Kampene ved Garberg bru

Kampene ved Garberg bru varte fra 29. april til 4. mai 1940 da de norske styrkene trakk seg tilbake.

Kampene ved Garberg bru
Konflikt: Andre verdenskrig
Dato 30.april - 5.mai Sted Selbu Resultat Norsk tilbaketrekning
Stridende parter
Norge Sverige Polen	Tyskland
Kommandanter og ledere
Ernst Armin Fyrwald Åke Sjøgren	Nikolaus von Falkenhorst
Enheter involvert
Frivillig Jegerkorps	196. Infanetridivisjon
Styrker
ca. 70 norske 12 svensker 2 polske	ca. 50 - 60 soldater ved starten ca. 200-500 ved slutten.
Tap
1. død ca. 5 sårede	3. døde Ukjent antall sårede

30. april ble Selbu satt i krigstilstand og det skulle komme til å stå et slag ved Garberg bru som kom til å være i 4-5 dager. Sammen med kampene på Hegra festning anses disse kampene for å være de siste i Sør-Norge før kapitulasjonen.

Soldater kommer til Selbu

29. april

Det var kommet en tropp soldater over fjellet fra Brekken via Tydal og ned til Selbu. Troppen var ledet an av Løytnant Ernst Armin Fyrwald og den besto av ca. 50 norske, 12 svenske frivillige, som ble supplert med 2 polske sjømenn i Tydal. De hadde til hensikt å mobilisere menn i Tydal og Selbu, for deretter å komme Holtermann til unnsetning som holdt stand mot store tyske tropper på Hegra Festning. Noe av det første de gjorde når de kom til Selbu var å ta kommandoen over telefonsentralen, men det var for sent. En melding om at en tropp soldater hadde kommet seg til Selbu, nådde Trondheim, der de tyske øverstkommanderende holdt til. Tyskerne antok at det var engelskmenn som hadde kommet til bygda og det ble umiddelbart gitt ordre om å sende opp en stryke.

Underminering av vegen i Tømmerdalen

Det første krigsoppdraget gikk ut på å underminere riksveien. Det ble satt opp en patrulje på 10 mann som skulle sprenge veien i Tømmerdalen. Det var fryktet at tyskerne ville komme med tanks, og det gjaldt å ta forehåndsregler så snart som mulig. Ved hjelp av 25.kg dynamitt var planen å sprenge veien slik at den ikke ble farbar for tanks og andre kjøretøy. Dynamitten ble lagt og lunten ble tent, men resultat ble kun et svakt smell og mye røyk, det ble planlagt på stedet at de skulle felle trær. Men de trærne som ble felt, sto så langt unna vegen at tretoppene nådde så vidt veg-skulderen. De måtte omsider trekke seg tilbake i frykt for at tyskerne kom og hele oppdraget ble sett på som mislykket.

Opptakten til trefningen ved Granby

30. april

Tidlig om morgenen kjørte 50-60 tyske soldater med lastebiler og motorsykler ut fra Frigården. I det åpne terrenget mot Tømra stoppet imidlertid kortesjen. En oberstløytnant og en soldat fikk i oppgave om å rekognosere videre. De kjørte av gårde på motorsykkel og hadde med seg avbitertang med formål om å kutte telefonledningene og slik avskjære forbindelsen fra de som bodde lengst ut i bygda og fremover til sentrum. Den tyske patruljen stoppet like ved Granby og soldaten tok til å klatre opp i telefonstolpen for å kutte forbindelseslinjen. Like ved bodde en familie som fulgte spent med på hva tyskerne gjorde, de hadde kvelden før tatt imot mange flyktninger som var kommet fra Hommelvik. De skjønte raskt at alvorlige ting var i ferd med å skje, for alle i familien viste om de norske og svenske soldatene som lå lengre fremme i bygda. Det ble klart at eldstemann i huset skulle prøve å ta seg fram til naboen som hadde telefon, slik at de kunne varsle lengre opp i bygda om at tyskerne var kommet. Tyskerne fulgte med på hva gutten gjorde, men de fortok seg ingen ting. Han kom fram til naboen, som fikk varslet videre oppover bygda om tyskerne. Og det var i siste sekund, for rett etter at han hadde lagt røret på kom tyskerne inn døra og ødela telefonen og kuttet telefonlinjen.

Trefningen ved Granby

I mellomtiden hadde en bil, med to svenske soldater (Gottfrid Augustson og Conny Andersson) og to frivillige fra Selbu passert Garberg bru i retning Tømra. Tyskerne på sin side var på tur ned til motorsykkelen igjen, da de plutselig hørte en motordur. Først kom det en lastebil som de lot passere, så kom bilen med de norske frivillige og de svenske soldatene. Den tyske soldaten som var kommet ned til veien igjen, rakte ut hånden for å stoppe bilen, men Andersson ga beskjed til sjåføren om å kjøre videre. Det sannsynlige er at de ikke så den andre tyskeren som sto lengre opp i gårdsveien. Da bilen ikke stoppet på anrop, åpnet øyeblikkelig oberstløytnanten ild med maskinpistolen, og det var ingen særlig tvil om at han skjøt for å drepe. Bilen fortsatte noen meter før den kjørte i grøfta og ble stående på hodet. Oberstløytnanten fortsatte å skyte, mens soldaten ble stående fremme i veien som vakt i tilfelle det skulle komme flere kjørende.

Det var helt stille inne i bilen, en nordmann var drept og Augustson var truffet av streifskudd. Tyskeren med maskinpistolen var ikke sikker på om de fremdeles levde og beveget seg sakte framover med våpenet i anlegg. På kort hold skjøt han skjøt han en bredside. Det er ufattelig at han ikke traff noen. Bilen sto imidlertid på hodet, og det sannsynlige er at han skjøt over de tre som lå der.

Det er trolig han nå var overbevist om at alle var døde. Han var ikke vaktsom lenger og gikk bort til bilen. Begge svenskene lå klare og ventet på sjansen som kunne by seg. I det oberstløytnanten nærmet seg, kom en hånd opp av bilvinduet med en pistol rettet mot tyskerens panne. Det ble løsnet et skudd og tyskeren falt død bakover. Conny Andersson løp ut av bilen, mens han løsnet ild mot den andre tyskeren som sto på veien. Den andre svensken løsnet også ild fra bilvinduet, men det var for langt hold og tyskeren sto forholdsvis trygt. Med sin mauser var den tyske soldaten langt farligere. Andersson forsøkte og komme seg unna mens han stadig skjøt med pistolen. Skuddvekslingen endte med at Andersson ble truffet i lysken, men ikke verre enn at han klarte å komme seg unna til et hus like i nærheten. Tyskeren kastet seg på motorsykkelen og kjørte retning Tømra hvor resten av den tyske troppen holdt til, men da hadde de hørt skuddvekslingen og var allerede på vei oppover mot Granby. De to gjenlevende i bilen, sjåføren og Augustson hadde fått med seg at tyskeren hadde kjørt av sted, så de så sin mulighet til å komme seg ut av bilen, opp i skogen i retning mot stillingene ved Garberg bru.

Det braker løs

Det var noen spente timer i møte for forsvarerne ved Garberg bru. Oskar Fuglem og Gottfrid Augustson som var med på trefningen ved Granby, kom til broen på hver sin sykkel, like etter de passerte broen, kom Løytnant Fyrwald kjørende, han hadde med seg Sigmund Håve som hadde avtjent verneplikt og meldt seg til tjeneste. Fyrwald skulle ut på rekognoseringstur og Håve ble med som kjentmann, men når de kom på broen, stoppet Fyrwald og Håve ble beordret ut for å hjelpe til med å underminere broen. Fyrwald kjørte videre mot Granbyområdet, det han ikke visste var at tyskerne allerede hadde kommet tilbake, så han kjørte seg rett inn i den tyske divisjonen og ble tatt til fange. Etter hvert kom to menn på ski med Conny Andersson liggende på en kjelke etter seg. Han ble først sendt til lasarett på Bell, men ble senere fraktet til Sverige da han måtte operere ut kulen.

Situasjonen ved middagstider var mildt talt prekær. Forsvarerne sto nå uten leder, og det var klart at tyskerne kunne komme når som helst. I all hast måtte det utnevnes en ny øverstkommanderende. Det ble avholdt et møte og Åke Sjøgren ble utnevnt til ny øverstkommanderende. Forsvarerne var heldige med at tyskerne ikke gikk rett i angrep da de kom, for det kunne fått fatale følger. I stedet stoppet tyskerne opp ved Øybergkammen, noe som resulterte i at Sjøgren rakk å etablere forsvarslinjen ved elva.

For å nå elvebredden måtte tyskerne ta seg frem over et flatlendet område, enten etter riksveien eller på jordene i dyp snø. Selve brua var underminert og kunne sprenges på kommando om tyskerne kjørte frem motoriserte kjøretøy. Foran brua ble det dradd i hop hindringer i form av gammelt treverk og en gammel lastebil. En annen bru lengre nord ble sprengt og gjort ubrukbar for all ferdsel. De beste skarpskytterne ble plassert ved og under Moheim (forsamlingshuset) som lå like opp til brua. Der lå de godt i ly med den oppadgående solen i ryggen. Mitraljøsa ble plassert 100 meter syd for brua hvor det var god oversikt over riksvegen. To Madsen maskingevær ble plassert på nordre bruside. Ett like ved bruhodet og det andre et par hundre meter lenger nord. Dette var nærmest en genial slagplan. Om tyskerne kjørte frem et massivt angrep, skulle mitraljøsa åpne ild, mens maskingeværene skulle forholde seg tause. Svensken Erik Råberg ledet ildgivningen, og hans krigserfaring fra Finland kom nå godt med. Skarpskytterne ved Moheim og elva tok seg av tyskerne som lå i sine stillinger på Garbergshøydene. Hver mann i stillingene ved bruhodet hadde to ladde geværer til disposisjon og skjøt etter gitt signal 5 skudd.

1. mai

Om kvelden kunne forsvarerne observere at tyskerne begynte å røre på seg på Garbergshøydene. Det kom imidlertid intet angrep, og det ble bare med noe spredt skyting. Løytnant Sjøgren var hele tiden redd for at tyskerne ville omgruppere sine styrker og angripe lengre nord oppe ved elva der forsvarslinjen var langt dårligere bemannet. Men Sjøgren var også en god strateg. Han visste at tyskerne nødig ville slåss i skogen, og de var det svenskene kalte dem, <<skogsredda>>. Den dype og løse snøen var også en god alliert for Sjøgren, og det var tungt å ta seg frem i det skoglendte terrenget uten ski. Det skulle snart vise seg at hovedslaget kom til å foregå ved brua, der Sjøgren ønsket det skulle komme. Ildgivningen 1. mai viste tydelig at tyskerne så langt ikke hadde klart å peile inn hvor forsvarerne lå i terrenget.

2. mai

Kl. 04.05 var tyskerne klare, de hadde peilet inn hvor forsvarerne lå og åpnet ild, stillingene ved elva ble beskutt. Samtlige dager det ble kjempet i Selbu, var det sol og klar himmel. Således hadde forsvarerne en fordel. De hadde sola i ryggen mens tyskerne måtte skyte i motlys. Tyskerne satte også inn et mindre fly av type Stroch – et 3-seters monoplan som fløy over og bestrøk stillingene med maskingeværild. Hele dagen foregikk det skuddveksling, og den dagen mistet mange tyskere livet – kanskje 100 – kanskje flere. Tyskernes strategiske opplegg var forunderlig og halsløst. På formiddagen kjørte de frem et angrep fra nordsiden av Øybergkammen. Det var 40-50 mann oppdelt i 4 grupper som forsøkte å ta seg frem i djupsnøen mot elva. Mitraljøsa ble betjent av en bergenser som hadde vært med i tidligere kamper og var merket av krigen, han verget seg for å skyte da han syntes tyskerne som kom var for lette mål, han ble satt til side og en annen soldat tok over mitraljøsa og etter bare noen minutter lå alle de tyske soldatene rundt omkring i snøen. Blodet var spredd 15-20 meter i alle retninger og det var et fryktelig syn.

Kl. 18.00 forsøkte tyskerne å kjøre frem enda et angrep, denne gangen med 15 mann som kom etter riksvegen på motor- og trampsykler. De ca. 30 forsvarerne ved brua møtte dette fremstøtet med en morderisk ild, og bare en av de tyske soldatene så ut til å overleve ildgivningen. En time senere kjørte tyskerne opp et nytt angrep, denne gangen med to busser og lastebil med soldater. Dette stanset også opp inne ved Øybergkammen, og etter 4 timers hektisk skuddveksling trakk tyskerne seg tilbake.

Etter hvert forsøkte tyskerne seg med en ambulansevogn med Røde Kors-kjennetegn. Denne bilen som var rekvirert fra sykehuset i Trondheim, var det jordmora Sofie observerte fra sin høye post oppe i Garbergbakkene. Hun så bilen på riksvegen før den kom inn i siktemålet for forsvarerne, men hun så også mer, og det var at det sto soldater på stigbrettene. Hun ringte og varslet fra, og det ble snart klart at dette ikke var noen ambulanse ute for å hjelpe. Inne i bilen satt det soldater med maskinpistoler klare til bruk. To soldater betjente mitraljøsa da sykebilen kom. Forsvarerne lå i ro helt til bilen nådde frem til sperringa foran brua. Forsvarerne åpnet ild og alle i bilen ble truffet. Det var antatt at det satt 8-10 mann inne i bilen. Etterpå var det forferdelig å høre de sårede ligge og skrike om hjelp. Om natten tok forsvarerne seg rekognoseringstur over brua, der fant de to tyske soldater i live, men døende. Disse ble brakt til det opprettede lasarettet på Bell skole, men begge var døde da de kom dit. De ble senere hente av sine egne og ført til Trondheim.

3. mai

Det ble knapt løsnet et skudd fra noen av partene den dagen. Tyskerne var antakeligvis forferdet over den mottagelsen de hadde fått, men det var tydelig at de nå var i ferd med å omgruppere seg, og at de ville komme igjen. Det ble kastet flyveblad over bygda og forsvarernes stillinger, som forlangte full overgivelse. Det ble kjent over radioen at de norske troppene i Gauldalen hadde overgitt seg. Enkelte soldater begynte å miste motet etter disse meldingene, også enkelte av bygdefolket viste sin misnøye og forlangte at forsvarene skulle overgi seg. Men det skjedde ikke den dagen.

4. mai

Tyskerne begynte med en mer brutal krigføring og sivile mål skulle ikke lengre spares, men bombes. Om morgenen kl. 04.30 brakte det løs atskillig hardere og med større slagkraft enn før. Haubitsere, granat og bombekastere spilte opp for full musikk. Gården Uglan østre ble truffet og brant ned på kort tid. Det ble antatt at tyskerne disponerte en stryke på 400-500 mann i området. De begynte å spre seg nordover langs elva, for å utvide frontlinjen. Det var noe Løytnant Sjøgren hadde fryktet, men fremdeles forsvaret den lille stryken seg godt. Det var nærmest et under at ingen av forsvarerne ble drept den dagen. 4 av nordmennene ble lettere såret. Disse ble brakt til lasarett på Bell skole og tatt under behandling der, men de var ikke verre medfaren enn at de samme kvelden ble med på retretten mot Tydal. Utover dagen avtok ildgivningen etter hvert. Ordren om retrett mot Tydal kom kl. 20.00, men tyskerne fortsatte å skyte mot de forlatte stillingene hele kvelden til over midnatt. Sjøgren fant ingen hensikt i å sprenge Garberg bru i luften. Det er vel trolig at han ønsket tyskerne skulle komme etter oppover dalen slik at det ble nye kamphandlinger, men det ble det ikke noe av. Tyskerne kjørte over Garberg bru og besatte straks de viktigste offentlige byggene. Så om morgenen 5. mai kunne sivilbefolkningen se hakekorsflagge vaie over kommunelokalet. En av årsakene til at de trakk seg tilbake, var bombingen av sivile mål og sterkt påtrykk av norske offiserer og sivilbefolkningen.

Verdt å vite

Døde soldater

Når det gjelder antall fallende tyske soldater, så varierer tallene noe vel mye. Noen svenske kilder (ukjent) hevdet at det falt 400-500 tyskere under kampene, men dette er svært dårlig dokumentert. Et annet tall som går igjen ofte er 174 falne soldater. Dette antallet ble oppgitt av bl.a Sersjant Gram, Fenrik Lundell og Sersjant Augstson (skal også ha sagt 400). Flere vitner som opplevde kamphandlingene på nært hold har oppgitt noe omtrent samme antall og tror grunnen var at det tyske flyet som var i aksjon tok feil av sine egne og den norsk/svenske styrken. Rittmester Gez v.d Wense, viser til i notater fra sin dagbok at det døde ca. 20 tyske soldater under kampene.

Historikker Hans Olav Løkken har sett nærmere på kampene ved Garberg bru og gjort seg opp en teori:

I de fem dagene ”slaget” pågikk, mistet tyskerne med basis i dokumentasjon fra Havstein 31 stk i Sør- og Midt-Norge, hvorav hele 11 soldater fredag den 3. mai. Men den dagen ble det ikke løsnet ett skudd i Selbu. Da står vi tilbake med 20 mann. Dag en (1) i Selbu, tirsdag den 30. april, mistet en tysker og en nordmann livet. Tyskerne derimot mistet fem til i Sør-Norge den dagen. Dermed er vi nede på 14 potensielt falne tyskere. Dag to (2), onsdag – mister tyskerne fire mann (bl.a i Bud, Åsheim og Kleven). Da er vi nede på 10. Torsdag den 2. mai mister tyskerne 8 mann, de fleste ved Kotsøy og Os. To tyskere dør den dagen i Selbu: Willi von Hacht og Karl Schneider. Jeg kan ikke finne flere enn tre dokumenterte drepte tyskere med utgangspunkt i Havstein, pluss eventuelt de to med ukjent dødssted. Dermed står vi tilbake med muligens kun 3 til 5 drepte tyskere.  Min teori er at det ble skutt og drept under 6 tyskere totalt sett som følge av Kampene ved Garberg bru (Løkken, 2010)

Det som dokumentert er 3 falne, hvor to falt under beskytningen av ambulansen og en ved trefningen ved Granby. Det som falt ved brua, er gravlagt på Havstein Kirkegård.

Andre historier knyttet til kampene

Troppen på 50 på norske og 12 svenske soldater, kom over fjellet fra Brekken til Tydal. Turen var på 5-6 mil og det tok troppen 3 natt etapper å komme over. En rast ved fjellvannet Rien skulle nesten komme til å koste svensken Erik Råberg livet. Et tysk fly hadde lenge svevet over soldatene, og da Råberg fikk den ville ideen at han skulle gjøre nazihilsen ute på isen, fikk han til sin forskrekkelse se at flyet gjorde vending og gikk inn for angrep. For å unngå kulenedslagene fra flyets maskingevær måtte han løpe sikksakk, og var bare hårsbredd fra å bli truffet. Heldig vis gikk flyet tom ammunisjon.

Totalt 7 av de 12 svenskene som var med, kom nærmest direkte fra vinterkrigen.

24 mann fra Flora meldte seg også til tjeneste. De fikk oppdrag om å ta seg over fjellet til Haltdalen for å hente forsyninger. De dro av gårde 3. mai og kom tilbake 4. mai. Da de kom tilbake, ble forsyningene brakt ved hjelp av en lastebil nedover, men til liten hjelp. For samme dag opphevet kamphandlingene og forsvarerne startet tilbaketrekningen. 102 geværer, 1 mitraljøse og 10.000 patroner ble hentet fra et tunnellager i Haltdalen og brakt over fjellet ned til Flora igjen.

Litteratur

• Odd Rygg (1986) Kampene ved Garberg bru
• Hans Olav Løkken (2010) Slaget om Garberg Bro