Wikipedia

Johnny Pevik

norsk motstandsmann under andre verdenskrig og medlem av Kompani Linge

Johnny Pevik (født 18. februar 1913 i Oregon, USA, død 19. november 1944 i Trondheim) var en norsk motstandsmann under andre verdenskrig som gjorde tjeneste i Kompani Linge. Pevik deltok blant annet i et mislykket forsøk på å likvidere Henry Oliver Rinnan.

Johnny Pevik
Født18. feb. 1913[1]Rediger på Wikidata
Oregon
Død19. nov. 1944[1]Rediger på Wikidata (31 år)
Trondheim
Hengning
BeskjeftigelseMotstandskjemper Rediger på Wikidata
SøskenArthur Pevik
NasjonalitetNorge
GravlagtDomkirkegården
Medlem avKompani Linge
UtmerkelserSt. Olavsmedaljen med ekegren

Bakgrunn rediger

Pevik var sønn av Ludvik Martin Pevik fra Bjugn og Johanne (født Johansen) fra Frøya. Han var bror av motstandsmannen Arthur Pevik, og av Ingemar Pevik som ble med i Skottlandsbrigadens Islandskompani med stasjonering blant annet på Jan Mayen. Foreldrene utvandret til USA før sønnene ble født. Brødrene vokste opp i Sør-Trøndelag etter at familien flyttet tilbake til Norge.

Johnny Pevik arbeidet som bygningssnekker.

Ved den tyske invasjonen av Norge i 1940 tjenestegjorde han som nøytralitetsvakt. Samme dag som Trondheim ble angrepet, dro han til Værnes og deltok i forsvaret inntil flyplassen måtte overgi seg. Han ble internert som krigsfange, men flyktet og deltok i kampene fra Berkåk til Narvik til juni 1940.[2]

Andre verdenskrig rediger

Ifølge Malcolm Munthe, som i 1940 var assisterende militærattaché ved den britiske legasjonen i Stockholm, var Pevik den første fra Trøndelag som kontaktet ham i et forsøk på å skaffe våpen, ammunisjon og hjelp til opprettelse av en radiokontakt mellom Trondheim og London.[trenger referanse] Munthe satte Pevik i kontakt med SOE, og i den følgende tiden arbeidet han som kurér mellom Trondheim og Stockholm. I februar 1942 ble han knyttet til operasjon Lark i Trondheim med Odd Sørli som leder. Formålet var å opprette Milorg-grupper i området. Han jobbet blant annet tett sammen med Herluf Nygaard, Øivind Sørli og Herbert Helgesen.[3] I mai reiste han til England og ble innrullert i Kompani Linge.

Den 3. mars 1943 dro Pevik sammen med Linge-karen Nils Uhlin Hansen fra Shetland med en våpenlast om bord i fiskeskøyta «MK Siglaos». Våpnene ble losset ved Lyngvær og senere smuglet til Milorg i Trondheim pakket i fisketønner og tønner merket «revemat».

Arrestasjon og dødsdom rediger

Natten mellom 6. og 7. oktober 1943 deltok Pevik i et mislykket forsøk på å likvidere Henry Oliver Rinnan utenfor Landstadsvei 1, der Rinnan bodde i andre etasje.[4] Den norske legasjon i Stockholm hadde besluttet at Rinnan måtte uskadeliggjøres. Planen var å bortføre ham til en hytte i Sverige, forhøre og likvidere ham. Ole Halvorsen ble utnevnt til leder for oppdraget, med Pevik og Knud Brodtkorb Danielssen[5] som kjentmenn.[6]

I tillegg insisterte John Lyng på at Fredrik Nannestad Brekke (1919-50) også skulle være med.[7] Brekke var oppvokst på Rødøy som sønn av en prest, var en kort stund i 1940 medlem i Nasjonal Samling, kartla tyske festningsanlegg ved Lødingen, la planer om å kapre hurtigruten for å ta seg til England, og påstod selv at han hadde prøvd å danne en motstandsgruppe i Bergen. I 1943 rømte han til Sverige og var brakkesjef og instruktør i den norske leiren Öreryd. Den norske legasjon i Stockholm hadde anbefalt ham til oppdraget.[8]

16. september 1943 kom han og Pevik til Trondheim. Kontaktpersonen opplyste at Rinnan vanligvis kom hjem til Landstadsvei 1 ca kl 20, og planen var at Danielssen skulle rive opp bildøren og dra ut Rinnan mens en annen slo ham i hodet med en kølle. Alle i gruppen hadde køller. 30. september skulle Brekke få beskjed om å møte de andre i en hytte ved skytebanen ved Jonsvatnet, men han hadde forlatt skjulestedet sitt, så budbringeren la igjen en detaljert beskrivelse til ham av hyttens beliggenhet. uten ham utsatte tre Linge-soldatene aksjonen, og først 7. oktober slo de til. Bilen ble parkert et godt stykke unna Landstadsvei 1 før Ole Halvorsen, Danielssen, Pevik og to andre la seg i skjul i buskene ved Landstadsvei 1 i pøsende regn. Etter flere timer ga de opp, men 8. oktober var de på plass igjen da Rinnan ankom i en Studebaker kl 20:35.[9] Imidlertid smatt Rinnan lynraskt ut av bilen og inn i hagen rundt huset, men hans agent Karl Dolmen ble skutt og alvorlig skadet. Sipo misoppfattet attentatet og mente det var foretatt av kommunistene i Trondheim.[4]

Under skuddvekslingen ble også Halvorsen truffet, men fikk legehjelp, dro med toget neste dag og lyktes i å komme seg til Sverige. Pevik og Danielssen gikk i dekning i Namdalen, mens Brekke ble tilbake i Trondheim for å skyte Rinnan. I stedet ble han arrestert og utsatt for tortur i Gestapo-hovedkvarteret på Misjonshotellet i Trondheim. Etter tolv dager sprakk han og røpet Peviks navn.[10]

Den 10. november 1943 ble Pevik arrestert av Gestapo etter en tragisk misforståelse. Da han og Danielssen kontaktet hjemmefronten i Harran, fattet disse mistanke om at Pevik og Danielssen kunne være Rinnans provokatører. Identiteten deres ble sjekket ut mot hjemmefrontens kontakt ved den norske legasjonen i Stockholm, som ikke var tilstrekkelig informert og feilaktig opplyste at det ikke skulle være noen SOE-agenter i området. De to ble dermed angitt av sine egne, som anmeldte dem til lensmannen som igjen kontaktet Sipo. Danielssen slapp unna og klarte å ta seg til Sverige, mens Pevik ble ført til Trondheim, der han ble utpekt av Brekke og utsatt for grov tortur på Misjonshotellet.[11] Ifølge senere opplysninger fra Henry Rinnan og medfanger, ble han særlig stygt mishandlet, men ga ingen opplysninger.

Pevik satt sammen med Arthur Eggen[12] i Vollan fengsel. Om kvelden 17. juni 1944 ble han hentet til Misjonshotellet i bare undertøyet. Gestapo-sjef Gerhard Flesch fortalte etter krigen at Pevik ble dømt til døden i politiretten, men at rettssaken måtte holdes hemmelig av hensyn til Fredrik Brekke som da hadde skiftet side og meldt seg til tjeneste i SS.[13] Brekke hadde innrømmet overfor Pevik at han kjente Rinnans bror Odd fra oppveksten i Levanger, men at Odd var motstandsmann og lot Brekke låne identitetspapirer og kr 1.000 til å flykte til Sverige for. Men før Brekke kom seg av sted i oktober 1943, fikk han på fest hos en studiekamerat der to av gjestene viste seg å være tilknyttet Abwehr. Brekke underholdt med likvidasjonsplanene mot Rinnan, og før festen var over, ble han hentet av Gestapo og kjørt til Misjonshotellet. Etter avhør satt han i Vollan fengsel, deretter Falstad. Sommeren 1944 gikk han i tjeneste hos Waffen-SS i Sennheim.[14]

Brekke klarte seg likevel i rettsoppgjøret fordi han rett før kapitulasjonen nok en gang byttet side og anga andre Sipo-agenter. Senere dro han til Sør-Amerika.[15] Men i rettsoppgjøret bekreftet Rinnan at Brekke hadde avslørt både Pevik og Danielssen.[16] Landssviksaken i Trondheim byrett mot Brekke i mai 1949 endte med frifinnelse, men han fikk verken offentlig oppreisning eller medalje for sin krigsinnsats. Brekke omkom i en motorsykkelulykke 1. august 1950.[17]

Peviks medfange Einar Svensen som satt i nabocellen på Misjonshotellet, hørte en gang at SS-mannen Julius Nielson og to andre gikk inn til Pevik med to schäferhunder. Pevik var lenket på hender og føtter da Nielson hisset hundene på ham. Svensen hørte Pevik ynke seg da han ble bitt av hundene et kvarters tid. Nielson truet Pevik med at om han ikke tilstod, skulle han rives i filler. Svensen hørte slag og spark i en halvtime, og Pevik som klaget seg.[18]

Den 19. november 1944 ble Pevik i hemmelighet hengt på Misjonshotellet etter ordre av Gerhard Flesch, som personlig skal ha ledet henrettelsen. Pevik var den eneste nordmann som ble hengt i Norge.[19] Julius Nielson forklarte at Flesch hadde beordret Pevik hengt i Misjonshotellets kjeller, fra en krok slik det ble gjort med de russiske fangene, og at det ikke var noe mord, men en lovlig henrettelse i tråd med Nacht und Nebel-direktivet.[20] Fra Misjonshotellet ble den døde kjørt opp til Kastbrekka i Strindamarka, der tyskerne hadde en dressurskole for hunder. Sjefen for dressurskolen het Heinrich Hesse, og var den som etter krigen viste hvor Pevik var gravd ned ved Kastbrekkbekken.[21]

Den 21. november 1945 ble den døde hentet opp fra 1,2 meters dybde, liggende på ryggen uten noen klær. Da de andre tyskerne forstod at Hesse hadde tilstått, forklarte de seg også, og Gerhard Flesch kunne etter dette tiltales for å være den som ga ordren om at Pevik skulle henges.[22] Flesch stod på at Pevik var dømt i politiretten, men navnet hans fantes ikke i politirettens protokoll, så han ble henrettet slik tyske vitner forklarte, uten dom og i strid med krigens lover og sedvaner. Handlingen var forsettlig, og Flesch kunne dermed tiltales etter straffelovens § 233.[23]

 
St. Olavsmedaljen med ekegren.

17. juni 1946 bar Brodtkorb Danielssen sin venns urne til krigsminneplassen ved Nidarosdomen, der urnen ble satt ned.

Hedersbevisninger post mortem rediger

I 1974 fikk brødrene Pevik oppkalt et fjell etter seg i Antarktis. Fjellet heter Pevikhornet,[24] og inngår i Lingetoppane og Fimbulheimen.[25]

Den 22. september 1976 ble en vei ved Havstein kirke i Trondheim oppkalt etter Johnny Pevik.[26]

Han ble post mortem tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren.[27]

Referanser rediger

  1. ^ a b www.strindahistorielag.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 106), Museumforlaget, Trondheim 2022, ISBN 978-82-83051391
  3. ^ Nygaard, Herluf (1982). Tortur, flukt og gisler til tross: hemmelige operasjoner på Møre, i Trøndelag og Telemark under krigen 1940-45. Trondheim, Eget forlag.
  4. ^ a b «Rinnanbanden». Rinnanbanden. Besøkt 28. desember 2022. 
  5. ^ «Knud Brodtkorb Danielssen (Post 1967-1981) født i Trondheim 10.4.1918 sønn av formann Johan Brodtkorb-Danielsen.». digitaltmuseum.no. Romsdalsmuseet. Besøkt 28. desember 2022. 
  6. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 71)
  7. ^ «Trondheim, Sipo, Abwehr og Rinnan, en utredning»
  8. ^ Aage Georg Sivertsen: Rinnanbanden (s. 163), Kagge forlag, ISBN 978-82-489-2989-5
  9. ^ Aage Georg Sivertsen: Rinnanbanden (s. 165-67)
  10. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 72)
  11. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 72)
  12. ^ Arthur Johan Egen (f. 1904)
  13. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 191-92)
  14. ^ Aage Georg Sivertsen: Rinnanbanden (s. 172)
  15. ^ «Trondheim, Sipo, Abwehr og Rinnan, en utredning»
  16. ^ Aage Georg Sivertsen: Rinnanbanden (s. 173)
  17. ^ «Asgeir Lode: Krigshelter uten ære». Arkivert fra originalen 4. april 2023. Besøkt 4. april 2023. 
  18. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 194-5)
  19. ^ Hans Fredrik Dahl: Norsk krigsleksikon 1940-45 (s. 107). Cappelen, Oslo, 1995. ISBN 8202141389
  20. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 195)
  21. ^ Harald Norem (6. februar 2021). «Oversikt over kulturminner i Strindamarka (pdf)» (PDF). Strinda Historielag. Arkivert fra originalen (PDF) 28. desember 2022. Besøkt 28. desember 2022. 
  22. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 191)
  23. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 256)
  24. ^ «Pevikhornet». SCAR Composite Gazetteer (data.aad.gov.au). Scientific Committee on Antarctic Research (SCAR). Besøkt 28. desember 2022. «Origin: This name originates from Norway. It is part of the Norway Gazetteer and the SCAR Composite Gazetteer of Antarctica. | Narrative: Nunatak in Lingetoppane, E part of Fimbulheimen. After Johnny Pevik, b. 1913, corporal, and his brother Arthur, b. 1915, lieutenant. Operated in the Trondheim area. Johnny was a Resistance pioneer, arrested in 1943, cruelly tortured, and died one year later in jail without revealing any information about the organization.» 
  25. ^ «Placenames: Pevikhornet». Norwegian Polar Data Centre (data.npolar.no). Norwegian Polar Institute. Besøkt 28. desember 2022. 
  26. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 106)
  27. ^ Gjems-Onstad, Erik (red)(1995): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo, Grøndahl Dreier.

Litteratur rediger

  • Erling Jensen, Per Ratvik, Ragnar Ulstein: Kompani Linge – Gyldendal (1948)
  • Fredrik Widmark (1974). Kampen om Thamshavnbanen II : SS Kommando Drondtheim. Orkanger: F.J. Widmarks forlag. 
  • Erik Gjems-Onstad: Lark: Milorg i Trøndelag 1940 – 1945 – Midt-Norge Forlag (1990)
  • Arnfinn Moland: Over grensen? – Orion (1999)
  • Jan Christensen: Oslogjengen – Orion (2005)

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Johnny_Pevik&oldid=24223084»