John Ford

amerikansk filmregissør (1894-1973)

John Ford (født John Martin Feeney 1. februar 1894 i Cape Elizabeth i Maine i USA, død 31. august 1973 i Palm Desert i California) var en amerikansk regissør.

John Ford
FødtSean Aloysius O'Feeney
1. feb. 1894[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Cape Elizabeth[5][6][7][8]
Død31. aug. 1973[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (79 år)
Palm Desert[9]
BeskjeftigelseFilmregissør, filmprodusent, marineoffiser, manusforfatter, filmskuespiller (–1917), regissør, produsent Rediger på Wikidata
Utdannet vedPortland High School
EktefelleMary McBride Smith (1920–)[10][11]
SøskenFrancis Ford
BarnBarbara Ford
NasjonalitetUSA
GravlagtHoly Cross Cemetery[12]
Utmerkelser
28 oppføringer
Legionær av Legion of Merit[13][14][15][16]
Purple Heart[14][15][16]
Presidentens frihetsmedalje[17][15]
Directors Guild of America Award
Oscar for beste regi (1935) (for verk: The Informer, tema for: 8th Academy Awards)
Oscar for beste regi (1940) (for verk: Vredens druer, tema for: 13th Academy Awards)
Oscar for beste regi (1941) (for verk: Grønn var min barndoms dal, tema for: 14th Academy Awards)
Oscar for beste regi (1952) (for verk: Den tause mann, tema for: 25th Academy Awards)
AFI Life Achievement Award (1973)[18]
Gulløven for livsverk (1971)
National Board of Review Award for beste film
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Air Medal[15]
Navy & Marine Corps Commendation Medal[16]
Combat Action Ribbon[16]
China Service Medal[16]
American Defense Service Medal[16]
American Campaign Medal[14]
European-African-Middle Eastern Campaign Medal[14][16]
Asiatic-Pacific Campaign Medal[14][16]
World War II Victory Medal[14]
Navy Occupation Service Medal[16]
National Defense Service Medal[16]
Korean Service Medal[16]
Naval Reserve Medal[14]
FNs Koreamedalje[16]
Leopoldsordenen[16]
Owen Wister Award (1972)

Hans storhetstid strakte seg fra 1930- til 60-tallet. Han er særlig kjent for sine westernfilmer, men hans fire Oscarstatuetter for beste regi er vunnet for fire ikke-westerns: Angiveren, Vredens druer, Grønn var min barndoms dal og Den tause mann.

Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og har også blitt tildelt Presidentens frihetsmedalje.

Ford gjorde John Wayne berømt via westernfilmen Siste vogn til Lordsbury og brukte ham siden i over 20 filmer.

Liv og virke

rediger

Fra Feeney til Ford

rediger

John Ford ble født som John Martin Feeney (selv om han senere ofte oppgav sit fornavn som Sean Aloysius og sitt etternavn som O'Feeny eller O'Fearna) i Cape Elizabeth i staten Maine som sønn av John Augustine Feeney og Barbara (Abbey) Curran, som begge var født i Spiddal i County Galway i Irland i 1856.

John Augustine og Barbara Feeney kom til Boston og Portland med få dagets mellomrom i mai og juni 1872, ble gift i 1875 og ble amerikanske statsborgere tre år senere. De fik rlleve barn.

Mange av John Fords filmer inneholder direkte eller indirekte henvisninger til hans irske og gæliske bakgrunn. Hans familie kalte ham Sean.

Han begynte som skuespiller i 1914 og brukte Ford som sitt scenenavn. Han giftet seg med Mary McBride Smith i 1920, og de fikk to barn.

Instruktør

rediger
 
John Ford's Point i Monument Valley.

Ford begynte å instruere film i 1921 som assistant for den kvinnelige stumfilmsskuespilleren, produsenten og regissøren Lois Weber. Opp gjennom 1920-årene var han president for Motion Picture Directors Association, forløperen for den senere Directors' Guild of America.

Over en periode på 35 år opptrådte John Wayne i mer enn 20 av Fords filmer, blant annet Siste vogn til Lordsbury (1939), Storm over prærien (1949), Den tause mann (1952), På sporet (1956), Den udødelige "Spig" (1957) og Mannen som skjøt Liberty Valance (1962).

Fords yndlingssted for filminnspilling var Monument Valley i staten Utah. Ford beskrev det amerikanske vesten med noen av de vakreste og sterkeste bilder innen filmen, blant annet i Siste vogn til Lordsbury , På sporet, Fort Apache og Storm over prærien.

Flåtekarriere og etterfølgende arbeide

rediger
 
John Ford var rear admiral i den amerikanske flåtes reserve.

Under Annen verdenskrig gjorde John Ford tjeneste i flåten og laget dokumentarfilmer. Han vant ytterligere to Oscars i denne periode, én for The Battle of Midway (1942) og en annen for dokumentarfilmen December 7th (1943).

Ford var med på Omaha BeachD-dagen. Som sjef for en filmenhet krysset han den engelske kanal og var vitne til den første landgangsbølgen, og kort tid etter gikk han selv i land sammen med et kamerateam som opptok slaget fra stranden med Ford som instruktør. Filmen ble redigert i London, men kun meget lite ble offentliggjort. Ford forklarte i 1964 at den amerikanske regjering hadde vært redd for å vise de store amerikanske tap på filmlerretet.

I 1955 ble Ford valgt til å instruere den klassiske flåtekomedie Mister Roberts med Henry Fonda, Jack Lemmon, William Powell og James Cagney i hovedrollene. Ford ble imidlertid erstattet av Mervyn LeRoy under innspillingene på grunn av en sprengt galleblære.

Ford fikk Ward Bond til å spille skikkelsen John Dodge, som var basert på Ford selv, i filmen The Wings of Eagles fra 1957, som også hadde Fords gode venner John Wayne og Maureen O'Hara i hovedrollene.

Ford døde av magekreft i en alder av 79.

Priser

rediger

Ford vant fire Oscars i kategorien Beste instruktør for Angiveren (1935), Vredens druer (1940), Grønn var min barndoms dal (1941) og Den tause mann (1952). Han ble nominert som beste instruktør for Siste vogn til Lordsbury (1939). Ford er den eneste instruktør som har vunnet fire Oscars som beste instruktør.

Som producer har han vært nominert i kategorien Beste film for Den tause mann. Han var den første som mottok American Film Institute Life Achievement Award i 1973.

Politikk

rediger

Politisk var Ford tilhenger av Det demokratiske parti, hans yndlingspresidenter var Abraham Lincoln, Franklin D. Roosevelt og John F. Kennedy. Mange oppfattet ham som høyreorientert på grunn av hans mangeårige venbskap med skuespillere som John Wayne, James Stewart og Ward Bond.

Fords holdning til Joseph McCarthy og hans ideer i Hollywood illustreres av en historie som Joseph L. Mankiewicz fortalte. En gruppe innenfor Directors' Guild of America anført av Cecil B. DeMille hadde forsøkt å få det gjort obligatorisk for hvert medlem å underskrive en lojalitetserklæring. De kjørte en hviskekampanje mot Mankiewicz, presidenten for forbundet, og hevdet at han var kommunistsympatisør. På et viktig møte i forbundet der DeMilles gruppe hadde talt i fire timer, gikk Ford imot DeMille og foreslo et tillitsvotum til Mankiewicz, som ble vedtatt. Ifølge Mankiewicz sa Ford:

"Jeg heter John Ford. Jeg lager Westerns. Jeg tror ikke at der er noen i dette lokale som vet mere om hva det amerikanske publikum like enn Cecil B. DeMille, og han ved så sannelig hvordan han gir dem det. Men jeg kan ikke like deg, C. B., og jeg kan ikke like hva du har sagt i aften."

Filmografi

rediger

Stumfilm

rediger

Som Jack Ford:

Som John Ford:

Talefilm

rediger

Dokumentar- og kortfilm

rediger
  • Napoleon's Barber (1928, kort talefilm)
  • Sex Hygiene (1942, dokumentarfilm)
  • We Sail at Midnight (1943, dokumentarfilm)
  • December 7th (1943, dokumentarfilm)
  • This is Korea! (1951, dokumentarfilm)
  • Korea (1959, dokumentarfilm)
  • Vietnam! Vietnam! (1971, dokumentarfilm)
  • Chesty: A Tribute to a Legend (1976, dokumentarfilm)

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118534319, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Dictionary of Irish Biography, Dictionary of Irish Biography-ID 003327[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 21799[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/John-Ford-American-director[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Internet Movie Database, IMDb-ID nm0000406[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ filmportal.de, Filmportal-ID d3b1dd06e7a740469232d2d0dd178884[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ ČSFD, ČSFD person-ID 2900[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ The New York Times, www.nytimes.com, besøkt 8. november 2020[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ web.archive.org, besøkt 28. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Internet Movie Database, IMDb-ID nm2337030[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.nytimes.com, besøkt 28. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ militarytimes.com, «John Ford - Recipient», besøkt 28. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b c d e f g «Ford, John», besøkt 28. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ a b c d «John Ford, 78, Film Director Who Won 4 Oscars, ls Dead», besøkt 28. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ a b c d e f g h i j k l m «Ford, John, RADM», besøkt 28. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ «Remarks on Presenting the Presidential Medal of Freedom to John Ford.», besøkt 28. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ «John Ford», besøkt 28. mars 2022[Hentet fra Wikidata]

Litteratur

rediger
  • Richard J. Anobile (utg.): John Ford's „Stagecoach“. Starring John Wayne (= The Film Classics Library). Avon Books u. a., New York NY 1975, ISBN 0-380-00291-4.
  • Ronald L. Davis: John Ford. Hollywood's Old Master (= Oklahoma Western Biographies. Bd. 10). University of Oklahoma Press, Norman OK u. a. 1995, ISBN 0-8061-2708-2.
  • Scott Eyman, Paul Duncan (utg.): John Ford. Pionier der Bilder. 1894–1973. Taschen, Köln u. a. 2004, ISBN 3-8228-3090-9.
  • Jörn Glasenapp: „Welcome home, darling!“ John Fords „Rio Grande“ und der Geschlechterkampf an der Frontier des Kalten Krieges. In: Weimarer Beiträge. Jg. 51, H. 3, 2005, ISSN 0043-2199, S. 363–375.
  • Dirk C. Loew: Versuch über John Ford. Die Westernfilme 1939–1964. Books on Demand GmbH, Norderstedt 2005, ISBN 3-8334-2124-X.
  • Joseph McBride: Searching for John Ford. A Life. Faber and Faber, London u. a. 2004, ISBN 0-571-22500-4.
  • Janey A. Place: Die Western von John Ford (= Goldmann-Magnum. 10221). Goldmann, München 1984, ISBN 3-442-10221-9 (Originalausgabe: The Western Films of John Ford. Citadel Press, Secaucus NJ 1974, ISBN 0-8065-0445-5).
  • Andrew Sarris: The John Ford Movie Mystery (= Cinema One. Bd. 27). Secker & Warburg, London 1976, ISBN 0-436-09941-1.
  • Hans Helmut Prinzler: [artikell] John Ford. In: Thomas Koebner (utg.): Filmregisseure. Biographien, Werkbeschreibung, Filmographien. 3., aktualisierte und erweiterte Auflage. Reclem, Stuttgart 2008 [1. Aufl. 1999], ISBN 978-3-15-010662-4, S. 248–255.

Eksterne lenker

rediger