Wikipedia

John Ingebrigt Rognes

(Omdirigert fra «John Ingebrigt Rognes (død 30. juli 1949)»)

John Ingebrigt Rognes (født 18. juni 1902 i Trondheim, død 30. juli 1949) var en norsk offiser og Milorg-pioner.

John Ingebrigt Rognes
Født18. juni 1902Rediger på Wikidata
Trondheim
Død30. juli 1949Rediger på Wikidata (47 år)
BeskjeftigelseOffiser Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
UtmerkelserSt. Olavsmedaljen med ekegren
Medlem av Den britiske imperieordenen

Tidlige år rediger

John Ingebrigt Rognes var eldste sønn av politikonstabel Ingebrigt Jonsen Rognes og Marie Johanne Iversen.[1] Han avla eksamen artium i 1921, og ble uteksaminert fra Krigsskolens øverste avdeling i 1924,[2] i samme kull som Kronprins Olav.[3] Han tjenestegjorde som premierløytnant i hærens 5. divisjon, først i Garden i 1924-1925, deretter i Søndmør infanteriregiment nr. 11. Han ble gift 26. mai 1928 i Frogn med Ragna Emilie Christine Darre-Brandt, født 30. desember 1905 på Hvasser,[4] og arbeidet da som kontrollør ved Norma Projektilfabrik i Åmotfors, Sverige.[5]

Forsvaret av Norge i 1940 rediger

Ved krigsutbruddet 9. april 1940 var John Rognes kaptein ved infanteriets skyte- og vinterskole på Terningmoen leir.[6] Ved trefningen på Midtskogen sørget han for veisperringen foran broen over Terninga,[7] og forsterket denne med lastebiler.[8][9] Da den tyske kolonnen kom frem natt til den 10. april skjøt han et første skudd mot lyset på den forreste bilen, som så utløste fløytroppenes ildgivning.[10]

Senere den 10. april brakte han skyteskolens militærarbeidere til Oplandske Dragonregiment på Morskogen,[11] og ledet arbeidet med å sperre riksveien mellom Tangen og Minnesund.[12] Deretter var han og oberstløytnant Johan Beichmann reisende forbindelsesoffiserer for Hærens overkommando under general Otto Ruge.[11] Den 16. april brakte han ordre til oberst Hiorth om det skulle organiseres vaktavdelinger mot fallskjermsoldater.[13] Den 17. april ble han sendt til Kirkenær for å konferere med major Rød om dennes retrettmuligheter, og om muligheten for å ta igjen Kongsvinger.[14] Den 23. april rekognoserte han en optagelsesstilling i Fåvang som ble besatt av to bataljoner av infanteriregiment nr. 11 og 2. divisjon, men som måtte oppgis etter tyske angrep den 24. april.[15]

Etter at felttoget i Norge var slutt satt Rognes som krigsfange i offisersleiren på Grini. Major Olaf Helset, kaptein Rognes og rittmester Bjørn Christophersen nektet å undertegne æresorderklæringen der de skulle forplikte seg til ikke å bekjempe Tyskland og dets allierte under resten av krigen. De undertegnet først etter Ruges direkte henstilling,[16][17] basert på advokat Hjorts fortolkning av betydningen av en slik erklæring, og var de siste til å bli satt på frifot, 5. juli 1940.[18]

Milorgs første fase 1940-1941 rediger

Da Helset og Rognes kom ut, ble de snart kontaktet av «Organisasjonen», også kalt R-gruppen, som bestod av en Hovedkomite og Det aktive styret. Rognes ble formann i Organisasjonsgruppen, en av fem arbeidsgrupper i Det aktive styret, og ble sammen med Helset snart ledende i oppbyggingen av den militære motstandsorganisasjonen.[19][20] Helset, sammen med Rognes, legitimerte sitt arbeide med Ruges utsagn fra oktober 1940 om behovet for å danne militære grupper over hele landet,[21] og at oberst Halvor Hansson og Helset skulle representere ham ved behov for «militære vurderinger», selv om Hansson kort etter ble arrestert.[22] Løytnant Paal Frisvold kom i kontakt med Rognes og Helset sensommeren eller høsten 1940, og da Rognes reiste fra Norge i februar 1941 ga han Frisvold oppgaven med å holde kontakten med lederne i de fem regionale «Kamporganisasjonene».[23] Rognes hadde i januar et møte med oberstløytnant Ole Berg der han informerte ham om motstandsgruppene som da fantes,[24] og mai dannet bl.a. Berg og Johan Holst det nye Rådet, som skulle være Milorgs høyeste instans.[25]

Sverre Midtskau var i Norge fra september 1940 til januar 1941, på vegne av norsk etterretningstjeneste og britisk SIS (Secret Intelligence Service), og fikk i november kontakt med Rognes, som ba ham rapportere tilbake til forsvarsminister Birger Ljungberg om den sivile og den militære organisasjonen som var under oppbygging i Norge.[26] Rapporten beskrev sikkerhetsstrukturen i organisasjonen og behovet for kontinuerlig kontakt med forsvarsministeren i London, og spesifiserte organisasjonens behov for ammunisjon, våpen og annet utstyr. Kort etter ble Rognes kallet over til Storbritannia av forsvarsminister Ljungberg. Midtskau rapporterte også til SIS,[27] som delte opplysningene med britisk SOE (Special Operations Executive).[28]

Kapteinen på Shetland 1941 rediger

Rognes forlot Norge 4. februar med skøyte fra Askvoll til Shetlandsøyene, og kom til London 16. eller 17. februar. Han møtte Ljungberg 18. februar, og fikk i oppdrag å arbeide med Militærorganisasjonens saker innen FD/E (Forsvarsdepartementets etterretningskontor).[29] I mars-april var han basert på Shetland for å holde kontakt med Milorg via radio til Ålesund. Fire av Shetlandsbussens turer til Norge den våren var på oppdrag for Rognes,[30][31] kjent som «(den norske) kapteinen på Shetland».[32]

Rådet og Regjeringen 1941-1942 rediger

Rådet skrev 10. juni 1941 et brev, stilet til H. M. Kongen og sendt over «kapteinen på Shetland».[33] De ønsket regjeringen Nygaardsvolds offisielle anerkjennelse av Milorgs virksomhet i Norge. Videre henviste de til et innenlandsk styre, med direkte ansvar overfor Kongen, som skulle avgjøre når organisasjonen skulle tre i aksjon. Rapporten ble først behandlet av general Carl Gustav Fleischer (sjef for Hærens overkommando), som påla Rognes å diskutere saken med SOE.[34] Dette ledet til et direktiv fra SOE til Rådet, datert 17. juli 1941, som ble godkjent av general Fleischer og utenriksminister Trygve Lie.[34] Regjeringen oppfattet referansen til et innenlandsk styre som et mistillitsvotum, og dette førte til en periode med et anstrengt forhold mellom regjeringen og Milorg. Den 20. november 1941 ble Milorg anerkjent av Regjeringen og lagt under Hærens overkommando (HOK). Forholdet mellom Milorg og de britiske myndigheter/SOE var fortsatt spent, men ble utbedret i et møte 6.-17. februar 1942 i Stockholm der Rognes representerte HOK.[35] Ulike misforståelser ble ryddet av veien, og Rognes hadde «bidratt ikke så lite til å dempe motsetningene»[36].

Ragna Rognes kom til Stockholm ca. 5. september 1941, sammen med [fru] Ljungberg,[37] og arbeidet ved Norges Røde Kors' kontor i London 1942-1944.[4] Rognes var lærer ved krigsskolen i London 1942-1943.[38]

Etter krigen rediger

Ved Kongelig resolusjon den 15. august 1946 ble Rognes utnevnt til konstituert oberstløytnant og sjef for hærens transportgruppe.[39] Rognes ble alvorlig syk og døde i 1949.

Utmerkelser rediger

Rognes mottok St. Olavsmedaljen med ekegren,[40] og ble medlem av den britiske imperieordenen.[41]

Referanser rediger

  1. ^ Folketelling 1910 for 1601 Trondheim kjøpstad.
  2. ^ Barth, Bj. Keyser : Norges militære embedsmenn : 1929, Hanche, Oslo 1930, s. 496.
  3. ^ Krigsskolen 1750-1950, Oslo 1950, s. 41-44.
  4. ^ a b Bang, s. 333.
  5. ^ Klokkerbok Drøbak/Frogn: 1919-1939, s. 168.
  6. ^ Ruge, s. 7.
  7. ^ «Krigen i Norge 1940», s. 29.
  8. ^ «Krigen i Norge 1940», s. 3.2
  9. ^ Ruge, s. 18.
  10. ^ «Krigen i Norge 1940», s. 33.
  11. ^ a b Ruge, s. 19, 24.
  12. ^ «Krigen i Norge 1940», s. 47.
  13. ^ «Krigen i Norge 1940», s. 170.
  14. ^ «Krigen i Norge 1940», s. 135, 171.
  15. ^ Ruge, s. 92.
  16. ^ Ruge, s. 199.
  17. ^ Moland, s. 2-3.
  18. ^ http://www.wwiinorge.com/july-1940/
  19. ^ Kjeldstadli, s. 75.
  20. ^ Moland, s. 6.
  21. ^ HS2/228, s. 98.
  22. ^ Kjeldstadli, s. 76.
  23. ^ Moland, s. 7.
  24. ^ Moland, s. 9.
  25. ^ Moland, s. 10.
  26. ^ Kjeldstadli, s. 368
  27. ^ HS2/228, s. 107-110
  28. ^ HS2/228, s. 101-106
  29. ^ Kjelstadli, s. 377
  30. ^ Herrington, s. 51.
  31. ^ Nøkleby, Berit: Pass godt på Tirpitz!, s. 59-60. Gyldendal, Oslo 1988.
  32. ^ Hovland, s. 311.
  33. ^ Kjeldstadli, s. 85.
  34. ^ a b Hovland, s. 301.
  35. ^ Kjeldstadli, s. 179.
  36. ^ Kjeldstadli, s. 181.
  37. ^ HS2/228, s. 26
  38. ^ Berg, John: Krigsskolen i London 1942-1943, Eget forlag, Oslo 2000.
  39. ^ Dukstad, Sigurd (1994). Transportregimentet 1946-1994: historisk oversikt. [Mysen]: Transportregimentet. 
  40. ^ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. 1995. s. 202. ISBN 8250421906. 
  41. ^ The National Archives/Public Records Office, London, reference WO 373/108/700.

Litteratur rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=John_Ingebrigt_Rognes&oldid=23321770»