Jord er en terminal i en elektronisk krets som er felles og brukes av hele kretsen som et referansepunkt.

Når en spenning for et punkt i en krets angis med et antall volt, menes alltid underforstått «referert til jord» = «i forhold til jord» = «mellom punktet og jord».

Av sikkerhetsgrunner bør nettdrevne elektriske og elektroniske apparater alltid ha en solid strømvei til den fysiske jorden rund bygningen. En slik strømvei er til stede i sikkerhets-stikkontakter, se Jording. Apparatets lokale fellespunkt jord kobles oftest til fysisk jord, men må det ikke. Metalldeler som kan berøres bør kobles til fysisk jord, og har ikke apparatet en isolerende nettransfomator (som en komfyr) er en slik forbindelse påkrevet av lovverket.

Radioapparater for lang- mellom- og kortbølge mottar antennesignalet som en signalspenning som ligger mellom en strekkantenne og fysisk jord. Slike radioapparater måtte derfor koble seg til fysisk jord for å motta antennesignalet skikkelig. Slik er begrepet jord i betydning felles leder oppstått. En annen årsak til at slike radioapparater blir koblet til fysisk jord er at lynnedslag til antennen kan avledes mot fysisk jord med en gnistbro der fysisk jord og antennesignalet ligger en liten millimeter fra hverandre slik at et ledende overslag skjer ved noen få hundre volt.

For elektronikken i batteriapparater uten eksterne tilkoblinger brukes begrepet jord fortsatt om felleslederen. Det samme gjelder elektroniske koblingers fellespunkt. Lokal jord er oftest koblet til en av strømforsyningens terminaler. Metallkonstruksjoner som holder kretsen sammen er også oftest koblet til fellespunktet jord.

Jord er slik betegnelsen for "lederen som ikke har signal". Lokal jord brukes derfor til avskjerminger.

Jord kan i noen apparater være noe mere differensiert. Et typisk slikt apparat er en audioforsterker som inneholder en følsom forforsterker, samt en kraftig effektforsterker for høyttalere. Høyttalerstrømmen vil føre til spenningsfall i ethvert jordsystem; motstanden i jordkabler eller chassis er riktignok liten, men ikke null. Dette betyr at forforsterkeren sin kabling ikke på noen måte må kunne få plukke opp spenningsfallet i jord, som er gitt av høyttalerstrømmen. Riktig er å kable jord og strømforsyning mot effektforsterkeren, for derfra å lede forsyning og jord til hvert forsterkertrinn suksessivt mot inngangen. Jordkabelen her får ingen annen tilkopling direkte til effektdelen, hvor den jo kommer fra. Inngangen til forforsterkeren og utgangen til høyttalerne har altså begge jordterminaler. Vi kan måle noen mOhm mellom disse, de er begge skikkelig jord. Men de kan likevel ikke koples sammen eksternt uten at ustabiliteter vil kunne oppstå (avhengig av volumkontrollen). Man må her altså holde inn-jord og ut-jord fra hverandre; de er begge jord, men likevel forskjellige.

Et annet fenomen med jord er såkalt Ringjord. Ringjord er alltid uønsket, men kroppslig harmløst. Ringjord handler om jordkabling av rom og hus. Oftest har denne kablingen stjernestruktur, men i rom med teknisk utstyr kan det lett danne seg broer, eksempelvis gjennom skjermen i signalkabler mellom apparater som bruker forskjellige vegguttak (jordpunkter). Derved blir noen jordarmer i stjernen koplet sammen og det oppstår lokale ringer. En slik ring kan ses på som en kortsluttet vikling i en transformator uten kjerne. Strømmer i ringen blir indusert av omliggende magnetfelter. Motorer i bygningen gir fra seg felt, og inn- og utkopling av apparater lager magnetiske pulser som plukkes opp av ringen. Kommutatorer i motorer lager til dels mye magnetisk støy. I stjernestrukturen blir naturligvis de samme spenningene indusert av magnetstøyen, men de merkes ikke fordi det ikke blir indusert strømmer av dem. Problemet er særlig viktig for lydstudioer og musikalske øvingsrom, samt i laboratorier.