Joost van Trappen Banckert
Joost van Trappen Banckert (født ca. 1597 i Vlissingen, død 12. september 1647) var en nederlandsk admiral som levde i det 17. århundre.
| Joost van Trappen Banckert | |||
|---|---|---|---|
,_commandeur_der_vloot_van_Zeeland,_admiraal_in_dienst_der_West-Indische_Compagnie..jpg) | |||
| Født | ca. 1590-årene Vlissingen | ||
| Død | 12. sep. 1647 | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell | ||
| Nasjonalitet | De forente Nederlandene | ||
Banckert ble født i 1597 eller -99, og trådte i tjeneste for Zeelands admiralitet. Tidlig i karrieren stred han mot kaperne i Dunkerque, og ble i 1624 forfremmet til kaptein. Han ble i zeelands Admiralitets tjeneste frem til 1624 og igjen mellom 1636-'45, mens han var i Det nederlandske vestindiske kompanis (WIC) tjeneste i periodene 1624-1636 og 1645-'47 (for Zeelands kammer). Mens han seilte for WIC foretok han flere seilaser der han brakte nederlandske kolonister til koloniene i Karibia.
Joost van Trappen Banckert var gift med Adriana Janssen og bosatt i Vlissingen, sammen fikk de minst tre sønner:
- Joost Banckert den yngre var den eldste sønnen, for såvidt kjent. Han døde 13. juni 1653, i slaget ved Portland under den første engelsk-tyske krig og hadde da kapteins grad.
- Adriaen Banckert var nest eldst, og ble senere en berømt løytnant-admiral.
- Den yngste sønnen, kaptein Jan Banckert døde i 1665 under slaget ved Lowestoft ombord på skipet «Delft».
I en del bøker blir Joost van Trappen Banckert forvekslet med sønnen Adriaen, men det er Joost og ikke Adriaen som er den Bankert som den zeelandske nasjonalsangen refererer til. Av enkelte historikere kalles Jost van Trappen Banckert Joost Banckert de Oude (den gamle) for å unngå at han forveksles med sin eldste sønn ved samme navn. Opprinnelig var etternavnet kun van Trappen, Banckert skal ha vært et kallenavn som gikk over til å bli en del av etternavnet hans. Det er kjent at Banckert staves på ulike måter, Bankert og i engelskspråklig litteratur brukes av og til formen Banckers.
1624 - 1636 rediger
I disse årene var Banckert i Det nederlandske vestindiske kompanis tjeneste. Han deltok på Piet Heins ekspedisjoner, blant annet deltok han under angrepet og beseiringen av den portugisiske kolonien Salvador i Bahia, Brasil i 1624.
I 1628 var han, som viseadmiral, tilstede på «Neptunus» og deltok i tilfangetagelsen av den spanske sølvflåten under slaget ved Matanzas i 1628. Denne overvinningen ga ham en belønning på sytten ganger månedslønnen på nitti gylden ekstra.
Mellom 1630 og 1635 deltok han aktivt i raids mot portugisernes kolonier i Brasil, som for eksempel da den portugisiske kolonien Pernambuco (Recife) ble overtatt av nederlenderne. Takket være slike overvinninger ble han kjent som «Maranernes svøpe» (Maraner var et skjellsord som på den tiden var synonymt med spanjolene generelt) og «portugisernes skrekk». Banckert var kjent for å være en herdet marinemann.
1636 - 1645 rediger
Fra i 1636 gikk Banckert tilbake til tjeneste innen det zeelandske Admiralitetet. Det var ingen automatisme bygget inn at når man skiftet fra WIC til Admiralitetet eller omvendt fikk man beholde rangen man hadde, det betød at Banckert ved overgangen til Admiralitetet fikk en lavere rang enn han hadde hatt i WIC.
Sammen med Johan Evertsen tvang han kaperen Jacob Colaert fra Dunkerque til å overgi seg 18. februar 1636. 3. mai 1637 fikk han et æreskjede, en posisjon som kommandør og forfremmelse til schout-bij-nacht for sin innsats. Mellom 1. oktober 1637 og 11. januar 1638 hadde han midlertidig viseadmirals rang.
I 1639, under slaget ved Downs (under åttiårskrigen), tjente han under admiral Jacob Willekens, viseadmiral Piet Hein og admiralløytnant Maarten Harpertszoon Tromp som schout-bij-nacht. Under den første trefningen med den store spanske flåten i Den engelske kanal (16. – 18. september 1639) og det påfølgende slaget forsterket han Tromps flåte med de tolv skipene han hadde under sin kommando. 20. september oppdaget han at den spanske armada hadde ankret opp bak sandbankene ved Downs, beskyttet av de engelske fortene. Banckert gikk da til det skritt å blokkere havnen i Downs mens han ventet på forsterkninger for den lille nederlandske flåten.
1646 - 1647 rediger
Da han trådte i tjeneste for WIC igjen 10. desember 1646, var det som midlertidig viseadmiral. I 1647 reiste han tilbake til Pernambuco i Brasil med forsyninger til den nederlandske kolonien der. Denne seilasen ble hans siste. På tilbakereisen ble han plutselig syk. Den 12. september døde han i rom sjø.