Jordbrukstellingen 1939
Jordbrukstellingen 1939 ble gjennomført i regi av Statistisk sentralbyrå 20. juni 1939. Tellingen ble publisert i 1942; omslaget var preget av krigstidens regime i Norge: «Å offentligjøre eller meddele innholdet til andre helt eller delvis er forbudt og gjenstand for straff.»
Tellingen gir på en rekke områder status for norsk landbruk i 1939, og gir på mange områder statistikk som viser utviklingen tidligere på 1900-tallet. Tellingen gir oversikt over eiendomsforholdene i norsk jordbruk, eie og leie av jord, folkemengde etter yrke og befolkningen på gårdsbruk større enn 5 dekar. Jordbruksarealene, fordelt på åker, hage, eng og skogsarealer, beitearealer og seterbruk. Nydyrking, grøfting, gjødseloppsamling, kraftfor, kunstgjødsel, redskap og maskiner. Innlagt vann, bruk av elektrisitet, kjørevei, vanningsanlegg, avlinger, husdyrhold, kjøttproduksjon, meieridrift.
Jordbrukstellinger rediger
Tellingen i 1939 var den fjerde i rekken separate jordbrukstellinger som SSB hadde ansvar for. Langt på vei kan data fra tellingen sammenliknes med tellingene fra 1929 og 1949. I planleggingen for tellingen 1939 legges det vekt på å få med «…det nye tiden har ført med seg uten å miste kontakten og sammenliknbarheten med det tidligere.» [1]
Statistisk sentralbyrå hadde erfart at klassifisering av bruk etter areal dyrket jord alene ga liten mening, natureng på innmark var kommet til, og i 1939 igjen seterløkker og utslåtter. Oppgitte areal er derfor ikke direkte sammenliknbare fra telling til telling. Grupperingen av jordbruksområder er først etter de fem landsdelene, deretter i fylker og hvert fylke er delt i 3 -5 jordbruksområder med tilnærmet ens karakteristikk.[2]
Landareal i rikets bygder oppgitt i kvadratkilometer
- Dyrket jord 8 242 ( 2,67 % )
- Natureng på innmark 2 171 ( 0,70 % )
- Utslåtter 747 ( 0,24 % )
- Produktiv skog 74 943 ( 24,26 % )
- Annet areal 222 797 ( 72,13 %]
- Landareal i alt 308 902 (100 % )
Tallet på bruk med jordbruksareal 1907 – 1939 246634 (1907); 259198 (1917); 298 360 (1929); 328181 (1939).
Hestehold rediger
Tellingen viser at omtrent 2/3 av brukene er uten hest. Av de 214378 bruk over 5 dekar var 46 % uten hest. For brukene under 10 da jordbruksareal vil hestehold som regel være betinget av annen virksomhet. Omtrent halvparten av alle bruk mellom 20 og 35 da hadde hest. Bruk med bare unghest er det flest av på Vestlandet og i Nord-Norge, i disse landsdelene er det også vanligst at flere er sammen om en hest. Bruk med to eller flere hester er vanlig i de beste jordbruksbygdene på Østlandet, Rogaland og Trøndelag.[3]
Eiendomsforhold rediger
Av alle bruk som ikke ble drevet av eieren selv i 1939 var 5 % av alle bruk over 5 da bortforpaktet. 1,8 % av brukene ble drevet av husmenn, 0,8 % ble drevet av leilendinger (bygslere). 0,4 % av alle bruk ble drevet av embetsmenn e.l. som hadde bruket som del av sin lønn.[4]
Bruksstørrelse og yrkeskombindasjon rediger
Kystbygdene og mellom- eller skogsbygdene har relativt mange bruk med lite jordbruksareal. De samme distriktene har også lettest tilgang til et «sideyrke» - fiske og skogsarbeid.[5]
Kjønnsroller i jordbruket rediger
I 1939 var det stadig slik at fjøsstell var kvinnearbeid. Budeia var vanligvis kona på gården, som i jordbrukstellingen ble spurt om hun hadde fjøsstellet og om hun var med i utearbeidet. 70,7 % svarte ja på spørsmålet om fjøsstellet, 14,8 % svarte nei. 66,7 % svarte ja på at de var med i utearbeidet.[6]
Utslåtter rediger
Tellingen viser at høsting av arbeidskrevende utslåtter fremdeles spiller ganske stor rolle, særlig i dal- og fjellbygdene i Agderfylkene. I mange bygder var over halvparten av hele engarealet utslåtter: Hylestad og Bykle, Mykland, Vegusdal og Hornnes, Åseral, Øvre Sirdal og Tonstad. Andre steder er likevel bruken av utslåtter gått sterkt tilbake siste 10-året. I prosent var nedgangen størst i Nord-Trøndelag, men også i Buskerud, Telemark, Rogaland og Sør-Trøndelag var arealet av utslåtter mindre enn halvparten av hva det var i 1929. Minst nedgang var det i Troms og i Sogn og Fjordane.[7]
Bærbusker og frukttrær rediger
Tall på bærbusker ble innhentet første gang i 1929. Det samlede tall for bærbusker var gått ned med 5 % til 1939. Tallene viser 1 890 151 ripsbusker, 1 221 928 stikkelsbærbusker og 1 317 238 solbærbusker. Men utviklingen er ikke lik over hele landet. Der det før var lite bærbusker er tallet økt, mens der tallet var høyt i 1929 er de gått tilbake. I Rogaland er antall solbærbusker redusert sterkt, mens antall plommetrær har økt betydelig. Bærbusker tåler kaldere klima bedre enn fruktrær; selv i Finnmark er det bærbusker i 8 herreder. Frukttrær og bærbusker er i stor grad knyttet til små hager tilknyttet bolighus i bynære strøk på Østlandet, mens dyrkingen på Vestlandet i større grad er knyttet til gårdsbruk og for salg.[8]
Brendsel rediger
Nesten 50 % av alle jordbruksenhetene har oppgitt at de har nok skog til brensel, enten i egen skog eller ved bruksrett. 26,6 % opplyste at de hadde adgang til brenntorv, enten på egen eiendom eller ved bruksrett. Brenntorv var mest vanlig på Vestlandet, i Trøndelag og Nord-Norge. I Hedemark hadde mange adgang til brenntorv, men de fleste hadde nok skogsbrensel (ved).[9]
Seterbruket rediger
Seterbruket har størst betydning i de fylkene hvor det er mange høytliggende gårder. I mange fjellbygder er jordbruksdriften basert på utnyttelse av fjellviddene ved beiting og høsting av utslåtter. Det var vanlig at hver gård hadde to setrer, hjemmeseter og langseter. Setertiden er gjennomsnittelig 74 dager. De fleste setrene er å finne i Hedemark, Oppland, Buskerud, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdag og Sør-Trøndelag. I disse fylkene fantes ca. 27 000 av de 30 000 setrene som var i bruk i 1939. Noen steder er det seter i bruk til hver gård. Noen eksempler er Vang og Øystre Slidre i Valdres, Valle og Øvre Sirdal i Agder, Jostedal i Sogn og Stordal på Sunnmøre. Tellingen har også oppgaver over setrer som har kjørevei og bilvei fram til setra. En kan bære melka ned fra setra til gården, en kan yste og kinne på den gamle måten, eller en kan levere melk til meieri fra setra. Dette var løsninger som var i bruk i 1939, i ulike deler av landet.[10]
Dyrkningsjord og bureising rediger
Nord-Norge er den landsdelen som har mest dyrkningsjord egnet for bureising, 1/3 av det totale. Ganske mye er det også i Trøndelagasfylkene. På Vestlandet er det mest i Møre og Romsdal, og på Østlandet er det Hedemark. Minst dyrkingsjord er det i Østfold, Vestfold, Akershus og Buskerud.[11]
Avlinger rediger
Kornavlingen gir størst utbytte, målt i kg pr dekar, på Jæren, med 282 kg pr dekar. På Vestlandet er gjennomsnittet 252. I Nord-Norge var utbyttet bare 218 kg pr da. Potetavlingene var størst på Østlandet, 2 180 kg pr. da. I Nord-Norge var utbyttet 1 690 kg. Silurbygdene på Østlandet nådde høyest med 2413 kg pr da.[12]
Det ble spurt etter ulike type siloer. Det fantes 4230 siloer av mur- eller betong, 1302 av disse var i Hordaland, 624 i Rogaland. Plankesiloer var det 4100, særlig i Oppland, Hedmark og Møre og Romsdal. I alt var det 203931 hester i Norge i 1939. Av storfe var det 1 455016, 1743802 sauer, 248916 geiter, 361953 griser, 26928 kaniner (over 6 mnd), samt fjørfe og bikuber.[13]
Husdyrhold rediger
Saueholdet er endret, fra ullproduksjon mot en mer rasjonell kjøttproduksjon, samtidig som saueholdet er knyttet til visse distrikter. I flatbygdene på Østlandet har bare 2 % av brukene sau, men tilsvarende for øyene i Nord-Norge er 86,8 %.[14]
Pelsdyr rediger
Det er også et rikholdig utvalg dyr i pelsdyrgårdene, og tallet hadde vært sterkt økende i 1930-årene. Sølvrev (493190) og platinarev (4837), blårev (29345) og mink (26209) er de eneste som er i større antall. De fleste pelsdyrgårdene ligger på Vestlandet, mens de gårdene som ligger på Østlandet er færre men større. Pelsdyrholdet er hovedsakelig et sideyrke på mellomstore bruk.
Jordbruksområdene i Norge rediger
Det gis også en sammenfatning over driftsforhold og driftsmåter i de ulike deler av landet. Landet deles opp i naturlige jordbruksområder, slik at forskjellene kommer tydeligere fram.
Referanser rediger
- ^ Jordbrukstellingen 1939. Hefte 3. Oslo: Statistisk Sentralbyrå. 1942.
- ^ Jordbrukstellingen 1939. Hefte 3. Oslo: Statistisk Sentralbyrå. 1942. s. 16-17.
- ^ Jordbrukstellingen 1939. Hefte 3. Oslo: Statistisk Sentralbyrå. 1942. s. 28.
- ^ Jordbrukstellingen 1939. Hefte 3. Oslo: Statistisk Sentralbyrå. 1942. s. 31.
- ^ Jordbrukstellingen 1939. Hefte 3. Oslo: Statistisk Sentralbyrå. 1942. s. 43.
- ^ Jordbrukstellingen 1939. Hefte 3. Oslo: Statistisk Sentralbyrå. 1942. s. 47.
- ^ Jordbrukstellingen 1939. Hefte 3. Oslo: Statistisk Sentralbyrå. 1942. s. 65-66.
- ^ Jordbrukstellingen 1939. Hefte 3. Oslo: Statistisk Sentralbyrå. 1942. s. 80-82.
- ^ Jordbrukstellingen 1939. Hefte 3. Oslo: Statistisk Sentralbyrå. 1942. s. 94.
- ^ Jordbrukstellingen 1939. Hefte 3. Oslo: Statistisk Sentralbyrå. 1942. s. 99-108.
- ^ Jordbrukstellingen 1939. Hefte 3. Oslo: Statistisk Sentralbyrå. 1942. s. 99-110.
- ^ Jordbrukstellingen 1939. Hefte 3. Oslo: Statistisk Sentralbyrå. 1942. s. 140.
- ^ Jordbrukstellingen 1939. Hefte 3. Oslo: Statistisk Sentralbyrå. 1942. s. 151.
- ^ Jordbrukstellingen 1939. Hefte 3. Oslo: Statistisk Sentralbyrå. 1942. s. 164.