Wikipedia

Joseph Smith

amerikansk religiøs leder
(Omdirigert fra «Joseph Smith, Jr.»)
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.
Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.
Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Joseph Smith jr. (født 23. desember 1805 i Sharon i Vermont, død 27. juni 1844 i Carthage i Illinois) var en amerikansk religiøs leder. Han grunnla den kristne bevegelsen De siste dagers hellige, en tidlig dominerende gren innenfor mormonisme. I en alder av 24 år utga Smith Mormons bok, Smiths «oversettelse» av angivelig guddommelige tekster om jøder i oldtidens Amerika. I løpet av de neste 14 årene tiltrakk han seg tusenvis av tilhengere, grunnla byer, bygde templer og etablerte en trosretning som fortsatt består.

Joseph Smith
Født23. des. 1805[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Sharon[5]
Død27. juni 1844[1][6][2][4]Rediger på Wikidata (38 år)
Carthage[6]
BeskjeftigelseProfet, politiker, teolog, nekromantiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedEmery Collegiate Institute
Ektefelle
8 oppføringer
Emma Smith
Eliza Maria Partridge Lyman (1843–ukjent)
Eliza R. Snow
Zina D. H. Young
Emily Dow Partridge (1843–ukjent)
Lucinda Morgan Harrisová
Helen Mar Kimball
Sarah Ann Whitney (1842–)[7][8][9][10]
FarJoseph Smith, Sr.
MorLucy Mack Smith
Søsken
6 oppføringer
Hyrum Smith
Samuel H. Smith
Alvin Smith
Don Carlos Smith
William Smith
Katharine Smith Salisbury
BarnJulia Murdock Smith
Joseph Smith III
Alexander Hale Smith
David Hyrum Smith
Partipartiløs (1843–1844)[11]
Council of Fifty (1844–1844)[11]
NasjonalitetUSA
GravlagtSmith Family Cemetery
Signatur
Joseph Smiths signatur
Joseph Smith på Commons
Joseph Smith jr. (1805-1844), amerikansk profet og grunnlegger av De siste dagers hellige («mormonene»). Den kristne Mormonkirken bygger sin lære på blant annet Bibelen og Mormons bok, Smiths «oversettelse» av angivelig guddommelige tekster om jøder i oldtidas Amerika.
Foto: Retusjert daguerrotypi fra tidlig på 1840-tallet av Smith eller et maleri av ham.

Biografi rediger

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Joseph Smith ble født i Sharon i Vermont i USA. Han flyttet i 1817 sammen med familien til det vestlige New York, i et område som gjentatte ganger hadde blitt gjenstand for religiøs påvirkning under den andre store vekkelsesbølgen. Smiths familie trodde på åpenbaringer og profetier. Ifølge Smith fikk han selv flere åpenbaringer tidlig på 1820-tallet. Den første skal ha vært en teofani. I en senere åpenbaring førte engelen Moroni ham til en nedgravd bok bestående av gullplater der det var inngravert en jødisk-kristen fortelling fra oldtidens Amerika. I 1830 utgav han det han påsto var en engelsk oversettelse av disse platene, under tittelen Mormons bok. Samme år etablerte han Kristi kirke, som han hevdet var en gjenopprettelse av de første kristnes kirke. Kirkens medlemmer ble senere omtalt som De siste dagers hellige, eller mormonere.

I 1831 flyttet Smith og hans tilhengere vestover til Kirtland i Ohio, og de etablerte også en utpost i Independence i Missouri, hvor Smith planla å bygge en by med navnet Sion. I 1833 ble mormonerne forvist av de opprinnelige nybyggerne i Missouri, som var urolige med tanke på mormonsamfunnets raske vekst. Menigheten i Kirtland gikk i oppløsning i 1837 etter at noen av medlemmene holdt Smith ansvarlig for en bankkollaps. Smith reorganiserte de gjenværende medlemmene i det nordlige Missouri, men hans nærvær og politikk skapte spenning med nybyggere som ikke var tilsluttet bevegelsen. Etter en militær konflikt i 1838 ble De siste dagers hellige forvist fra delstaten, og Smith ble satt i fengsel. Han ble løslatt og gjenforent med sine tilhengere i Nauvoo i Illinois, hvor han fungerte som både religiøs og politisk leder. I 1844 vakte Smith og bystyret i Nauvoo sinne hos ikke-mormonere ved å ødelegge en trykkpresse som hadde vært brukt til å trykke Nauvoo Expositor, et exposé som var kritisk til Smiths makt, samt hans praktisering av polygami. Under de påfølgende urolighetene ble han fengslet i Carthage i Illinois for forræderi, hvor han ble drept da en pøbelflokk stormet fengselsbygningen.

I løpet av sin levetid utgav Smith mange åpenbaringer og andre tekster som, av hans etterfølgere, blir betraktet som inspirerte. Hans lære inkluderer unike oppfatninger av Guds natur, kosmologi, familiestrukturer, politisk organisering og religiøst fellesskap. Hans etterfølgere betrakter Smith som en profet på lik linje med Moses og Elia, om ikke større. Det Smith hadde etterlatt seg, la grunnlaget for en rekke religiøse grupper innenfor De siste dagers hellige-bevegelsen, hvorav de største er Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige og Kristi Samfunn.

Bakgrunn og historie rediger

Oppvekst rediger

Joseph Smith ble født 23. desember 1805 i Sharon, Vermont. Hans foreldre var handelsmannen og gårdbrukeren Joseph Smith, og moren Lucy Mack Smith.[12][13] Etter å ha lidd av en lammende beninfeksjon som sjuåring, gikk Smith på krykker i tre år.[14] Etter et mislykket forretningsframstøt i 1816–17,[15] samt tre år med feilslåtte avlinger,[16] flyttet Smiths familie til landsbyen Palmyra[17] i den vestlige delen av delstaten New York, hvor Smith sr. kjøpte en 400 mål stor tomt i nærheten av Manchester.[18]

Under den andre store vekkelsesbølgen var området et arnested for religiøs entusiasme.[19][20] I perioden 1817 til 1825 ble det avholdt flere større stevner i teltleirer i Palmyra-distriktet.[21][22][23]

Han vokste opp i en stor familie. Selv om de var religiøse, bibellesende jordbrukere, var de i lang tid ikke tilknyttet noe bestemt trossamfunn. Faren skal ikke ha vært særlig aktiv i noe kirkesamfunn, men moren var tidvis med hos presbyterianerne. Joseph Smith den yngre sa at han var tiltrukket av metodistene, men ble aldri medlem.

Tidlig religiøs aktivitet rediger

Joseph Smith hevdet å ha fått religiøse åpenbaringer allerede fra fjortenårsalderen av. Etter religiøse grublerier i familien, det antas blant annet at Smith kan ha lest Emmanuel Swedenborg i biblioteket i Palmyra, og vekkelsesbevegelser i området, skal Smith våren 1820 blitt inspirert av Jakobs brev (1, 5) til å spørre Gud direkte. Han bega seg dermed ut i skogen i nærheten av familiegården, der han henfalt i alvorlig bønn. Han fortalte siden at han da ble befridd fra et mørkt angrep og at to vesener av ubeskrivelig herlighet og utseende kom ned til ham i en lyssøyle. Den første hadde pekt på den andre og sagt: «Denne er min elskede Sønn. Hør Ham!». Smith fikk vite at alle kirker var på avveier, og at han ikke skulle slutte seg til noen av dem.

Smith og brødrene hjalp faren bra med å drive gården, og Joseph tok småjobber rundt omkring (for eksempel, et kortvarig skattegraveri han lyktes å overbevise ansetteren var forgjeves, men det ble en varig forfølgelsessak for ham etterpå). Han giftet seg også med Emma Hale. Smith hadde lært nok i skolen til å kunne lese og skrive, og litt regning, men sørget selv for all senere lærdom.

Opprinnelsen til Mormons bok rediger

 
Idealisert tegning fra 1880-tallet av hvordan engelen Moroni ifølge Joseph Smith skal ha vist ham de mystiske gullplatene med teksten til Mormons bok i 1827. Smiths angivelig guddommelig inspirerte oversettelse ble utgitt første gang i 1830. Gullplatene, den påståtte kilden til det hellige skriftet, hadde da forlengst blitt hentet igjen av Moroni.

Joseph Smith påstod at engelen Moroni, opprinnelig sønn av den jødiske generalen Mormon som angivelig levde i dagens USA på 400-tallet, hadde vist ham noen gullplater i en nedgravd kiste. På platene hadde Mormon og Moroni blant annet skrevet ned et sammendrag av sitt folks historie fra omkring 600 f. Kr (samt noe om en annen, meget tidligere utvandrergruppe). Smith hevdet at han kunne tyde nedtegnelsene ved hjelp av de gudommelige «seersteinene» Urim og Tummim og at skriften var «reformert egyptisk»; de mystiske gullplatene forsvant siden, da det sies at Moroni kom og hentet dem (men ikke før han viste dem til tre vitner, og åtte til fikk se dem uten en engel til stede). Mormonene har i ettertid forsøkt å forklare den fantasifulle skriftbetegnelsen som en «endret hieratisk eller demotisk skrift brukt til å skrive en hebraisk dialekt». Smith kalte sin påståtte «oversettelse» for Mormons bok og sa at den var et annet vitne på at Bibelens Jesus er «Kristus, Guds enbårne sønn». Trosbevegelsen fikk derfor binavnet sitt etter dette hellige skriftet.

De angivelig historiske fortellingene i Mormons bok har ingen støtte i moderne vitenskap, verken når det gjelder genetikk eller arkeologi. Boka hevder blant annet at det fantes stål, hester og elefanter på det amerikanske kontinentet før europeerne kom. Genetiske undersøkelser av de fleste urbefolkningsgruppene i Amerika viser imidlertid at de stammer fra Øst-Asia, dog det er stammer som har genetiske spor fra Midtøsten. Mormonkirkens apologeter har likevel mange bortforklaringer og kreative teorier som skal støtte forestillingene deres. De hevder for eksempel at ordet «stål» i Mormons bok betyr ikke plent «jern med karbon», men like gjerne «bronse med hardt kobber» som er kjent hos inkaindianerne. Stål skal også ha vært kjent blant israelittene og andre folk i Midtøsten før jernalderen fra 600 f. Kr., men ble regnet som et sjeldent edelmetall. Mormonene foreslår at kunnskapen om stål ble etter hvert glemt i det nye landet. De hevder også at hestebein fra før Columbus' tid er blitt funnet i Amerika, og at mammuter og mastodonter, elefantdyr som døde ut lenge før historiene i Mormons bok skal ha foregått, likevel kan ha overlevd i små grupper fram til da. Mormonkirkens forsvarere hevder dessuten at gamle, indianske myter om en «stor, hvit gud» som kom ned fra himmelen og lovte å vende tilbake, for eksempel mayaenes fjærkledte slanger Quetzalcoatl og Kukulcán og inkaenes Viracocha, kan være spor av sagnet i 3. Nephis bok i Mormons Bok som forteller at Jesus besøkte Amerika etter korsfestelsen og oppstandelsen fra de døde. Tilhengerne påstår også at boka beskriver et voldsomt vulkanutbrudd på en vitenskapelig korrekt måte som Smith neppe kunne ha kjent til. Mormonene mener også at det er spor av semittisk i flere indianerspråk og lokale stedsnavn. Semittisk kultur skal også ha påvirket tempelarkitekturen hos enkelte indianske folk. Selv litterære strukturer som kiasme, en retorisk figur som er vanlig i Bibelen og som den ulærde bondegutten Smith ifølge mormonene neppe mestret, tas til inntekt for at boka har et inspirert opphav. Forfatterens eget, enkle forsvar mot kritikken som boka hans med rette møtte, var å be folk lese den, sammenligne teksten med Bibelen og andre kilder, og bestemme selv.

Prestedømmene, dåp og kirkens gjenopprettelse rediger

Mens Smith var i gang med oversettelsen, ble han og en medarbeider (Oliver Cowdery) bekymret da de leste om dåp for syndenes forlatelse. De forsto at de ikke hadde kirkelig embete til å døpe, så de bega seg i bønn til Gud om saken. Da fikk de visitt fra den gjenoppstandne døperen Johannes, som innviet dem til det gamle aroniske prestedømme han var den siste å holde, og hadde dette embete, og de døpte hverandre etter. Senere hevdes det at apostlene Petrus, Jakob og Johannes påførte dem det høyere (melkisedekske) prestedømmet de hadde.

Smith påsto også at han hadde blitt befalt å gjenopprette Kristi Kirke, som hadde forsvunnet fra jorden på grunn av frafall i de første århundrer etter apostlenes martyrium. Etter han fortalte andre om disse opplevelsene og befalet, ble han offer for mye forfølgelse og forakt.

Han stiftet Jesu Kristi Kirke i Nord-New York i 1830, med åtte medlemmer («av Siste-dagers Hellige» ble tilføyet navnet senere ved befal i en åpenbaring, for å skille det fra den tidligere evangelie-utdelings kirke, som hadde forsvunnet).

Forfølgelsen øker, flytting til Kirtland, flere åndelige hendelser i Kirtland-tempelet rediger

Da Smiths lære om Gud og frelse sto mestedelen i strid med de ortodokse kristne trosbekennelsene han sa Gud selv hadde avvist, og fortolkningene hans truet de eksisterende trossystemene, og syntes vanvittige til mange, økte forfølgelsen og forakt. Smith fikk befal fra Gud å flytte spedbarnskirken fra Nord-New York til Kirtland, Ohio.

Der, i sin fattigdom, bygde de et flott tempel hvori viste seg Jesus og åndelige og andre gjenoppstandne vesener — noen av som hadde vært profeter i forrige evangeliums-utedlinger, for å overføre åndelige "nøkler" til ham og kirken i forberedelse til Jesu Kristi annen tilkomst, som Smith hevdet ville komme umiddelbart, som så mange i mange daværende kirkesamfunn anventet (en ikke-mormon hadde spådd at det ville skje i 1844, for eksempel, etter grundig gransking av bibelske profetier — særlig Daniels bok, som ble en av grunnlagene for adventistbevegelsen).

Ved denne tid ble samlingsdoktrinet fremhevet, at alle som sluttet seg til trossystemet skulle flytte til hovedkvarteret hvor Smith var, da det troddes at Jesu annen tilkomst skulle skje straks.

Smith hadde fortrefflig lederskapsevner, og mange folk som var utilfreds med den strenge New England kirkegangen, og lengtet etter Sion (Kristi annen tilkomst og kongedømme) sluttet seg til ham i kirken.

Kirtland-bankens sammenbrudd rediger

Det var finansielle vansker i USA ved denne tid, og bankrott slo mange. Da de eksisterende finansielle enhetene ikke anså mormonerne som kredittverdige, stiftet mormonerne en "anti-bank" i Kirtland som til å begynne med Smith støttet. Men spekulasjon økte, han tok tilbake sin støtte, og banken etterhvert gikk konkurs på grunn av spekulasjonen. Mange mistet alt de hadde investert, og skyldte Smith for det. Det var et frafall, mange av dem ledere på høyt nivå i kirken, som ble til fanatiske fiender.

Ved denne tiden begynte kirken, i respons til åpenbaringer, å oppsette visse kommunale økonomiske strukturer som lignet mange andre amerikanske samfunners som eksperimenterte med sosialisme, men kirkens fremgangsmåte bevarte privat eiendom, og behandlet eiere som forpaktere av det Gud hadde skjenkt dem.

“Oversettelse” av Bibelen bringer mangegifte-doktrinen rediger

Smith også fortalte at han hadde fått befal å gjøre en ny “oversettelse” av Bibelen. Dette var ikke en oversettelse fra gamle språk (som med Mormons bok), men en inspirert gjentydning av teksten ved Den hellige ånds hjelp hvori feil-oversatte skrifter skulle rettes, fradradde skrifter bli tilføyd på nytt, og dårlig-skrevne seksjoner forbedret. Mens i gang med 1. Mosebok og 1. Kongebok av dette, støtte Smith mot mangegifte hos noen av patriarkene som Abraham og Jakob, og hos kongene David og Salomo. Forundret på grunn av sin egen streng puritaner-etikk om at Gud syntes å ha tillatt denne ekteskapskikken, bega Smith seg igjen til alvorlig bønn for forklaring og fikk beskjed at det var tillatt av Gud kun når befalt av Ham, og at Smith skulle stifte det i kirken for ham og en élite som det skulle bli åpenbart til ham. Smith nølte i mange år med å utføre budet, inntil etter det en dagboksfører (Benjamin F. Johnson) skriver, en engel ble sendt ham med dradd sverd for å true ham til å lye.

Missouri-forfølgelsene rediger

Da mormonerne samlet i Kirtland, fikk Smith åpenbaring om et nytt samlingssted: Independence, Missouri. En åpenbaring røpte at Missouri var staten hvor Edens Hage hadde vært, og at byen Independence var stedet det Nye Jerusalems Sion skulle bygges, hvortil Kristus skulle komme i sin annen tilkomst etter Jerusalem i Palestina. Så, flere mormonere fikk beskjed at de skulle samle seg dit. Hovmod, grådighet, og skryt om at de skulle arve området viste seg blant dem, og de grove innvånerne som allerede var der hadde nøyaktig den samme reaksjon som andre til mormonernes bokstavelig tro til bibelen og ivrighet for Smiths samlingsdoktrin.

Men, siden de ikke var så tilbakeholdne som folk i New York og Ohio, ble forfølgelsene i Missouri grove. Flommen av mormon-innvandrere truet å gjøre dem til flertall, og derved til å kunne erobre politisk overmakt. Mange av missourianerne var fra sørstatene, mormonerne holdt ikke med slaveri av afrikanere, så det frembrakte bekymringer om handel med sørstatene. Smith måtte prøve å føre diplomati på lang avstand fra Ohio, og til og med gikk en to-tusen-kilometers marsj med tilhengere for å "forløse Sion," uten særlig resultat: Mormonerne ble drevet til Nord-Missouri, og etter hvert, i en bitter vinters kulde, til Quincy, Illinois.

Nauvoo-epoken rediger

Etter de snille folkene i Quincy hadde tatt imot, næret, og reddet de utstyrtede Missouri-mormonerne, fikk Smith kjøpt en mygg-infestert liten bykrok i Mississippi-elva som het Commerce, ga den det hebraisk-deriverte navnet Nauvoo (for “vakkert sted”), flyttet folket sitt dit (nesten alle i Kirtland også), og bygde en by som var en gang større enn Chicago. Smith var alltid ordfører, men ikke-mormonere var velkommne, og noen var også i bystyret. I motsetning til mange andre frontierbyer, ble Nauvoo til en fredelig og velstandig.

Mormonere stiftet også småbyer omkring, men deres innbyggeres flittighet og suksess ble til misunnelse for mange av Illinois-folka, og så kom det igjen det samme uforsiktige, tåpelige skrytet av noen om at mormonerne skulle arve alt; og igjen truet mormonerinnvandringen å sette dem i politisk flertall til å kontrollere politikken.

Tempelet og utvidede ordinanser rediger

I Nauvoo bygde de ett til tempel, og Smith fikk åpenbaringer som tilkjennega ham at det var mulig for levende å stå fortreder for døde i dåp. Derved begynte mormonernes bekjeftigelse med familie-historie. Det ble også nye ordinanser åpenbart i tempelet, samt at ektefeller kunne vies for all evighet (ikke bare til livets slutt), og at barn kunne “segles” til sine foreldre for å gjøre familien evig. Dette kunne gjøres for de døde, også. Også kom en innviklet ordinanse-serie hvori medlemmer fikk høyere lære om den jordlige tilværelses hensikt, forrige evangelie-utedelingers rekkefølge og særegenhet, osv. Mange av Smiths mest avanserte doktriner (om theosis, som skaper sterkest strid med ortodokse kristne) ble offentliggjort i åpne møter i Nauvoo i samheng med dette, rett før han ble drept.

Var om at det ville gå ille for mormonerne i Illinois også, begynte Smith med å planlegge én til flytting til et nytt samlingssted — langt bort til Rocky Mountain området, hvor mormonerne kunne leve sin religion uten forfølgelser.

Joseph Smiths død rediger

 
Romantisert maleri fra 1800-tallet som illustrerer pøbelflokkens angrep på Smith inne i fengselet i Carthage. Bildet skal ha påskriften «martyrenes blod er kirkens frø».

I løpet av våren 1844 hadde et skille oppstått mellom Smith og flere av hans nærmeste medarbeidere.[24] Et kjent tilfelle var Smiths betrodde rådgiver, William Law, og Robert Foster, en general i Nauvoo-legionen,[25][26][27] som begge var uenige i hvordan Smith administrerte Nauvoos økonomi. Både Law og Foster påsto dessuten at Smith skal ha fridd til deres ektefeller.[28][29][30][31][32] Smith utstøtte dem fra kirken 18. april 1844, dissidentene dannet sin egen konkurrerende kirke,[33], og den påfølgende måneden ble Smith, i fylkeshovedstaden Carthage, gransket av en storjury for polygami og andre kriminelle handlinger.[34]

 
Idealisert og dramatisert folkelig trykk fra 1851 av «Joseph og Hyrum Smiths martyrdød i Carthage-fengselet 27. juni 1844»

I hva synes å ha vært en dristig, uforsiktig, og farlig gjerning, befalte Smith (som var byens ordfører) politiet å ødelegge avispressen fordi den hadde publisert disse artiklene kritisk mot ham, da det fryktedes det ville fremkalle mer forfølgelser, og som mormonerne allerede hadde opplevd flere ganger. Presseeierne gikk straks sammen med Smith’s fiender i byen Warsaw sør fra Nauvoo, og andre, og fikk staten til å arrestere og hale Smith til county-setet Carthage for landsforræderi-rettssak. Mens han var i fengselet brøt en gjeng med tilgriste fjes seg inn og skjøt Smith og broren Hyrum i hjel. Før dette hadde Smith sagt “jeg går som et lam til slakt,” og at siden det var ham de ville avskaffe, skjedde det, ville det svekne forfølgelsen av resten av folket.


Ettermæle rediger

Innflytelse rediger

Smith hadde tusenvis av hengivne etterfølgere ved sin død i 1844,[35] og millioner før det var gått ett århundre.[36] Smiths rolle for De siste dagers hellige-bevegelsen er sammenlignbar med Muhammeds i tidlig islam.[37][38][39] Han blir, av sine tilhengere, regnet som profet og apostel, på lik linje som Moses, Elia, Peter eller Paulus,[40][41][42] og innenfor De siste dagers hellige-bevegelsen framholdes han som den med størst betydning etter Jesus Kristus.[43][44]

Både tidligere og nåværende medlemmer av trossamfunn innenfor De siste dagers hellige-bevegelsen har skrevet en anselig mengde avhandlinger som omhandler Smith. Mens mormonere har en tendens til å skjerme om sin profets omdømme, inkluderer de som har brutt med bevegelsen oftere en rettferdiggjøring av sin beslutning.[45] Oppfatningene av Smith varierer fra å betrakte ham som en profet som har gjenopprettet den sanne lære,[46][47] til en «from svindler» som trodde at han var kalt av Gud for å forkynne omvendelse, og som følte han kunne rettferdiggjøre oppdiktede åpenbaringer for å konvertere mennesker,[48] til en begavet «myteskaper», som var et produkt av sine pietistiske omgivelser i det nordøstlige USA.[49] Både mormonske og ikke-mormonske biografer er imidlertid enige om at Smith var en de mest innflytelsesrike, karismatiske og innovative personlighetene i amerikansk religionshistorie.

Smiths liv og lære vakte betydelig motstand. Enkelte aviser omtalte Smith som en svindler så tidlig som 1829,[50][51] en betraktning som fortsatt deles av mange evangelikalske kristne.[52] Smith ble to ganger fengslet som følge av anklager om forræderi,[53][54] og han ble offer for en pøbelflokk som stormet fengselet hvor han satt.[55] Etter at Smith ble drept 38 år gammel, mente medlemmer av bevegelsen Smith hadde lidd martyrdøden for å forsegle sitt tros vitnesbyrd.[56] Smith selv hevdet ikke at han var ufeilbarlig; han betraktet seg selv med en uslepen diamant.[A][45]

Blant de minnesmerker som er dedisert til Smith, kan nevnes Joseph Smith Memorial Building i Salt Lake City, the Joseph Smith Building, som ligger i universitetsområdet tilknyttet Brigham Young University, samt en granittobeliks som markerer stedet hvor Smith ble født.

Suksesjonskrise rediger

Smiths død førte til en suksesjonskrise.[57][58] Han hadde foreslått ulike måter for å velge sin etterfølger,[59][60] men aldri presisert hvilken av dem han foretrakk.[57] Smiths bror Hyrum ville, dersom han hadde overlevd, vært den sterkeste kandidaten,[61] etterfulgt av Josephs bror Samuel, som døde under mistenkelige omstendigheter en måned etter sine brødre.[62][63] En annen av Josephs brødre, William, hadde meldt sitt kandidatur, men ble etterhvert ansett som uaktuell[64][65], fordi av hans voldelig rykte. Smiths to sønner, Joseph III og David ville, hadde stillingen vært arvelig, også hatt rett til stillingen, men Joseph III var for ung, og David var ennå ikke født[66][67]. Rådet på femti hadde en i teorien rett til suksesjonen, men dette var en hemmelig organisasjon.[68]. Etter det som står i Lære og Pakters åpenbaringer hevdedes det at apostlene, de Tolvs Kvorum, ble kirkens ledende enhet når Førstepresidentskapet som Smith var overhode til ble oppløst ved hans død, og Brigham Young var dets president. Enkelte av Smiths andre foreslåtte etterfølgere, som Mormons Boks vitner Martin Harris, Oliver Cowdery og David Whitmer, hadde forlatt kirken[69], men Harris og Cowdery kom seg til forlik og anerkjente Youngs rett til presidentskapet.

De to sterkeste kandidatene til å etterfølge Smith, var Brigham Young, president i Rådet på tolv apostler, og Sidney Rigdon, som var fremste gjenlevende medlem i Det første presidentskap. I en generalkonferanse 8. august 1844 valgte et flertall av kirkens medlemmer Young,[70] som førte dem til Utah territoriet som Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, et trossamfunn som skulle passere 14 millioner medlemmer i 2010.[71][72] Mindre grupper innenfor bevegelsen fulgte Sidney Rigdon[73] og James J. Strang, hvor sistnevnte hadde basert sin rett til å etterfølge Smith, på et forfalsket utnevnelsesbrev.[74][75] Andre av bevegelsens medlemmer fulgte Lyman Wight[76] og Alpheus Cutler[77]. Mange av bevegelsens medlemmer som befant seg i en av de mindre gruppene, de fleste i Smiths familie inkludert, slo seg sammen i 1860 under ledelse av Joseph Smith III, og formet det som i lengre enn et århundre var kjent som Den Reorganiserte Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige (nå kjent som Kristi Samfunn), som nå har omtrent 250 000 medlemmer. Per 2011 hadde antallet medlemmer av trossamfunn med opprinnelse i Joseph Smiths lære kommet opp i anslagsvis 14,5 millioner.[78]

Familie og etterkommere rediger

Joseph Smith giftet seg i januar 1827 med Emma Hale. Sammen fikk de ni barn, hvorav fire døde før eller kort tid etter fødselen (Alvin, født i 1828, tvillingene Thaddeus and Louisa, 30. april 1831, og en dødfødt gutt, ikke navngitt, 26. desember 1842), samt en som døde fjorten måneder gammel (Don Carlos, født 13. juni 1840).[79] Da tvillingene døde, adopterte Joseph og Emma et tvillingpar, Julia og Joseph,[80] hvis mor nylig hadde dødd under tvillingenes fødsel (Joseph døde av meslinger i 1832).[B] Joseph og Emma hadde også fire sønner, som levde til voksen alder: Joseph Smith III (6. november 1832), tvillingene Frederick Granger Williams Smith (29. juni 1836) og Alexander Hale Smith (29. juni 1836), og David Hyrum Smith (17. november 1844, født etter Josephs død).[79] Per 2011 har DNA-tester ikke kunne påvise at Smith hadde barn med andre kvinner enn Emma Smith.[81][82]

Emma Smith benektet gjentatte ganger, også ved sitt dødsleie, for at hennes ektemann hadde tatt seg flere koner[83], at første gang hun ble klar over at en polygamisk åpenbaring til mormonerne ble tilskrevet Joseph Smith, var da hun leste om det i brosjyren The Seer, utgitt av Orson Pratt i 1853.[84]

Fotnoter rediger

Type nummerering
  1. ^ Smiths sammenligning er, bokstavelig gjengitt «en 'ru stein' som manglet polering» (engelsk: «a 'rough stone' that lacked polish»).
  2. ^ Tvillingenes biologiske foreldre var Julia Clapp Murdock og John Murdock

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 56806[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID josephsmithj[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ mormonarts.lib.byu.edu[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b «Nauvoo, Illinois», tittel for videre verk The Joseph Smith Papers Project, besøkt 19. oktober 2020, «After JS and Hyrum Smith were murdered while in jail at Carthage, 27 June 1844,»[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Nauvoo Community Project, Nauvoo Community Project ID 39088, besøkt 4. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ FamilySearch Family Tree, FamilySearch person ID KWJY-BPD, besøkt 4. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ FamilySearch Family Tree, oppført som Sarah Ann Whitney, FamilySearch person ID KWV9-HFC, besøkt 4. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ The Joseph Smith Papers, oppført som Kimball, Sarah Ann Whitney, www.josephsmithpapers.org, besøkt 4. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b www.josephsmithjr.org[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Bushman (2005), ss. 9, 30
  13. ^ Smith (1832), s. 1
  14. ^ Bushman (2005), s. 21
  15. ^ Bushman (2005), ss. 18–19. Bushman skriver at faren var involvert i frakt av ingefærrot til Kina. Hans partner fortalte Smith sr. at forretningen hadde mislyktes, men beholdt gevinsten for seg selv, slik at Smith ble sittende i dyp gjeld.
  16. ^ Bushman (2005), s. 27. Bushman viser til de feilslåtte avlingene i 1814, 1815 og 1816, hvor sistnevnte var «året uten sommer».
  17. ^ Bushman (2005), s. 30
  18. ^ Bushman (2005), ss. 32–33. Ifølge Bushman bodde Smith-familien fra om lag 1818 til etter kjøpet i juli 1820, i et trehus beliggende inntil eiendommen.
  19. ^ Shipps (1985), s. 7
  20. ^ Remini (2002), s. 1
  21. ^ Bushman (2005), ss. 36–37. Bushman omtaler den store vekkelsen som fant sted i 1816 og 1817.
  22. ^ Vogel (2004), ss. 27 og 30. Vogle omtaler vekkelser i Palmyra i 1817 og i 1824-5.
  23. ^ Quinn (1998), s. 136. Quinn omtaler det han kaller bevis for religiøse vekkelser i 1819-20 i Palmyra og omkringliggende lokalsamfunn.
  24. ^ Bushman (2005), ss. 527–28
  25. ^ Brodie (1971), s. 368. Brodie bemerker at Law og Foster også var byens ledende entreprenører.
  26. ^ Bushman (2005), s. 528. Bushman bemerker at Law hadde vært medlem av De utvalgtes kvorum.
  27. ^ Quinn (1994), s. 528. Ifølge Quinn ble Law i 1843 kritisert, og han ble avløst fra De utvalgtes kvorum i januar 1844. Etter å ha blitt forsvart av Hyrum Smith, avslo han i april 1844 et tilbud fra Joseph Smith om gjeninnsettelse i sine tidligere stillinger i kirken, dersom han gav opp sin motstand mot polygami.
  28. ^ Brodie (1971), ss. 368–69. Ifølge Brodie trodde Law at Smith underslo donasjoner til [byggingen av] hotellet Nauvoo House, at han neglisjerte andre byggeprosjekter til tross for akutt boligmangel, samt at Smith ikke hadde respekt for Laws og Fosters byggeprosjekter.
  29. ^ Ostling & Ostling (1999), s. 14
  30. ^ Brodie (1971), ss. 369–71. Ifølge Brodie hadde Smith fridd til Fosters hustru under en privat middag.
  31. ^ Van Wagoner (1992), s. 39
  32. ^ Bushman (2005), ss. 530-31, 660–61. Bushman bemerker at Smith hadde påstått at Jane Law hadde fridd til ham(660–61), og siterte fra Alexander Neibaur dagbok for 24. mai 1844, hvor det kom fram at Smith hadde hevdet at Jane Law hadde lokket ham inn i hennes hus alene, omfavnet ham og fridd til ham, men at Smith hadde motsatt seg hennes tilnærmelser. Bushman skriver også at Smith konfronterte fru Foster [sammen] med to vitner, og fikk henne til å si at under deres middag, hadde Smith ikke gjort seksuelle framstøt, og hadde ikke «forkynt den-åndelige-kone-doktrinen» (530-31).
  33. ^ Bushman (2005), s. 531
  34. ^ Brodie (1971), s. 373
  35. ^ Brodie (1971), s. 380
  36. ^ Brodie (1971), s. 15
  37. ^ Weber (1978), s. 446. I sin rolle som mormonismens grunnlegger, «minnet [Smith] om Muhammed, også når det kom til detaljer».
  38. ^ Brodie (1971), s. 230. Brodie refererer til en tale fra 14. oktober 1830 holdt i Far West town square, hvor Smith hadde omtalt seg selv som «en andre Muhammed».
  39. ^ Bushman, Richard Lyman (2005), s. 352.
  40. ^ Widmer, Kurt (2000), Mormonism and the Nature of God: A Theological Evolution, 1830–1915, Jefferson, N.C.: McFarland, s.97 (en)
  41. ^ Shipps, Jan (1985), Mormonism: The Story of a New Religious Tradition, Chicago: University of Illinois Press, s. 37, ISBN 0-252-01417-0. Shipps beskriver likheter mellom Smith og Moses (lovgiver), Josva (øverstkommanderende for «Israels styrker»), og Salomo (konge). (en)
  42. ^ Bushman, Richard Lyman (2005), Joseph Smith: Rough Stone Rolling, New York: Knopf, s. xx, ISBN 1-4000-4270-4. Bushman beskriver Smith som «en Bibel-lignende profet — en som talte på Guds vegne med samme autoritet som Moses eller Jesaja». (en)
  43. ^ Bushman (2005), s. 558. Bushman siterer en hyllest til Smith, sannsynligvis framført av Taylor, som sier at Smith «har gjort mer, (med unntak av Jesus,) for å frelse mennesker i denne verden, enn noen annen mann som har levd i [denne verden]».
  44. ^ «The Historical Background of the Prophet Joseph Smith» av Smith, Joseph Fielding, Improvement Era for desember 1941, s. 717. Sitat: «No prophet since the days of Adam, save, of course, our Redeemer, has been given a greater mission.» (en)
  45. ^ a b Bushman (2005), s. xii–xiii
  46. ^ Brodie (1971), ss. 72–73, 116–17. Brodie bemerker profetiene om en «utvalgt seer», som man finner omtalt i Mormons bok og i Smiths oversettelse av Bibelen.
  47. ^ 2. Nephi 3:11,15. Sitat: «Men en seer vil jeg oppreise av dine lenders frukt ... Han skal kalles etter mitt navn, og det skal være etter hans fars navn. Og han skal være lik meg, for det Herren skal utføre ved hans hånd skal ved Herrens kraft bringe mitt folk frelse.»
  48. ^ Vogel (2004), s. xxi
  49. ^ Brodie (1971), s. ix
  50. ^ Bushman (2005), ss. 82–83, 88–89. Bushman beskriver redaksjonell omtale i forbindelse med publiseringen av Mormons bok.
  51. ^ Brodie (1971), ss. 16–17.
  52. ^ Neilson, Reid L. og Givens, Terryl, red. (2008): «The Possibility of Joseph Smith: Some Evangelical Probings», av Richard J. Mouw, s. 189.
  53. ^ Bushman (2005), ss. 369, 547.
  54. ^ Brodie (1971), ss. 223, 248, 388.
  55. ^ Bushman (2005), s. 550.
  56. ^ Brodie (1971), ss. 396–97.
  57. ^ a b Quinn (1994), s. 143
  58. ^ Brodie (1971), s. 398
  59. ^ Quinn (1994), s. 143. Sitat: «He proposed more than one way for a member of the First Presidency to succeed him, left the relative priority of the founding quorums in an ambiguous balance, performed secret ordinations, and suggested more than one method by which a brother or son might succeed him.» (Oversatt: «Han foreslo mer enn en måte for et medlem av Det første presidentskap å bli hans etterfølger, hvor den innbyrdes rekkefølgen av rådet [på tolv] av grunnleggere ble værende tvetydig, utførte hemmelige utnevnelser, og foreslo mer enn en måte for hvordan en bror eller sønn kunne etterfølge ham.») (en)
  60. ^ Shipps (1985), ss. 83–84. Shipps drøftet flere av mulighetene for å velge Smiths etterfølger.
  61. ^ Quinn (1994), s. 213. Quinn skriver at etter Smith var kronet til konge, omtalte Hyrum seg selv som «Kirkens president», samt at Brigham Young hadde sagt seg enig i at Hyrum ville ha vært en naturlig etterfølger.
  62. ^ Quinn (1994), ss. 152–54, 213
  63. ^ Bushman (2005), s. 555
  64. ^ Quinn (1994), ss. 213–26
  65. ^ Bushman (2005), s. 555. Bushman skriver at William Smith «meldte sitt kandidatur som kirkens leder, men hans ustabile personlighet hindret ham fra å framstå som en seriøs utfordrer.»
  66. ^ Quinn (1994), ss. 226–41. Quinn redegjør for Smiths sønners rettigheter, og bemerker at «selv Brigham Young anerkjente retten til patrilineal suksesjon, og som en følge av dette hevdet han aldri at rådet på tolv hadde enerett med tanke på sukseksjon.»
  67. ^ Ostling & Ostling (1999), s. 42
  68. ^ Quinn (1994), ss. 192–98. Ifølge Quinn hadde Smith, før sin død, gitt De femti ansvaret for etableringen av en tusenårsrike i hans fravær. Rådet på tolv kom etterhvert til å hevde at 'ansvaret' var deres.»
  69. ^ Quinn (1994), ss. 187–91
  70. ^ Bushman (2005), ss. 556–57)
  71. ^ «14 million Mormons and counting», av Michael De Groote. Deseret News, 24. januar 2011. Besøkt 28. oktober 2012 (en)
  72. ^ «Statistical Report, 2007» av F. Michael Watson, www.lds.org, april 2008. Besøkt 28. oktober 2012. Sitat: «Total Membership: 13,193,999» (en)
  73. ^ Bushman (2005), ss. 557. Bushman skriver at «den største eksisterende rigdonittkirken er Church of Jesus Christ (Bickertonitter).
  74. ^ Quinn (1994), ss. 210–211
  75. ^ Bushman (2005), ss. 555-56. Bushman skriver at Strang fulgte i Smiths fotspor ved å framstille åpenbaringer ved hjelp av en seersten, hevde at en engel hadde kalt ham, oversette tekst fra nedgravde plater, få seg selv kronet som teokratisk konge, og praktisere polygami.
  76. ^ Quinn (1994), ss. 198–203
  77. ^ Quinn (1994), ss. 203–09
  78. ^ «2011 Statistical Report for 2012 April General Conference», mormonnewsroom.org, 31. mars 2012. Besøkt 31. oktober 2012 (en)
  79. ^ a b «Joseph and Emma: The Choice of My Heart», josephsmith.net. Besøkt 31. oktober 2012 (en)
  80. ^ Brodie (1971), ss. 110–11
  81. ^ «Research focuses on Smith family» av Carrie A. Moore, Deseret News, 29. mai 2005. Besøkt 31. oktober 2012 (en)
  82. ^ «DNA tests rule out 2 as Smith descendants» av Carrie A. Moore, Deseret News, 10. november 2007. Besøkt 31. oktober 2012 (en)
  83. ^ History of the Church 1844–1872, Reorganized Church of Jesus Christ of Latter Day Saints, ss. 355-56 (en)
  84. ^ Saints' Herald 65:1044–1045 (en)

Litteratur rediger

  • Brodie, Fawn M. (1971), No Man Knows My History: The Life of Joseph Smith (2nd ed.), New York: Knopf, ISBN 0-394-46967-4 (en)
  • Bushman, Richard Lyman (2005), Joseph Smith: Rough Stone Rolling, New York: Knopf, ISBN 1-4000-4270-4 (en)
  • Quinn, D. Michael (1994), The Mormon Hierarchy: Origins of Power, Salt Lake City: Signature Books, ISBN 1-56085-056-6 (en)
  • Quinn, D. Michael (1998), Early Mormonism and the Magic World View (2nd ed.), Salt Lake City: Signature Books, ISBN 1-56085-089-2 (en)
  • Shipps, Jan (1985), Mormonism: The Story of a New Religious Tradition, Chicago: University of Illinois Press, ISBN 0-252-01417-0 (en)
  • Smith, Joseph, jr (1830/1950), Mormons bok - Et annet testamente om Jesus Kristus, Oslo: Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige
  • Vogel, Dan (2004), Joseph Smith: The Making of a Prophet, Salt Lake City, UT: Signature Books, ISBN 1-56085-179-1 (en)
  • Weber, Max (1978), Economy and society: an outline of interpretive sociology, 1, University of California Press, ISBN 0-520-03500-3 (en)

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Joseph_Smith&oldid=23833694»