Kaare Dyvik

norsk banksjef

Kaare Dyvik (født 27. desember 1922 i Grimstad, død 23. januar 2021 i Oslo) var en norsk bankpionér og motstandsmann. Fra 1973 til 1980 ledet han som banksjef og administrerende direktør den første etableringen av en heleiet norsk og nordisk datterbank i utlandet: Christiania Bank og Kreditkasse Luxembourg S.A[1] (endret senere navn til Christiania Bank Luxembourg S.A). Banketableringen innledet en ny fase i internasjonaliseringen av norsk bankvesen[2][3][4]. Kreditkassens satsing ble etterfulgt av andre norske og andre nordiske banker som etablerte egne datterbanker i Luxembourg,[5] og senere også av ytterligere norske banketableringer i andre internasjonale finanssentre som London, New York og Singapore.

Kaare Dyvik
Født27. des. 1922Rediger på Wikidata
Grimstad (Aust-Agder)
Død23. jan. 2021Rediger på Wikidata (98 år)
Oslo (Norge)
BeskjeftigelseAdministrerende direktør
Utdannet vedOslo Handelsgymnasium
Den høyere Bankskole (1957)
NasjonalitetNorge

Familien Rediger

Kaare Dyvik var yngst av åtte søsken i en avisfamilie som ble sterkt engasjert i motstandsbevegelsen. Familien eide og drev lokalavisen Grømstad-Posten i Grimstad. Foreldrene var lærer og redaktør Knut Dyvik (1872–1963) og Martha Adina Dyvik, født Tønnesen (1885–1974), den første kvinnelige redaktøren på Sørlandet.[6]

Krigen Rediger

Familiens hjem i Storgaten 10 (nå Dyviks plass) rommet også avisredaksjonen og -trykkeriet og utviklet seg tidlig under andre verdenskrig til å bli et senter for motstandsbevegelsen i Grimstad.[7]

Da Norge ble angrepet 9. april 1940 hadde Grømstad-Posten allerede siden tidlig i 1930-årene advart mot utviklingen i Tyskland. I november 1940 besluttet familien å innstille avisutgivelsen etter å ha nektet å etterkomme de nazistiske makthavernes redaksjonelle krav, men fortsatte trykkerivirksomheten.[8][9][10] Tre måneder senere ble Kaare Dyviks far, lærer og redaktør Knut Dyvik, arrestert av Gestapo og holdt fange i 7 uker. Etter løslatelsen ble han utpekt som tyskernes gissel med daglig meldeplikt til Gestapos Ortskommandanten. Den eldste broren og de to søstrene hadde flyttet fra Grimstad noen år tidligere og gikk derfor klar.[9]

Kaare Dyviks eldre bror, redaktør Olav Dyvik, hans foreldre og øvrige brødre var sentrale i motstandsarbeidet i byen. Kaare Dyvik, som høsten 1942 var sengeliggende med lungehinnebetennelse i øverste etasje i Storgaten 10, lyttet daglig til BBC-sendingen fra London på familiens illegale radioapparat.[11] Nyhetene videreformidlet han til Olav Dyvik, som opererte i den indre kretsen til Milorg-sjefen på Sørlandet. Mot slutten av 1942 kom den unge slektningen Astrid Dalseid fra Vestlandet til Grimstad for å fungere som assistent i trykkeriet.

Familien Dyvik spilte en sentral rolle i den dramatiske redningen av Milorg sjefen i Arendal avsnittet Tore Tau som medførte at han unnslapp Gestapo og overlevde krigen.[9]

Under Gestapos opprulling av Milorg på Sørlandet ble Kaare Dyvik og fire av fem brødre samt kusinen Astrid Dalseid arrestert.[12][13]

Etter avhør på Arkivet i Kristiansand, ble Kaare Dyvik sendt til Grini og videre til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin. Han ble befridd fra Sachsenhausen gjennom redningsaksjonen «de hvite busser», organisert av grev Folke Bernadotte og svenske Røde Kors.[14]

Redaktør Olav Dyvik var bl.a. XU-leder i Grimstad, fikk dødsdom og ble skutt på Trandum 9. mai 1944 sammen med sjefen for Milorg på Sørlandet, Major Arne Laudal.[15][16] Stud. philol. Oddvar Dyvik ble sendt til «Nacht und Nebel»-leiren Natzweiler, der han døde 25. juni 1944.[17] Som «Nacht und Nebel»-fange i konsentrasjonsleiren Ravensbrück ble kusinen Astrid Dalseid smittet av tuberkulose. Hun overlevde krigen så vidt og døde på Vardåsen sanatorium i mars 1947[13]. I likhet med Kaare Dyvik ble hans brødre Alv Dyvik og Einar Dyvik befridd fra Sachsenhausen gjennom redningsaksjonen «de hvite busser».[18][19]

I 2015 ble Kaare Dyvik tildelt Regjeringens minnemedalje for innsats under andre verdenskrig for sin innsats i frihetskampen.[20][21]

Karriere Rediger

Etter hjemkomsten til Norge startet Kaare Dyvik sine studier på Oslo Handelsgymnasium og avla i 1957 eksamen som bankøkonom ved Den Høyere Bankskole i Bergen. Etter to år i Den norske Creditbank var Kaare Dyvik ansatt i Christiania Bank og Kreditkasse fra 1949–1981. I 1973 besluttet styret i Christiania Bank og Kreditkasse å opprette en heleiet datterbank i Luxembourg, den gang den første norske og nordiske heleide banksatsingen i utlandet.[2][3]

Etablering av Christiania Bank Luxembourg S.A Rediger

19. mars 1973 skrev Aftenposten på førstesiden under tittelen «Begivenhet i norsk bankliv»:[2]

 Christiania Bank og Kreditkasse etablerer nu som første nordiske forretningsbank egen heleiet datterbank i utlandet, får Aftenposten opplyst. (...) For moderbanken betyr denne egen-etablering ute at den nu kan arbeide under de samme rammebetingelser som de utenlandske banker den konkurrerer med. Bl.a. vil man fritt kunne operere i det såkalte euro-marked, f. eks. ved lån til norsk shipping og industri, og i obligasjonsmarkedet. I kredittformidlingen for sine kunder, vil det utvilsomt bety meget for Kreditkassen å få denne egne bank i utlandet. Når man har valgt å legge den til Luxembourg, henger det sammen med at fyrstedømmet idag er et av de raskest ekspanderende finanssentre i Europa. 

Videre på s. 10 skrev Aftenposten under tittelen «Viktig banketablering ute»:[3]:

 Den utenlandsetablering som nu kommer i stand, markerer en milepæl i norsk bankutvikling. Hittil har flere av storbankene gått i medarbeiderskap med andre nordiske eller lokale banker ute – Kreditkassen blir imidlertid den første bank i Norden som går ut og etablerer seg helt og holdent på egen hånd. Fra før er Christiania Bank og Kreditkasse med i Anglo Nordic Bank i Zürich og i Banque Transatlantique i Paris. 

Etableringen av en heleiet datterbank i utlandet ble på etableringstidspunktet ansett som en krevende og risikabel satsing, siden dette ikke hadde vært gjort tidligere og ettersom både Kreditkassens og andre norske bankers internasjonale renommé var avhengig av at etableringen ville bli vellykket. Styret i Kreditkassen ga Kaare Dyvik i oppdrag å påta seg ansvaret og oppgaven med å etablere og lede datterbanken. Kaare Dyvik ledet banken i 8 år, som etter fem år hadde fått følge av 12 andre nordiske banker[5]:

  • Christiania Bank og Kreditkasse Luxembourg S.A. 27/2/1973
  • Andresens Bank Luxembourg S.A. 21/8/1973
  • Den Norske Creditbank S.A. 5/11/1974
  • Bergen Bank International S.A. 7/1/1976
  • Union Bank of Finland S.A. 2/8/1976
  • Den Danske Bank International S.A. 6/8/1976
  • PK Banken International S.A. 6/8/1976
  • Privatbanken International (Denmark) S.A. 30/9/1976
  • Skandinaviska Enskilda Banken (Luxembourg) S.A. 14/6/1977
  • Kansallis International Bank S.A. 18/8/1977
  • Provinsbanken Luxembourg S.A. 8/6/1978
  • Svenska Handelsbanken International S.A. 6/7/1978
  • Copenhagen Handelsbank International S.A. 21/9/1978

I 1981 ble Kaare Dyvik krigspensjonert på grunn av det såkalte KZ syndromet, forårsaket av senvirkninger fra konsentrasjonsleiroppholdet i Sachsenhausen som ung mann.[22]

Dyviks plass i Grimstad Rediger

Frem til 1967 stod det et 1700-tallshus i Storgaten 10, som familiens bolig, avisens redaksjon og trykkeri.[23] I 1993 fikk plassen foran Storgaten 10 navnet «Dyviks plass».[24] Det ble også avduket et minnesmerke på plassen. Kaare Dyvik kommenterte følgende om Dyviks plass i et brev til Grimstad forsvarsforening i 2017: «At Dyviks plass også skulle være viet alle dem som i grimstadområdet hadde vist oppofrende fedrelandssinn under okkupasjonsårene 1940–45». Begrunnelsen for det var at Grømstad-Postens trykkeri hadde vært et senter for den organiserte motstands-bevegelsen i dette området. Dette fremgår også av teksten på minnestøtten.[25]

I 2022 besluttet Grimstad kommune at det skal settes opp en byste av Kaare Dyvik på Dyviks plass etter initiativ av billedhugger Solveyg W. Schafferer.[26]

Sjøkrigsmonumentet i Grimstad Rediger

I 2007 tok Kaare Dyvik initiativet til oppføringen av Sjøkrigsmonumentet i Grimstad utformet av Solveyg W. Schafferer for å hedre krigsseilerne for deres heltemodige innsats under første og andre verdenskrig.[27][28]

Kilder Rediger

  • 1994: Frihetens flamme: Major Laudal og hans menn – Fædrelandsvennen. ISBN 8290581181
  • Dagfinn Hauge: Slik dør menn, ISBN 9788290069044. Lutherstiftelsens Forlag, 1946

Referanser Rediger

  1. ^ Yttervik, Janicke (28. januar 2021). «(+) Motstandsmannen Kaare Dyvik har gått bort». gat.no (norsk). Besøkt 19. juli 2023. 
  2. ^ a b c «Begivenhet i norsk bankliv». Aftenposten. 19. mars 1973. 
  3. ^ a b c «Viktig banketablering ute». Aftenposten. 19. mars 1973. 
  4. ^ Halvorsen, Helge S. (5. februar 1974). «Grimstad-mann som banksjef i Luxembourg: Norsk shipping høyt i kurs i EFs finanssentrum». Fædrelandsvennen: s. 4. 
  5. ^ a b Limpach, Marc & Humbert, Nora (2020). «Chronologie de l’évolution de la place financière du Luxembourg et de sa surveillance». Surveillance, indépendance et intégrité : 75e anniversaire du contrôle prudentiel et de la surveillance de la place financière au Luxembourg: 17–100 – via Commission de surveillance du secteur financier Luxembourg, Université du Luxembourg. 
  6. ^ Jensen, Egil Remi (2003). De satte det på trykk. IJ-forlaget. s. 336. ISBN 9788271472382. 
  7. ^ «(+) Tidslinje krigen i Grimstad». gat.no (norsk). 13. april 2015. Besøkt 20. juli 2023. 
  8. ^ Silje Een de Amoriza (26. januar 2023). «Grømstadposten». Store norske leksikon. Besøkt 22. juli 2023. 
  9. ^ a b c Eide, Bjørn-Atle (27. november 1992). «Krigens vonde minner». Grimstad Adressetidende: s. 2–3. 
  10. ^ Davidsen, Frøstrup, Bjørn, Johan Christian (2018). Aust-Agder under okkupasjonen – glimt fra krigsårene 1940–1945. Friluftsforlaget. s. 221. ISBN 9788291495644. 
  11. ^ Dyvik, Kaare (23. november 2018). «Et tidsvitne svarer Michelet». Aftenposten. Besøkt 22. juli 2023. 
  12. ^ «Søk etter alt innhold på nettsiden – Norsk digitalt fangearkiv 1940–1945 – Fanger.no». www.fanger.no. Besøkt 20. juli 2023. 
  13. ^ a b «Astrid Dalseid – Norsk digitalt fangearkiv 1940–1945 – Fanger.no». www.fanger.no. Besøkt 20. juli 2023. 
  14. ^ «Kåre Dyvik – Norsk digitalt fangearkiv 1940–1945 – Fanger.no». www.fanger.no. Besøkt 20. juli 2023. 
  15. ^ «Olav Dyvik – Norsk digitalt fangearkiv 1940–1945 – Fanger.no». www.fanger.no. Besøkt 20. juli 2023. 
  16. ^ Hauge, Dagfinn (1945). Slik Dør Menn. Oslo: Lutherstiftelsen Forlag. s. 120–130. 
  17. ^ «Oddvar Dyvik – Norsk digitalt fangearkiv 1940–1945 – Fanger.no». www.fanger.no. Besøkt 20. juli 2023. 
  18. ^ «Einar Dyvik – Norsk digitalt fangearkiv 1940–1945 – Fanger.no». www.fanger.no. Besøkt 20. juli 2023. 
  19. ^ «Alv Dyvik – Norsk digitalt fangearkiv 1940–1945 – Fanger.no». www.fanger.no. Besøkt 20. juli 2023. 
  20. ^ Mottakere av Regjeringens minnemedalje:https://www.genealogi.no/wiki/index.php/Liste_over_mottakarar_av_Regjeringa_sin_minnemedalje_for_innsats_under_andre_verdskrig
  21. ^ Kvasjord, Anna Torp (5. desember 2015). «Hedret de som ofret alt». Grimstad Adressetidende. Besøkt 20. juli 2023. 
  22. ^ Yttervik, Jannicke (29. november 2013). «Kaare Dyvik har skrevet sine memoarer». Grimstad Adressetidende: s. 36–37. 
  23. ^ «(+) Her er husene som ble revet». gat.no (norsk). 12. mai 2017. Besøkt 20. juli 2023. 
  24. ^ «Medlemsskrift nr. 38» (PDF). Selskapet for Grimstad Bys Vel: 9–17. 1. september 1993. 
  25. ^ «Astrid Dalseid (1920–1947) – lokalhistoriewiki.no». lokalhistoriewiki.no. Besøkt 20. juli 2023. 
  26. ^ Haugen, Martin (28. juni 2022). «(+) Sier ja til byste: – Ekstra viktig akkurat nå». gat.no (norsk). Besøkt 20. juli 2023. 
  27. ^ Jentoft, Solveig Krøger. «Sjøkrigsmonumentet i Grimstad – Grimstad kommune». www.grimstad.kommune.no. Besøkt 20. juli 2023. 
  28. ^ Kvasjord, Anna Torp (10. mai 2010). «(+) Minneverdig og flott avduking». gat.no (norsk). Besøkt 20. juli 2023. 

Eksterne lenker Rediger