». Archives of Toxicology. 72: 711-721. doi:10.1007/s002040050565. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kanelkjuke&oldid=23626025»